[heading]Amerikanske etterretningsbyråer sier Putin «ikke beordret» mord av Alexei Navalnyj, melder Wall Street Journal[/heading]

Amerikanske etterretningsbyråer mener Vladimir Putin «ikke beordret» dreping av den russiske opposisjonelle Alexei Navalnyj, som 16. februar døde i et arktisk fengsel. Avsløringen, publisert av Wall Street Journal ved slutten av april, kom fra ikke-bekjentgjorte kilder innen CIA, Kontoret til direktøren for nasjonal etterretning (DNI) og utenriksdepartementet, og er «breit akseptert» innen disse institusjonene.

Ifølge WSJ er «USAs vurdering basert på ei rekke opplysninger, inkludert noe gradert etterretning, og en analyse av offentlige fakta, som eksempelvis tidspunktet for Navalnyjs død og hvordan det overskygget Putins gjenvalg.»

De kreftene som så langt har hatt størst fordel av den opposisjonelles endelikt er faktisk ikke Kreml, men regimets høyreorienterte kritikere, Det hvite hus og NATO, som alle umiddelbart klandret Moskva da Navalnyj døde, og brukte det til å piske opp antirussiske sentimenter. Med krigen mot Russland i Ukraina, som har resultert i lite annet enn mislykkede «motoffensiver», massive tall av krigsofre og samfunn på begge sider av Atlanterhavet i stadig større avsky over volden, greip Washington og dets allierte til Navalnyjs død i vinter for å prøve å blåse nytt liv i deres kamp for «demokrati» i Russland.

De jobber nå med å elevere hans enke, Yulia Navalnaya, som arving av hans posisjon. Magasinet Time inkluderte henne på deres nettopp publiserte liste over de 100 mest innflytelsesrike personene i 2024. PR-teksten skrevet om henne ble forfattet av visepresident Kamala Harris. Tysklands nyhetsnettverk Deutsche Welle, så vel som landets prestisjetunge Ludwig Erhard Summit, kunngjorde begge nylig at Navalnaya vil motta deres årlige «frihets»-pris.

Verken Det hvite hus eller byråene som er referert av Wall Street Journal har respondert på avisas avsløring. New York Times og Washington Post, som begge spiller en ledende rolle i å promotere den antirussiske linja i massemedia, begravde nyhetene og unnlot å rapportere om den. Politiske kommentatorer i Europa avfeide den. Slawomir Debski, direktør for det regjeringsfinansierte polske Instituttet for internasjonale affærer, erklærte at «Putin var personlig investert i [Navalnyjs] skjebne,» slik at «sjansene for denne typen utilsiktet død er lave».

WSJ-artikkelen har provosert fram skarpe fordømmelser fra Navalnyjs supportere innen den russiske opposisjonen. Leonid Volkov, en sentral figur i Antikorrupsjonsstiftelsen (FBK) grunnlagt av Navalnyj, sa de som kom til denne konklusjonen «åpenbart ikke forstår noe som helst om hvordan dagens Russland fungerer». «Ideen at Putin ikke ble informert og ikke godkjente å drepe Navalnyj er latterlig,» la han til. Han erklærte imidlertid ikke at avisas beretning om det amerikanske etterretningstjenestepersoner sa var falsk.

FBK har insistert, fra det øyeblikket nyheten brøyt at den russiske opposisjonelle hadde kollapset i en fengselsgård i det vestlige Sibir, at sjefen i Kreml hadde planlagt hans død. Denne påstanden er et essensielt element i deres falske karakterisering av Navalnyj, hva han representerte og den politiske bevegelsen som de nå kjives om å få kontroll over. Ifølge dem hadde den russiske opposisjonelle en brei base av folkelig støtte, var elsket av millioner og var personifiseringen av demokratiske verdier. Fordi han var alle disse tingene, måtte Putin drepe ham og han gjorde det.

Men deres portrettering av Navalnyj – en høyreekstremistisk, markedsorientert russisk nasjonalist som allierte seg med fascister, feiret betydningen av å gjøre det, og ikke fikk noen folkelig støtte utenfor velstående sjikt i de store byene – var fullstendig tull og tøys, og det samme var deres angivelige «bevis» for Putins involvering.

Maria Pevtsjikh, lederen av FBK (en organisasjon som nekter å offentliggjøre informasjon om sine finansieringskilder) ga i februar ut en vellaget, syv-minutter-lang YouTube-video der hun erklærte at «Navalnyj var alt Putin aldri kunne bli» og «han hatet ham for det». Som svar på det retoriske spørsmålet om hvorfor Kreml-lederen måtte drepe ham akkurat nå, sier hun at hun vet «svaret» og har «ikke den minste grunn eller ønske om å skjule det».

Pevtsjikh, som er sakkyndig presentert, hevder at Putin handlet for å stoppe en fangeutveksling sikret av hennes organisasjon gjennom sterkt press på vestlige politikere. Dette ble gjort, erklærer hun i et forsøk på å imponere seeren, ved hjelp av «de rikeste menneskene på planeten». Til gjengjeld for Navalnyj skulle Kreml få Vadim Krasikov, en russer fengslet i Berlin på anklager om å ha utført et drap etter ordre fra Moskva. Ifølge henne hadde Putin i stedet bestemt: «Jeg må bare se å kvitte meg med det forhandlingskortet», og fikk Navalnyj drept. Dette var hans løsning på det faktum at han ikke ønsket å gå videre med fangebyttet.

Sett bort fra oppblåsingen av FBK som en slags innflytelsesrik organisasjon i stand til å fortelle vestlige regjeringer hva de skal gjøre (i motsetning til det omvendte), gir dette ingen mening. Enhver fangeutveksling godkjent av den russiske regjeringen kunne bare ha blitt gjennomført med presidentens forhåndsgodkjenning. Om Putin ikke ønsket å løslate Navalnyj ville han rett og slett ikke gått med på byttet. Man dreper ikke sine egne «forhandlingskort». Man fjerner dem fra bordet og stikker dem i lomma.

Pevtsjikh er åpenbart klar over hennes lite overbevisende logikk og innrømmer at Putins handlinger var «absolutt irrasjonelle». Hun lar det imidlertid være med det, og dette er totalsummen av bevis på at den russiske presidenten drepte Navalnyj.

WSJs avsløring at flere amerikanske etterretningsbyråer har fastslått at Putin ikke beordret drapet av hans kritiker kommer der nyhetsrapporter indikerer at den russiske opposisjonen er ridd av ulike splittelser. Mens mektige sjikt innen den amerikanske styringsklassen, i det minste for øyeblikket, har kastet deres offentlige støtte inn bak Navalnyjs enke, er det mange andre utfordrere til utnevnelsen som USAs ledende nikkedukke i Moskva.

Wall Street Journal og New York Times har begge nylig bragt artikler om spenningene mellom disse sjiktene, et tema også Financial Times tok opp i fjor. Den russiske tidligere milliardæren Mikhail Khodorkovskyj, den høyreorienterte tidligere sjakkmesteren Garry Kasparov, Kiev-baserte Ilya Ponomaryov, den Israel-baserte sosialmediepersonligheten Maxim Katz, Yulia Navalnaya, FBK-personalet Leonid Volkov og Maria Pevtsjikh, og andre i og utenfor Russland, kjiver alle om rollen som leder av opposisjonen.

New York Times beklaget i en artikkel fra 19. mars de «insulære» trekkene til opposisjonistene gruppert rundt FBK, krangelen fram og tilbake mellom dem og andre Kreml-kritikere, og det faktum at organisasjonen ikke var i stand til å mønstre mer enn noen dusin personer til en demonstrasjon kalt for å minnes Navalnyjs død utenfor den russiske ambassaden i Vilnius.

Men, uansett forskjellene innen de ulike sjiktene av antiPutin-styrker, har de alle, som disse nylige nyhetsartiklene gjorde klart, noen ting til felles – uforskammet markedsorientert politikk, hat mot den russiske arbeiderklassen og en forpliktelse til USA-NATO-bestrebelsene for å bryte opp og dominere Russland. Ingen av dem nyter noen vesentlig støtte i de russiske massene.

En artikkel i Wall Street Journal den 17. april, med tittelen «Innbyrdes kamper splitter den russiske opposisjonen i eksil», bemerket: «De fleste opposisjonsfigurene er faktisk enige om en todelt strategi: For det første, gradvis å så misnøye i Russland og opprettholde støtten fra de 10% til 20% av russere de anslår å være desillusjonert over den russiske presidenten; for det andre, å gripe til enhver uro inne i Russland og gjøre den til en gatebevegelse, eller samle seg rundt den protestlederen som kommer i forgrunnen.»

Ifølge avisa formulerte oljemagnaten Mikhail Khodorkovskyj saken kortfattet, der han sa: «Jeg er beredt til å støtte djevelen dersom han hjelper til å destabilisere dette regimet.» I påvente av en splittelse innen Putin-regimets eliter, erklærte Khodorkovskyj: «Man må støtte ei gruppe skurker mot ei annen.» Slik er Russlands store forkjempere for «demokrati».