Tysklands regjering og opposisjonspartier refererer rutinemessig til den såkalte «brannmuren» de har reist mot ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). En slik mur har i virkeligheten aldri eksistert, og i den grad de andre partiene ha hatt noen mindre meningsforskjeller med AfD, er de for lengst borte.
Ingen steder er det mer åpenbart enn i flyktningepolitikken. Alle partiene representert i Forbundsdagen – fra den konservative unionsopposisjonen CDU/CSU og til regjeringspartiene, Det sosialdemokratiske partiet (SPD), Die Grünen (De grønne), nyliberalistene i Freie Demokratische Partei (FDP), og til Die Linke (Venstrepartiet) – alle har de adoptert AfDs program. Slagordet «Utlendinger ut!», en gang forbeholdt skinheads og nynazister, har blitt kampropet for Tysklands ledende politiske kretser.
Det ukentlige nyhetsmagasinet Der Spiegel presenterte 21. oktober sin 43. utgave for året med et forsidebilde av Bundeskansler Olaf Scholz, med tittelen: «Vi må endelig utvise i stor stil». Siden har hatkampanjen mot flyktninger vært uopphørlig.
CDUs nestleder Jens Spahn har oppfordret til at «irregulære immigrasjonsbevegelser» om nødvendig må stoppes «med fysisk makt», og at båtflyktninger plukket opp i Middelhavet må illegalt bli returnert «til den nordafrikanske kysten».
Så vedtok det tyske kabinettet den 25. oktober ei «omfattende lovpakke for økt og raskere hjemsendelse», som kombinerer umenneskelighet med sadistisk grusomhet. Asylsøkere uten innvilget oppholdsrett, men som har bodd og abeidet her i årevis, kan nå uten forvarsel hentes rett fra deres sengeleie og brått låses inn i inntil 28 dager, før de tvangsutvises. Politiet er ikke bare tillatt å gjennomsøke deres bolig og mobiltelefoner, men også naboers boliger – alt uten tillatelse.
Media rapporterte dette som om Tysklands framtid var betinget av deporteringen av noen tusen flyktninger. De gjør de svakeste av de svake til syndebukker for krisa i Tysklands kommuner, som i flere tiår har fått kuttet overføringsmidler til deres sosialbudsjetter. Faktisk ville bare en liten brøkdel av de € 80 milliarder som det kommende året skal brukes på opprusting, eller av Tysklands ledende selskapers milliardprofitter, vært nok til å forsørge alle flyktningene som lever i Tyskland.
Agitasjonen mot flyktninger er del av et omfattende angrep på grunnleggende demokratiske rettigheter. Regjeringen, opposisjonen og media adopterer AfDs politikk og styrker dermed dette fascistpartiets posisjon, for å intimidere og undertrykke enhver opposisjon til sine politiske orienteringslinjer for krig og sosiale angrep.
Støtten fra den tyske regjeringen og alle partiene i Forbundsdagen til den israelske regjeringens kampanje for å sulte ut og desimere 2,3 millioner palestinere i Gaza sammenfaller med et ufolignelig angrep på retten til ytringsfrihet. Demonstrasjoner i Tyskland som uttrykker selv den minste sympati for palestinerne har blitt forbudt og spredt med voldelige polititilslag. Bare å vise et palestinsk flagg eller ha på seg et palestinsk skjerf er tilstrekkelig til å bli trakassert og arrestert av politiet. Jødiske mennesker som opponerer mot Netanyahu-regimets krigsforbrytelser rammes også.
Friedrich Merz, partileder for Den kristelig-demokratiske union (CDU), har forlangt at bare dem som erklærer deres støtte til Israels sikkerhet skal kunne bli tyske statsborgere. «Alle dem som ikke går med på det, de har ikke noe i å Tyskland å gjøre,» sa han på tysk fjernsyn. Merz ønsker av prinsipp å berøve palestinske flyktninger enhver tilgang til Tyskland.
Denne politiske linja har ingenting med forsvar av jøder å gjøre. Det vises kort og godt av det faktum at AfD, som er spekket med nynazister og antisemitter, uforbeholdent støtter den israelske regjeringen. For Tysklands styringskretser er Midtøsten-konflikten en annen front i en global krig som handler om intet mindre enn omfordelingen av verden.
Tysklands styringselite har i løpet av de ti siste årene åpent erklært en «slutt på sin militære tilbakeholdenhet» og at det skal føres en ny «stormakts»-politikk basert på militær styrke. I Ukraina-krigen spiller landet den ledende rollen bak USA. Det ofrer hundretusenvis av unge menns liv for å beseire Russland, stykke opp landet og få brakt dets enorme ressurser under tysk kontroll.
USA utplasserer ei massiv krigsflåte i Midtøsten, primært rettet mot Iran. Etter 33 år med krig, som etter tur har ført til ødeleggelsen av Afghanistan, Irak, Libya og Syria, gjør USA nå et nytt forsøk på å få dominert regionen. Tyskland er ikke beredt til å stå på sidelinja, og gå glipp av krigsbyttene.
Denne vanvittige politikken, som truer å føre direkte til en kjernefysisk tredje verdenskrig, er uforenlig med demokrati og møter allerede massemotstand over hele verden. Hver dag som går avslører genocidkarakteren av krigen mot palestinerne. Samtidig er det voksende motstand mot innvirkningene av krigens enorme kostnader, som blir veltet over på den arbeidende befolkningen gjennom lønnskutt, permitteringer og sosiale nedskjæringer.
Det er grunnen til at etablissementspartiene i Tyskland nå slutter rekkene, adopterer AfDs politikk og støtter opp under et så foraktet parti. I dag angriper de alle som opponerer mot krigen som føres mot palestinerne, i morgen vil de angripe alle som motsetter seg deres sosiale angrep.
Kampen mot krig, forsvaret av demokratiske rettigheter og motstanden mot det kapitalistiske profittsystemet henger uatskillelig sammen. Den voksende bevegelsen mot krig må forenes med arbeiderklassens verdensomspennende kamper. Dette krever, først og fremst, byggingen av Den fjerde internasjonale og Socialist Equality Parties som det sosialistiske lederskapet i arbeiderklassen.