Storbritannias forsvarsminister Grant Shapps reiste lørdag utsiktene for å utplassere britiske tropper direkte inn i Ukraina, nominelt for å tjene som instruktører for ukrainske styrker.

«Spesielt i den vestlige delen av landet tror jeg nå det er anledning til å bringe flere ting ‹til landet,›» sa han til The Telegraph.

«Jeg tror det vil bli et tiltak for å få brakt mer instruksjon og produksjon ‹inn i landet,›» la Shapps til. Han reiste også utsiktene til Royal Navy’ direkte involvering i kampoperasjoner mot Russlands Svartehavsflåte, og erklærte: «Storbritannia er en marinenasjon, så vi kan bidra.»

Storbritannias statsminister Rishi Sunak bekreftet effektivt sett Shapps’ påstander, der han sa: «Det forsvarsministeren sa var at det godt kunne bli mulig, en dag i framtiden, for oss å gjøre noe av den instruksjonen i Ukraina.»

Her må det gjøres en advarsel: Om planer om å utplassere NATO-tropper til Ukraina diskuteres offentlig, da er det fordi beslutningen allerede er fattet, av en politisk og militær klikk som jobber i det skjulte. De kan i utgangspunktet kalle det «rådgivere», «konsulenter» eller «vakter», men strategien er åpenbar: Britiske «rådgivere» og «instruktører» vil bli drept i Ukraina, og Sunak-regjeringen vil bruke dette faktum som et påskudd for ytterligere eskalering.

USA-NATO-krigen mot Russland føres uten offentlighetens støtte. NATO-regjeringene er engasjert i en konspirasjon for å eskalere konflikten bak befolkningens rygg. Offentlig erklærer de at de ikke er i krig med Russland, og at deres hensikt er strengt å begrense deres involvering i konflikten. Privat konspirerer de for å eskalere konflikten til en fullskala krig mellom atomvåpenmakter.

NATO-regjeringene har gang på gang kategorisk hevdet det er «røde linjer» de ikke vil krysse, for så å gå hen til å krysse dem. Først var det leveransen av langtrekkende missiler. Deretter var det stridsvogner. Så var det avanserte jagerfly. Hver gang ble offentligheten kategorisk fortalt at disse handlingene ikke ville bli utført, bare for å bli informert måneder seinere at NATO-regjeringene hadde utført tiltakene.

World Socialist Web Site stilte spørsmålet, for bare to uker siden: «Nå som NATO-våpen brukes til angrep inne i Russland, hvor mye mer spillerom har USA til å kunne eskalere? Det neste trinnet er utplasseringen av tropper fra USA og NATO.»

Uttalelsene fra Shapps og Sunak fulgte opp en artikkel i Foreign Affairs fra forrige måned, med tittelen «Hvorfor Amerika burde sende militære rådgivere til Ukraina», som erklærte at «Washington burde derfor oppheve de strenge restriksjonene på antallet amerikansk regjeringspersonell som er tillatt i Ukraina, og derfor begynne å stasjonere militærrådgivere i landet, og på tvers av landets forsvarsapparat.»

Hundrevis av NATO-tropper i aktiv tjeneste befinner seg allerede i Ukraina, sammen med tusenvis av NATO-militærers tidligere medlemmer, som er der som leiesoldater. I november i fjor bekreftet Pentagon at «små team» av militært personell i aktiv tjeneste befant seg seg på «ei rekke steder» i landet. Lekkede Pentagon-dokumenter fra tidligere i år viser at nesten 100 av NATOs spesialstyrker, deriblant 50 fra Storbritannia, så vel som 100 andre amerikanske miltære statsansatte er i Ukraina.

NATO planlegger ikke bare å øke tilstedeværelsen av alliansens tropper inne i Ukraina, men også for NATO-troppenes direkte involvering i en skytekrig mot Russland.

Denne virkeligheten er ikke bare noe som oppstår ut fra Shapps’ eller Sunaks uttalelser, men fra situasjonens militære logikk. USA og NATO har satset deres troverdighet på utfallet av krigen i Ukraina. General Mark Milley, styreleder for USAs fellesstab, uttalte i januar at USAs mål er å «frigjøre det russisk-okkuperte Ukraina», og «å frigjøre de okkuperte områdene». Forsvarsminister Lloyd Austin, sa i april: «Vi vil se Russland svekket». NATOs tidligere øverstkommanderende, Ben Hodges, hevdet samme måned at NATOs mål i konflikten er å «knekke ryggen» på Russland.

NATO-maktene har mislyktes med alle disse målene. Den ukrainske offensiven, som i amerikanske media i flere måneder ble bygget opp som et avgjørende vendepunkt i krigen, i likhet med andre verdenskrigs invasjon av Normandie, har resultert i en blodig katastrofe. The Economist skrev i en artikkel, med tittelen «Ukraine står overfor en langvarig krig. En kursendring er nødvendig»:

«Motoffensiven... fungerer ikke... Ukraina har frigjort mindre enn 0,25 % av territoriet Russland okkuperte i juni. Den 1 000 km lange frontlinja har vare så vidt blitt forskjøvet... Ukrainas soldater er utslitte; mange av dens beste har blitt drept. Til tross for den innførte verneplikten mangler hæren mannskap til å opprettholde en permanent og storstilt motoffensiv. Landets hær må nå samle ressurser og endre spillet.»

Der Ukraina går tomt for kanonfôr i konflikten med Russland er den eneste måten å kunne «endre spillet» at NATO-styrker, som til nå har besørget den ukrainske hærens våpen, etterretning, logistikk og kommandostrukturer, griper direkte inn i konflikten.

Den åpne praten om å sende tropper til Ukraina følger opp talene i FN i forrige måned holdt av USAs president Joe Biden, Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og Tysklands kansler Olaf Scholz, som alle på hver deres måte fordømte enhver fredelig løsning av krigen. Biden erklærte: «Russlands pris for fred er Ukrainas kapitulasjon, Ukrainas territorium og Ukrainas barn.»

Den talen ble etterfulgt av Zelenskyjs opptreden i parlamentet i Canada, der alle Canadas parlamentsmedlemmer og senatorer, så vel som ambassadørene fra de ledende NATO-landene, deltok i stående applaus for en 98-år-gammel ukrainsk nazikrigsforbryter.

Samme uke bekreftet USA at Abrams-stridsvogner allerede hadde ankommet Ukraina, og amerikanske nyhetsrapporter avslørte at Det hvite hus allerede hadde gått med på å sende Ukraina langtrekkende ATACMS-missiler. Bare to dager etter Bidens tale gjennomførte Ukraina et angrep på hovedkvarteret til Russlands Svartehavsflåte, med bruk av NATO-etterretning og NATO-våpen, som angivelig førte til dusinvis av høytstående militærpersonells død.

Den første og den andre verdenskrigen drepte titalls millioner mennesker i Europa. Hele generasjoner med unge mennesker ble utslettet på slagmarkene. Nå konspirerer de europeiske regjeringene, i samarbeid med Washington, for å oppildne en ny verdenskrig som truer å drepe flere titalls millioner.

Arbeiderklassen i Storbritannia, Europa, USA og over hele verden må ikke akseptere denne katastrofen. Arbeidere i Storbritannia må kreve en slutt på konspirasjonen om å sende britiske tropper inn i Ukraina, utført av en forhatt regjering som hjemme fører krig mot arbeiderklassen. I alle NATO-landene er eskaleringen av krig i utlandet knyttet til et angrep på lønninger, sosiale programmer og demokratiske rettigheter.

Arbeiderklassens voksende sosiale bevegelse må nå ta opp kampen mot krig. Arbeidernes forlangender over hele verden må kobles sammen med bestrebelsen for å få slutt på krigen, som del av en global kamp for sosialisme.