Statsminister Rishi Sunak ga torsdag ut en ett-minutt-lang videouttalelse der han lovte å slå ned på masseprotestbevegelsen mot genocidet i Gaza.

Sunak, med egne hender dryppende av blod, fordømte demonstranter for «avskyelige eksempler på antisemittisme, voldelig intimidering og glorifisering av terrorisme». Han truet at han hadde «spurt politiet om hvilke fullmakter de trenger for å bringe orden til våre gater».

Der han kunngjorde innledende tiltak rettet mot bruk av bluss og fyrverkeri på demonstrasjoner, ansiktstildekkinger og klatring på krigsminnesmerker, konkluderte han: «De som misbruker deres frihet til å protestere undergraver offentlig sikkerhet og våre demokratiske verdier. Og jeg vil gi politiet de fullmaktene de trenger for å slå ned på denne skremmende og avskyelige oppførselen.»

Dette er kommentarer som er en politistat verdig. De signaliserer et ytterligere angrep på demokratiske rettigheter i Storbritannia, en konsekvens av styringselitens støtte til Israels utslettelseskrig mot palestinerne.

Arrestasjoner og pågripelser utført i løpet av de siste månedene under «hatkriminalitet»- og «antiterror»-lovgivning tydeliggjør Conservative-regjeringens høyreorienterte, diktatoriske agenda, som støttes til skaftet av opposisjonen Labour Party.

Blant de berørte – alle i forbindelse med aksjoner iverksatt over Gaza – er journalisten Craig Murray; Tony Greenstein, medgründer av Palestine Solidarity Committee; Mick Napier, grunnlegger av Scottish Palestine Solidarity Committee; og medlemmer av Communist Party of Great Britain (Marxist-Leninist), Revolusjonary Communist Group og International Marxist Tendency. Mange fikk deres hjem raidet og elektronisk utstyr beslaglagt. Det er pålagt stringente kausjonsvilkår.

Disse arrestasjonene, rettet mot medlemmer av venstreorienterte tendenser, er ikke bare handlinger av politisk intimidering. De forbereder en langt breiere kampanje for politisk undertrykkelse av den typen kunngjort av Sunak.

Arrestasjonene som har blitt foretatt, spesielt under protester i London, har vært basert på et sofistikert og kostbart system for statsovervåking. Rundt £ 22 millioner har så langt blitt brukt på «Operation Brocks», Metropolitan Police’ «respons på den pågående konflikten i Israel og Gaza og dens innvirkning på London».

Ved hver større demonstrasjon blir informasjon fra ansiktsgjenkjenningsaktivert CCTV, politispottere og undercover-offiserer ført tilbake til Special Operations Room i Lambeth, hvor politiet har besørget topplasserte aktoratadvokater fra Crown Prosecution Service deres egen operasjonelle desk. Innenriksministerens ledende spesialrådgivere for hatkriminalitet, og for media og kommunikasjon, har også fått ukentlig tilgang.

Et åpent brev sendt av Den islamske menneskerettighetskommisjonen reiser «alvorlige bekymringer» om denne «forhåndsbelastningen av siktelses- og påtaleprosessen», som den «forstår ... er første gang tiltak som disse har blitt iverksatt av Metropolitan Police».

Hensikten er å forby opposisjon mot britisk imperialisme og dens støtte for genocidet i Gaza, og kriminalisere meninger holdt av millioner ved å gjøre et eksempel av utvalgte individer og organisasjoner. En sentral del av denne kampanjen er å stemple venstreorientert politikk som «ekstremistisk», og utsette aktivister for overvåking, trakassering, sensur og arrestasjon ved bruk av dypt antidemokratisk antiterrorlovgiving.

År har blitt brukt til å forberede disse planene som nå har blitt aktivert og sentrert på utbruddet av protester over Israels krig, midt i ei eksplosiv sosial og økonomisk krise.

Den britiske regjeringens Kommisjon for bekjempelse av ekstremisme publiserte i 2019 en rapport om «Den sekteriske ytre venstre-sidens voldelige ekstremistiske taktikk og ideologi».

Rapporten erklærte «revolusjonært arbeideristisk» sentiment for å være «ekstremistisk», og oppførte som eksempler oppfatninger som at «Den største trusselen mot demokratiet har alltid kommet fra det ytre høyre», «Sionisme er en form for rasisme», «Hovedstrømsaviser og TV-kanaler forteller løgner for å beskytte styringsklassen» og «Protester mot regjeringen gjør verden til et bedre sted».

Forfatterne konkluderte at «oppfatningene til [sekteriske ytre venstre-grupper] kunne plausibelt besørge ... en motivasjon til å bryte loven,» inkludert med «dødelige ... terroristhandlinger».

Mindre enn et år seinere ble et «veiledningsdokument» om ekstremisme for Counter Terrorism Policing lekket, som inkluderte grupper som Socialist Workers Party (SWP), Socialist Party (SP), Stop the War Coalition og Extinction Rebellion, sammen med fascistterrorgrupper.

Regjeringen kunngjorde i 2021 en gjennomgang av «venstreorientert ekstremisme» som skal gjennomføres av tidligere Labour-MP John Woodcock, som ble rekruttert av Toryene etter å ha meldt seg ut av partiet og insistert at daværende partileder Jeremy Corbyn «som statsminister ville utgjøre en klar risiko for Storbritannias nasjonale sikkerhet».

Woodcock navnga spesifikt SWP som en trussel og advarte om en «blindflekk i Storbritannia for utsiktene for progressiv ekstremisme – det vil si, uakseptabel forpurring eller til og med vold utført under påskudd av progressive saker».

Seint i fjor ble det rapportert at lokalsamfunnsminister Michael Gove er nært ved å fullføre en gjennomgang av «ikke-voldelig ekstremisme», som vil bli definert som «promoteringen eller forfektingen av enhver ideologi som tar sikte på å omvelte eller undergrave Storbritannias system for parlamentarisk demokrati, dets institusjoner og verdier» eller å «true individers rettigheter eller skape et åpent miljø for radikalisering, hatkriminalitet og terrorisme».

Disse heldekkende definisjonene tydeliggjør den vidtrekkende undertrykkelsen som er planlagt for Gaza-protestene og også for breiere opposisjon mot kapitalisme og krig.

Regjeringsministre, gjengitt av deres Labour-motstykker, har krevd det samme siden den første nasjonale demonstrasjonen i oktober i fjor.

Politiet avstod initielt fra å iverksette et slikt frontalangrep, ikke av noen bekymring for demokratiske rettigheter, men av frykt for at de politiske og lovgivningsmessige forberedelsene enda ikke er gjort. Det fortalte de regjeringen, og statsministeren har lyttet. Sunaks tale på torsdag er et signal om at styringsklassen vil besørge all den støtten som er nødvendig for en rask utvidelse av politistat-tiltakene som allerede er på plass.

Dette er framfor alt i erkjennelse av det faktum at den viktigste begrensningen så langt pålagt antikrigbevegelsen – den nåværende Stop the War Coalition-ledelsens perspektiv – er i ferd med å bli tynnslitt. Orienteringene til millioner av arbeidere og ungdommer som leter etter en måte å stoppe genocidet om å appellere til deres MP-er, framfor alt Labour Party, og fagforeningene, så vel som til FN og Den internasjonale domstolen (ICJ), har vist seg å være nytteløst i møte med Israels eskalerende angrep.

Disse kreftenes bankerott bekrefter millioner av arbeideres essensielle erfaring under fjorårets streikebølge, der de så Starmers Labour Party komme åpent ut mot dem, og fagforeningsbyråkratiet selge ut den ene kampen etter den andre.

Styringsklassen baserer seg på at Labour Party og fagforeningsbyråkratiet fungerer som dets industrielle og politiske politistyrke. De vet at disse kreftenes diskreditering, medregnet «venstre»-representanter som Corbyn som har nektet å slåss mot et eneste angrep fra høyrefløyen i Labour, reiser utsiktene til eksplosive klassekonflikter utenfor deres kontroll.

Det er i påvente av antikrigdemonstranter og stadig breiere deler av arbeiderklassen, spesielt dens yngre generasjon, som leter etter nye kampmåter at staten forbereder brutal undertrykkelse.

Den britiske regjeringen hadde allerede før utbruddet av Gaza-protestene vedtatt den diktatoriske Loven om politi, kriminalitet, straffeutmåling og domstolene (2022) og Loven om offentlig orden (2023), som uthuler retten til å protestere, som lå til grunn for at hundrevis av klimaaktivister ble arrestert og siktet bare i løpet av fem uker i fjor.

Disse ble etterfulgt av Loven om streiker (minimumstjenestenivåer) (2023), som gir arbeidsgivere verktøyene for å bryte streiker i sentrale deler av økonomien ved å tvinge arbeidere til å krysse streikevakter under fare for oppsigelse.

Massebevegelsen mot det israelske genocidet har framskyndet disse forflytningene i retning politistatsstyre.

Arbeidere og ungdom i land etter land konfronterer det samme anliggendet, der politiet har utført ondsinnede angrep på demonstranter under en uopphørlig propagandakampanje som bakvasker motstandere av Israels genocidale krig som antisemitter. Dette må møtes av byggingen av en internasjonal, sosialistisk antikrigbevegelse i arbeiderklassen. Bare en slik bevegelse kan ta på seg og beseire de imperialistiske styringselitene som støtter Israels genocid, fører krig mot Russland i Ukraina og forbereder for krig mot Iran og Kina.