Mosab Abu Toha, en anerkjent palestinsk poet, ble i forrige uke pågrepet av Israel Defense Forces (IDF), som avhørte og banket ham før han ble løslatt. Poetens prøvelse er et destillert uttrykk for den israelske statens barbari, som angriper ikke bare palestinerne selv, men også deres kultur.

Abu Toha ble født i en flyktningleir i Gaza og har bodd i enklaven hele sitt liv. Han skrev hans første dikt i 2014 da Israel angrep Gaza fra lufta, havet og fastlandet. I 2019 reiste han til USA for å bli en Scholar-at-Risk Fellow ved Harvard Universitys avdeling for sammenlignende litteratur. Han returnerte til Gaza i februar 2021.

Abu Tohas første diktsamling, Things You May Find Hidden in My Ear (2022), vant en American Book Award og var finalist for prisen National Book Critics Circle. Hans skrifter har blitt publisert i blant annet New Yorker, New York Times og Atlantic.

Som mange andre palestinere var Abu Toha og hans familie forrige mandag på flukt til Sør-Gaza, etter den israelske regjeringens advarsler om at de ikke ville være trygge i nord. Poeten, hans kone og hans tre små barn dro til Rafah, hvor de håpet å kunne komme seg over til Egypt.

«Det er verdt å nevne at den amerikanske ambassaden sendte ham og hans familie for å dra gjennom Rafah-overgangen», skrev poetens bror Hamza Abu Toha på Facebook. Guardian rapporterte også at den amerikanske ambassaden i Israel hadde fortalt poeten at han var på ei liste over amerikanske statsborgere og deres familier som ble tillatt å komme inn i Egypt. Et av Abu Tohas barn ble født i USA og er amerikansk statsborger.

Ved et sjekkpunkt mellom det nordlige og det sørlige Gaza beordret IDF Abu Toha til å sette fra seg hans tre-år-gamle sønn, som han hadde båret i armene, og holde hendene i været. Soldater arresterte ham og førte ham vekk sammen med rundt 200 andre menn.

IDF sa seinere at Abu Toha og de andre hadde blitt varetektsfengslet på grunn av «etterretning som indikerer en rekke interaksjoner mellom flere sivilister og terroristorganisasjoner inne på Gaza-stripa». Bortsett fra å være usedvanlig vag, fortjener denne påstanden like mye troverdighet som IDFs påstand om at Al-Shifa-sykehuset var «hovedkvarteret for Hamas’ terroristaktivitet».

Diana Buttu, en palestinsk-canadisk advokat og nær venn av Abu Toha, skrev på sosialmedia at poeten hadde blitt banket mens han var i israelsk varetekt og hadde begynte å få medisinsk behandling etter at han ble returnert til familien. Informasjon om hans tilstand var ikke tilgjengelig da dette ble skrevet.

Den umotiverte volden påført Abu Toha reflekterer desperasjonen til den kriserammede Netanyahu-regjeringen, som hviler på høyreekstreme partier som promoterer jødisk overherredømme, politisk ignoranse og sosial blindhet. Behandlingen av Abu Toha gjenspeiler også sionismens brutale, reaksjonære karakter.

Sionistvold har preget dikterens liv, men han har ofte skapt positive ting i dens etterdønninger. I august 2014 bombet Israel Det islamske universitetet–Gaza og ødela dets engelske avdeling, der Abu Toha studerte. «Bare noen dager før det ble huset vårt hardt skadet i et separat israelsk luftangrep,» sa han til PEN America. «Min lille boksamling ble gjennomboret av splinter fra ei F-16-bombe. På Facebook begynte vennene mine og deres venner å tilby å sende meg bøker for å gjenoppbygge min samling.» Etterhvert som han mottok flere og flere bøker, bestemte Abu Toha seg for å grunnlegge Edward Said-biblioteket, som nå har tre filialer.

Etter at det israelske angrepet begynte søkte poeten og hans familie tilflukt i flyktningeleiren Jabaliya. I en artikkel publisert 20. oktober i New Yorker beskrev han det han så da han kom hjem til Beit Lahia. «På hovedgata som fører til mitt hus, finner jeg den første av mange sjokkerende scener. En butikk hvor jeg pleide å ta med barna mine, for å kjøpe juice og kjeks, ligger i grus. Fryseren, som før inneholdt iskrem, er nå fylt med skrot. Jeg lukter eksplosiver, og kanskje kjøtt.»

I hans intervju med PEN America snakket Abu Toha veltalende om forfatterens rolle. «En forfatter må snakke på vegne av de uhørte, de som ikke kan artikulere så godt hva de føler eller ser, og viktigst for meg, de som mistet livet under ruinene av forferdelige kriger. Det er del av motstand – å beholde minner om seg selv og andre, forevige delte følelser i menneskelivet.»

Han erkjente ulike måter forfattere kan respondere på undertrykkelse. «Andre forfattere kan skrive revolusjonære dikt eller manifester», sa han til PEN America. «Det kan få folk til å handle og lede marsjer og sammenstøt med deres undertrykker. Men vi må ikke glemme at det forfattere også trenger er å ta opp detaljene – det ubemerkede i folks liv, så vel som de indre og tilbakevendende følelsene som folk har til daglig. Det å glorifisere folks motstandskraft kan meget vel påvirke hvor langt de kan gå i retning frihet.»

I det samme intervjuet beskrev Abu Toha poesi som en essensiell del av vår menneskelighet og vår gjensidige forbindelse. «Poesi er noe som bekrefter for oss at vi er del av denne verden. Alle av oss. Ingen er fremmed når det kommer til krig eller lidelse. Når blod siver gjennom vårt kjøtt, har ikke jorda noe imot å absorbere det. Den ber ikke om en ID; den ser ikke etter hudfargen eller språket eller troen til den blødende.»