United Auto Workers er forventet innen fredag å kunngjøre at kontrakten for 48 500 General Motors-arbeidere ble ratifisert, et uredelig resultat av en illegitim prosess designet for å sikre selskapenes interesser. Som med praktisk talt alle bilindustrikontrakter de 45 siste årene har UAW-byråkratiet banket gjennom deres utsalg ved hjelp av feilinformasjon, trusler og, med all sannsynlighet, direkte stemmesvindel.

Ingenting som har blitt annonsert av UAW-byråkratiet er til å stole på. For å komme til sannheten er det nødvendig å gjennomføre en revisjon av avstemmingsresultatene, inkludert en gransking av hvordan avstemmingene ble håndtert, under tilsyn av komitéer bestående av betrodde grunnplanarbeidere, valgt fra fabrikkgulvet. Grunnplankomitéer må samle inn vitnesbyrd fra arbeidere om uregelmessigheter og tilfeller av intimidering.

Ifølge fagforeningens offisielle tall ble avtalen godkjent med bare 2 002 stemmer, av produksjonsarbeidernes totalt avgitte 30 860 stemmer, en hårtynn forskjell på 53,24 prosent for og 46,76 prosent mot. Blant fagarbeiderne, som også må ratifisere avtalen separat, ble avtalen vedtatt med 1 261 stemmer, av de totalt 5 097 fagarbeiderne som stemte. Media refererer de kombinerte stemmeresultatene på UAWs ratifikasjonstracker, men selv disse tallene viser en smal godkjenning med 54,74 prosent for og 45,26 prosent mot.

Ingen av disse tallene er troverdige, uansett. Så seint som onsdag ettermiddag forutså Associated Press, Detroit News og andre nyhetskanaler at avtalen var på vei mot et nederlag, etter dager med voksende opposisjon.

Narrativet snudde plutselig da UAW kunngjorde at GM-arbeiderne fra monteringsfabrikkanlegget i Arlington i Texas hadde godkjent avtalen med over 60 prosent, et resultat som var inkongruent med de stadig større avvisingene ved syv store monteringsanlegg i Michigan, Indiana, Missouri, Tennessee og Kentucky, som nedstemte avtalen med «nei»-resultater så høye som 69 prosent.

GM-arbeidere har protestert mot at de ble tvunget til å stemme inne på fabrikkanleggene, i stedet for i deres fagforeningslokaler, der de var under selskapsledelsens våkende blikk, og til og med under selskapskameraer. Andre har sagt at stemmeurnene ikke var sikret, at det ikke var noen klar kjede av varetekt av stemmesedlene, og at det uten grunnplanets tilsyn var ingenting i veien for å plukket ut og kaste «nei»-stemmer og legge til «ja»-stemmer. UAW-byråkratiet har lang og skitten historikk for slik svindel, inkludert mest notorisk mot Ford Rouge-arbeidere i 2015 [engelsk tekst].

Som i 2015, da Ford-avtalen så ut til å være på vei mot et nederlag før en plutselig reversering, produserte UAW nok en gang akkurat nok «ja»-stemmer til å få vedtatt avtalen.

Av betydning var at 1 263 av disse stemmene kom fra arbeidere på Ultium Cells’ batterifabrikk for elektrodrevne kjøretøy i Lordstown i Ohio, som UAW hevder stemte 97 prosent for avtalen. På avstemmingstidspunktet var Ultium-arbeiderne imidlertid ansatte av joint venture-selskapet GM-LG Energy, og av alle åpenbare hensyn ikke stemmeberettiget. Det samme gjeder de nesten 1 000 arbeiderne ansatte av GM Subsystems Manufacturing LLC, som også deltok i avstemmingen.

UAWs antidemokratiske taktikker var ikke begrenset til GM. Hos Mack Trucks anvendte fagforeningsrepresentanter gangstermetoder for å tvinge 4 000 streikende arbeidere til å akseptere den samme UAW-godkjente kontrakten de hadde avvist med tre-til-én margin for mer enn en måned siden. Før avstemmingen fortalte lokale fagforeningsbyråkrater arbeiderne at de ville bli sparket og erstattet av streikebrytere dersom de avviste avtalen nok en gang.

Arbeiderne ble faktisk tvunget til å akseptere avtalen under sterkt press, med en metaforisk pistol mot tinningen, som av alle rettighetshensyn skulle gjøre kontrakten ugyldig.

Arbeiderne burde avvise denne illegitime prosessen og forlange en ny avstemming ved alle tre bilselskapene, så vel som hos Mack Trucks.

Selv om avstemmingsresultatene ved Big Three-selskapene og Mack skulle bli tatt som faktisk sannferdige, er motstanden fra GM-arbeiderne en massiv avvising av påstandene fra Fain, president Biden, Bernie Sanders og hele etablissementet av politikere og media, om at UAW har vunnet «rekord»-oppnåelser og en «historisk» kontrakt for bilarbeiderne.

I fabrikkene tok arbeiderne deres eget mål av denne overenskomsten. Utilstrekkelige forslag om lønnsøkninger og levekostnadsjusteringer som ikke vil reversere det massive tapet i reallønninger arbeiderne har lidd på grunn av tiår med UAW-innrømmelser og nå en rekordhøy inflasjon. Kontraktene vil ikke gjenopprette tapte pensjoner og pensjonertes helserettigheter, gjøre slutt på det forhatte nivåsystemet og misbruket av ansatte på midlertidige kontrakter, såkalte temps, eller forkorte de utmattende og ryggbrekkende arbeidstidsplanene.

Arbeiderne avfeide Fains påstander om at han «presset hver siste cent» fra selskapene med hans bedragerske «stand up»-streiker, som fra begynnelsen av var designet for å ha så liten innvirkning på selskapene som mulig. De fleste UAW-medlemmene ble holdt i arbeid gjennom «streiken», og alle arbeidere ble sendt tilbake før avstemmingen over den tentative avtalen engang ble avholdt.

Mest signifikant er at avtalen er ment å bane vei for den massive ødeleggelsen av arbeidsplasser der selskapene, med full støtte fra UAW-byråkratiet, tvinger arbeidere til å betale for overgangen til produksjonen av elektrodrevne kjøretøy (EV; Electric Vehicles). Avtalene hos GM, Ford og Stellantis inkluderer en utkjøpingsordning, den såkalte «frivillig termineringen av ansettelsesrelasjoner», og målretter fabrikkanlegg som Ford Rouge-komplekset som «overtallig». Fords administrerende direktør har sagt han forventer at EV-produksjonen vil kreve 40 prosent færre arbeidere, som betyr at selskapene planlegger å slette hundretusenvis av arbeidsplasser.

Karrierebyråkraten Fain ble installert i et rigget valg der nesten én million av fagforeningens aktive og pensjonerte medlemmer ble ekskludert. UAW-byråkratiet, med bistand og hjelp fra en domstoloppnevnt UAW Monitor og Bidens arbeidsdepartement, nektet å oppdatere deres adresselister for e-post-innsendte stemmesedler, eller tilstrekkelig å informere UAW-medlemmer om at det engang var et valg, som avslørt av Will Lehman i en serie valgutfordringer og rettsstevninger.

Med andre ord, en illegitim UAW-president – «valgt» av rundt 3 prosent av grunnplanets arbeiderne – har ført tilsyn med denne illegitime kontraktsavstemmingen.

Fain har fra begynnelsen av arbeidet tett med Biden, som har basert seg på fagforeningsbyråkratiet for å demme opp for sosialt raseri, og undertrykke kampene ført av jernbane- og havnearbeidere, manusforfattere og skuespillere, arbeidere fra logistikkselskapet UPS og helsetjenestegiganten Kaiser, og andre.

Det hvite hus bruker fagforeningsapparatene til å påtvinge arbeiderklassen hele kostnaden av den økonomiske krisa og de massive utleggene til krig. UAW-byråkratiets rolle ble kanskje mest klart avslørt i forrige uke, da Fain stilte opp med Biden i Illinois for å feire å ha fått bilarbeiderne «tilbake i arbeid», samtidig som tusener i Chicago demonstrerte mot Washingtons støtte for Israels genocidale krig mot Gaza.

Ved at de har pålagt arbeiderne selskapenes krav har imidlertid UAW-apparatet og Biden ytterligere undergravd deres allerede frynsete troverdighet. Som Lehman – Mack Trucks-arbeideren og sosialisten – forklarte i en ytringskronikk i Newsweek tidligere denne måneden: «UAW-president Fain tror kanskje han har løst saken ved å avblåse Big Three-streikene. Men UAWs kontrakter vil bare forsterke ulikheten, og besørge næring for grunnplanarbeidernes opprør.»

Bilarbeidernes kamp er del av et nytt utbrudd av klassekamp internasjonalt. En global massebevegelse mot sparepolitikk og innstramminger, ulikhet og krig vokser fram. Den videre utviklingen av denne bevegelsen krever utvidelsen av nettverket av grunnplankomitéer på fabrikkene og arbeidsplassene, og deres koordinering globalt gjennom arbeidet utført av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).