Over 25 000 Bosch-ansatte protesterte i forrige uke over hele Tyskland mot selskapets planlagte massive nedskjæringer. Mer enn 10 000 samlet seg utenfor selskapets hovedkvarter i Gerlingen nær Stuttgart. Arbeidere fra de nærliggende fabrikkene til Mercedes-Benz i Untertürkheim og Sindelfingen, så vel som fra Mahle og andre selskaper solidariserte seg med kollegene fra Bosch og tok del i protesten.

Det var den største protesten ved Bosch på tretti år og var et uttrykk for det voksende sinnet til hundretusenvis av arbeidere i bilproduksjonen og leverandørindustrien som frykter for deres jobber. Ytterligere protester med rundt 15 000 deltakere totalt fant sted i Ansbach, Blaichach, Bamberg, Eisenach, Hildesheim, Homburg, Nürnberg og Salzgitter.

World Socialist Web Site snakket med flere arbeidere som er bekymret for deres jobber, familier og framtiden. De var gjennomtenkte og harme og hadde kommet til stevnet for å uttrykke deres motstand. Men fagforeningen IG Metall brukte som vanlig fløyter og flagg for å sikre at protesten forble høylytt og overfladisk.

Frank Sell, styreleder for Det generelle bedriftsrådet for mobilitetsbransjen og nestleder for tilsynsrådet ved Bosch, hevdet at ledelsen til og med nektet å snakke med fagforeningen. «Vi er fortsatt helt i begynnelsen av transformasjonen [til elbiler]. Dersom dette er retningen vi er på vei, ser det mørkt ut for de neste par årene,» sa han.

Protestene ble utløst av dryppstrømmen av kunngjøringer fra Bosch-ledelsen om at mer enn 3 500 arbeidere ville bli sagt opp ved flere fabrikker over hele landet. De siste årene har allerde 4 000 ansatte på tvers av konsernet mistet deres jobber.

IG-Metall, som allerede har sagt seg enig i oppsigelsene, hadde oppfordret til en protest for å stagge den voksende motstanden i fabrikkene. Hos bilprodusentene og i leverandørindustrien spiller IG-Metall en ledende rolle i implementeringen av transformasjonsprosessen fra forbrenningsmotorer til elbiler, helt i selskapenes interesse. Fagforeningen hjelper til med å organisere ødeleggelsen av arbeidsplasser for å maksimere selskapsprofittene.

IG-Metall kunngjorde i juli 2023 at de etter «vanskelige» forhandlinger hadde sagt seg enige om en tariffavtale som utelukket «tvangsoppsigelser» for 80 000 ansatte i mobilitetssektoren fram til slutten av 2027. «Ansatte er med på å forme framtiden hos Bosch Mobilitet», feiret fagforeningen den gang.

Avtalen ble oppnådd etter lange protester fra arbeidere mot omorganiseringsplanene utarbeidet av selskapsledelsen og IG-Metall. Selv om detaljene i de avtalte konsesjonene ble holdt hemmelige av fagforeningen, la de grunnlaget for kunngjøringen av ei ny bølge av oppsigelser i januar 2024.

Formelen «ingen obligatoriske oppsigelser» brukes alltid som et fikenblad for å villede arbeidere og implementere ledelsens skjulte planer med fagforeningenes hjelp.

Christoph Geismar, fra kringkasteren SWR, kommenterte den framtidige tariffavtalen den gang med ordene: «Det er faktisk ganske enkelt, de ønsker å bringe ro til arbeidsstyrken. Jeg tror at uten de avtalene som nå er inngått, ville det blitt mer og mer protester og harme blant de ansatte. Og det har Bosch ikke råd til i selskapets viktigste divisjon.»

Bedriftsrådsleder Frank Sell kunngjorde at den framtidige tariffavtalen ikke bare garanterte arbeidsplassene: «Enda viktigere er at bedriftsrådsrepresentantene nå også skal involveres i strategisk og økonomisk planlegging på et tidlig tidspunkt, for eksempel med tanke på plassering av framtidige produkter og utviklingen av målsettinger. På denne måten former vi framtiden til de tyske lokaliseringene for mobilitetsproduksjonen forbi 2027.»

Det globale markedet for elbiler utvikler seg ikke som forventet. Med unntak av luksusmodeller for ublu priser fortsetter bilindustrien hovedsakelig å produsere kjøretøy med forbrenningsmotorer.

Bosch-sjef Stefan Hartung sa nylig at selskapet vil fortsette å produsere produkter for forbrenningsmotorer fram til minst 2060. Til tross for selskapets forpliktelse til elektromobilitet, «må vi fortsette å tilby forbrenningsmotorteknologi i Tyskland, ellers vil ikke verden kunne klare å hanskes med det».

Bilprodusentene og leverandørindustrien ser på overgangen til elbiler som en anledning for masseoppsigelser og demonteringen av vinninger arbeidere har kjempet for i generasjoner.

Bosch-gruppa sysselsetter 133 800 personer i Tyskland og 427 600 over hele verden. Som et av de ledende internasjonale teknologiselskapene har Bosch 468 produksjonsanlegg og kontorer i 60 land. For regnskapsåret 2023 har selskapet økt salget med 8 prosent til € 91,6 milliarder og dermed økt sine driftsprofitter fra € 3,8 milliarder til € 4,6 milliarder.

Finansdirektør Markus Forschner reagerte på resultatene med ordene: «Motvinden gjenstår, og det er grunnen til at vi kun vil oppnå vårt avkastningsmål med en forsinkelse». Avkastningsmålet er på 7 prosent.

I et intervju med Stuttgarter Zeitung gjorde Bosch-sjef Stefan Hartung det klart at selskapet planlegger ytterligere masseoppsigelser. Siden selskapet forfulgte et langsiktig perspektiv, ville det ta år å tilpasse seg utviklingen, sa han. Det er kanskje ikke mulig å nå dette målet med de bekjentgjorte bemanningsreduksjonene, og i så fall vil det bli funnet en løsning med de ansattes representanter, la han til.

Hartung fortsatte: «Dette er ikke endelige tall, men snarere størrelsesordener som vi anser som nødvendige for å lukke konkurransegapet. I siste instans handler det om permanent kostnadsreduksjon og økt konkurranseevne og ikke om antall ansatte.»

Bannere ble båret på demonstrasjonen som påminnet de sosiale forpliktelsene fra selskapets grunnlegger Robert Bosch. På et banner sto det: «Kom tilbake Robert! Nå trenger vi deg!» Et slikt krav er enten naivt eller besørger næring for illusjoner. Midt i den globale kapitalistkrisa, der imperialistmaktene risikerer en kjernefysisk verdenskrig for å sikre seg råvarer og markeder, kan ikke arbeidere forvente sosiale forpliktelser fra arbeidsgiverne.

Til tross for hans sosiale forpliktelser var Bosch en høyreorientert sosialdemokrat og kapitalist. Som respons på en streik ved et Bosch-metallverk i Feuerbach, stengte han i mars 1913 ned anlegget og sparket 3 700 arbeidere. Dagens Bosch-sjef Stefan Hartung refererer også til selskapets grunnlegger: «Ingen offer burde spares for en kraftig utvikling av selskapet inn i framtiden; grunnleggeren ga oss denne overbevisningen i tillegg til hans sosiale overbevisninger.»

Det arbeiderne ved Bosch og andre steder trenger er å bryte ut av fagforeningens tvangstrøye og danne uavhengige aksjonskomitéer på grunnplanet for å slåss for deres forlangender.

Dersom IG Metall og bedriftsrådet nå hevder de ble «overrasket» over de nye nedskjæringsplanene, da ljuger de. Bosch’ arbeidsdirektør Stefan Grosch bekreftet til Frankfurter Allgemeine Zeitung at de var i nær kontakt med ledelsen: «Vi har vært i konstante samtaler siden sommeren og overholder alle avtaler.»

Representantene for fagforeningen og bedriftsrådet er ikke opptatt av skjebnen til arbeiderne og deres familier. De vil at selskapet skal involvere dem enda mer i planleggingen og gjennomføringen av «transformasjonen». På proteststevnet tryglet de bokstavelig talt selskapsledelsen om å stole på dem.

Barbara Resch, distriktssjef for IG Metall Baden-Württemberg, oppfordret Bosch’ direktørstyre til å «snakke med oss om framtiden til de tyske lokaliseringene. Vi forventer felles svar og tiltak for å forme framtiden sammen.» Nettstedet til IG Metall sier at transformasjonen til elbilproduksjon må «formes sammen med de ansatte [som betyr fagforeningen], ikke mot dem – i henhold til det ledende prinsippet: ‹Man bygger ikke framtiden aleine, man former den sammen.›»

I intervjuer med WSWS uttrykte arbeidere skepsis til den framtidige utviklingen av selskapet.

Teresa og Tim, som er i gang med deres andre år med opplæring som mekatronikkingeniører, sa de ikke ville bli ansatt etter deres læretid. 55 andre med tilsvarende læretid ville heller ikke bli tatt inn. Da de begynte som lærlinger hos Bosch var de entusiastiske og håpefulle. Nå var det helt usikkert hvordan deres yrkesliv ville utvikle seg, sa de. De fant ut først i juli 2023, etter å ha signert den framtidige tariffavtalen, at de ikke ville bli tilbudt jobb, sa Tim. Han mener de er de første ofrene for denne avtalen, som ble utbasunert som en «suksess» for de ansatte.

Yasar, som arbeider hos Mercedes Benz i Untertürkheim, sa han hadde kommet av to grunner. For det første hadde hans mor arbeidet ved Bosch i 40 år, så selskapet var også en del av hans liv. For det andre var situasjonen for arbeiderne ved Bosch svært vanskelig, så vidt han visste fra media, og han ønsket å uttrykke hans solidaritet: «Vi står alle overfor lignende vanskeligheter og usikkerhetsmomenter. I bransjen er det uforutsigbart om hva som skjer neste måned. Det er alltid en spent atmosfære på avdelingen der jeg jobber.»

Thomas, som jobber som ingeniør ved Bosch Abstatt, rapporterte at han i utgangspunktet trodde ting var annerledes hos Bosch fordi det var en stiftelse og ikke et offentlig aksjeselskap. Han sa han visste at industrien og selskapene var profittorienterte, men de siste årene ser det ut til at profittmotivet har tatt overhånd hos Bosch. Mange av hans medarbeidere hadde mistet eller ville miste deres jobber. Bekymringene er høye blant de 6 000 ansatte, og ingen visste hva som ville skje, sa han.

Oliver har arbeidet ved Bosch Waiblingen i mer enn 35 år. Han var medlem av IG Metall i de første årene, men deltok ikke i protesten som representant for fagforeningen. Han sa han ikke ønsket å snakke om IG Metall. Selv om det foreløpig ikke var planlagt oppsigelser i hans selskap var hans tilstedeværelse her nødvendig for å støtte hans kolleger. Han hadde tatt permisjon og organisert hans egen reise. Etter hans mening burde hans kolleger bli mer aktive.