FN-rapport sier den globale økonomien kan være på vei mot systemiske kriser

Den nyligste rapporten publisert tidligere denne måneden fra FN-agenturet for handel og utvikling, presenterer et bilde av en global økonomi karakterisert av lavere investeringer og vekst, en økt dominans av gigantselskaper, finansiell spekulasjon, arbeidsinntektenes fallende andel og økende sosial ulikhet.

Rapporten inneholder et viktig kapittel som beskriver sammenhengen mellom finansiell spekulasjon i råvaremarkedene og stigende kostnader for basismatvarer.

IMFs hovedkvarter, Washington, D.C. [Photo by IMF / CC BY 4.0]

Der rapporten beskriver den generelle situasjonen sier den: «Dagens globale økonomiske landskap er karakterisert av voksende ulikheter, og divergens i vekstveier mellom nøkkelregioner.»

Verdensøkonomien, som i år er forventet å vokse med bare 2,4 prosent, med en liten økning til 2,5 prosent i 2024, «flyr i ‹stall speed› [stopphastighet] … og oppfyller definisjonen av en global resesjon».

«Det som forverrer disse problemene er fraværet av tilstrekkelige multilaterale responser og koordineringstiltak. Uten besluttsom handling risikerer den globale økonomiens skjørhet og ei rekke ulike sjokk å utvikle seg til systemiske kriser.»

Vekstraten viser ingen tegn til å komme tilbake til pre-pandeminivåer i fraværet av noen «klar drivende kraft» for å skyve verdensøkonomien inn på et «robust og bærekraftig gjenvinningsspor». Tallet er blant de laveste de siste fire tiårene, foruten kriseår.

Et av hovedtrekkene ved den nåværende situasjonen, som den skisseres i rapporten, er gigantselskapers og finanskapitalens økende dominans over den globale økonomien. Dette har ført til at arbeidets andelen av inntekten er redusert fra 57 prosent i 2000 ned til 53 prosent i dag.

Grovt oversatt til rå tallverdier betyr det at med et globalt BNP på nært $ 100 billioner er andelen av verdensøkonomiens inntekter overført til arbeidende mennesker i dag rundt $ 4 billioner lavere enn den ville vært om den allerede deprimerte andelen i 2000 hadde blitt opprettholdt.

Med rapportens egne ord: «Den synkende arbeidsandelen og de stigende profittene til [multinasjonale selskaper] peker på store selskapers nøkkelrolle, som dominerer internasjonale aktiviteter ... [og] driver opp den globalt funksjonelle inntektsulikheten.»

Finanskapitalens dominans og hevingen av rentenivåene har allerede vesentlige innvirkninger for fattigere land.

«Anslagsvis 3,3 milliarder mennesker – nesten halvparten av menneskeheten – lever nå i land som anvender mer av deres nasjonalinntekt på å betjene gjeldskonstnader enn på utdanning eller helse,» står det i rapporten, der disse landenes eksterne og offentlig garanterte gjeld ble tredoblet i løpet av det siste tiåret.

Andelen av deres statsinntekter anvendt til gjeldsbetjening økte fra 6 prosent i 2010 til 16 prosent i 2021. Nesten en tredjedel av disse landene befinner seg på «randen av gjeldsstress», og situasjonen forverres etter hvert som rentene på statsobligasjoner stiger.

En av de vesentlige innvirkningene av Covid-pandemien har vært å utløse en stigning av inflasjonen til de høyeste nivåer sett på fire tiår. Dette førte til et vesentlig skifte i de vesentlige sentralbankenes pengepolitiske orienteringer, anført av US Fed, der de raskt hevet rentenivåene med den begrunnelse at det var nødvendig for å «bekjempe inflasjonen».

Målet var ikke å hanskes med årsaken til prisøkningene, men snarere med dens konsekvenser – det vil si, de ville bremse økonomien for å undertrykke arbeiderklassens lønnskamper i respons på nedskjæringene av levestandarder.

En vesentlig komponent i inflasjonsstigningen har vært eskaleringen av priser på matvarer og andre nødvendigheter, som drivstoff og energi, som FN-rapporten gjør klart er forankret i næringsmiddelgigantenes og råvarehandlernes aktiviteter.

Som med alle rapporter fra organer som Det internasjonale pengefondet (IMF) eller Verdensbanken (WB) presenterer FN-rapporten sine funn som en anliggende om reform. Dens egen analyse viser imidlertid at det er umulig å gjennomføre slike tiltak så lenge de vesentlige selskapene forblir i den dominerende posisjonen. Til tross for denne tilnærmingen besørger rapporten viktig informasjon.

Rapportens kapittel som omhandler «matvarer» og «hvordan selskaper profitterer» begynner: «Den slående kontrasten mellom råvarehandelsgigantenes himmelske profitter og millioners utbredte matvareusikkerhet understreker en foruroligende virkelighet: Uregulerte aktiviter innen råvaresektoren bidrar til spekulative prisøkninger og markedsustabilitet, som forverrer den globale matkrisa.»

Rapporten trekker konklusjonen: «Finansielle aktiviteter driver nå profittene i den globale sektoren for matvarehandel.»

Det vil si, hvorvidt arbeidere så vel i framskredne kapitalistland som i utviklingsland skal kunne sette mat på bordet for å mate deres barn, det bestemmes av finansspekulanters aktiviteter.

Rapporten bemerker at det utvikler seg et ondsinnet samspill der høyere energikostnader har økt prisen på kunstgjødsel, som har ført til en reduksjon i anvendelsen og derav lavere avlinger, som igjen har ført til høyere matvarepriser.

Ni store gjødselselskapers profitter de fem siste årene har vokst fra et gjennomsnitt på rundt $ 14 milliarder før pandemien til $ 28 milliarder i 2021, og deretter opp til det som kalles «forbløffende» $ 49 milliarder i 2022.

FN-rapporten refererer en julirapport fra det internasjonale bistandsagenturet Oxfam som fant at selskaper innen sektoren mat og drikkevarer, i gjennomsnitt for årene 2021 og 2002 hentet ut uventede gevinster på $ 14 milliarder, mer enn nok til å dekke de $ 6,4 milliarder som trengs for å besørge livreddende bistand til tørkerammede Øst-Afrika to ganger det kalkulerte behovet.

De spekulative aktivitetene som spiller en vesentlig rolle i prisøkninger innen matvaremarkedene utføres ikke bare av banker, hedgefond og andre finansinstitusjoner. De store handelsselskapene med matvarer, som Archer Daniels Midland og Cargill, har også engasjert seg aktivt.

Disse selskapene har «kommet til å innta en privilegert posisjon når det gjelder å sette priser, besørge tilgang til finansiering og å kunne direkte delta i finansmarkedene». Dette muliggjør spekulative handler i organiserte markedsplattformer, men også i derivatmarkeder «som de fleste regjeringer i de framskredne landene ikke har noen autoritet eller kontroll over».

Disse aktivitetene tiltar, der rapporten peker på den ‹uforholdsmessige rollen» spilt av «ikke-operative aktiviteter (spekulasjoner) ... i den nåværende epoken av superprofitter».

Det globale matmarkedet er med andre ord et slags gigantisk kasino der sjetongene i hendene på de ultra-rike spillerne er livene til milliarder av arbeidere og deres familier.

Det som finner sted er en stor transisjon, der store handelsselskaper innen varehandelen har blitt vesentlige finansaktører.

«De fungerer som regjeringers og private enheters kreditorer» der de utfører spekulasjoner over prisenes framtidige retninger, og «utnytter deres store informasjonsfordel» og tilbyr finansielle instrumenter til tredjepartsinvestorer, eksempelvis pensjonsfond, som vil delta i gamblingen.

Som alle ville-være-reformatorer fremmer rapportforfatterne utsikter for reguleringer. Men de fakta de selv avdekker er så slående at deres egne funn gjør det klart at akkurat dét er et fallittperspektiv.

Etter å ha påpekt de vesentlige agriselskapenes dominans over matsystemet, der de har vært i stand til å utvide deres innflytelse opp og ned i forsyningskjeden, konkluderer rapporten: «Dersom en håndfull selskaper fortsatt får ha overdreven makt over verdens matsystemer vil ethvert politisk tiltak for å dempe de kortsiktige effektene av matpristopper være nytteløst på lang sikt.» 

Loading