Kinas president Xi Jinping besøkte 6. og 7. mai Frankrike for et todagers toppmøte med president Emmanuel Macron. Der toppmøtet var 60-årsmarkeringen for opprettelsen av diplomatiske relasjoner mellom Frankrike og Folkerepublikken Kina (PRC) var det sentrert rundt NATO-maktenes forlangender til Kina om å kutte båndene med Russland og Iran, midt under krigen i Ukraina og det israelske genocidet i Gaza.
Toppmøtet utspilte seg i skyggen av franske og britiske trusler om å utplassere bakketropper i Ukraina og lansere langtrekkende missilangrep mot Russland. Mens russiske tjenestepersoner truer med potensielt å gjengjelde med nukleære angrep forlangte Macron at Xi skulle kutte kinesisk bistand til Russland i Ukraina-krigen. De ble imidlertid bare enige om kosmetiske gester – som å oppfordre til en verdensdekkende våpenhvile under De olympiske leker i Paris i 2024, og Kinas beslutning om å utsette sanksjoner mot fransk eksport av konjakk.
Xi avviste imidlertid Macrons forlangender om Ukraina, så vel som europeiske trusler om vidtrekkende handelssanksjoner rettet mot kinesisk eksport av elektrodrevne kjøretøy og andre avgjørende varer.
Under en pressekonferanse etter den første dagen med samtaler i Paris advarte Macron om «en historisk vending der truslene er på enestående nivåer, og risikoen for verdens fragmentering er betydelig». Han sa Xi-Macron-toppmøtet hadde som målsetting å «unngå nettopp enhver dannelse av blokker og i stedet bygge konvergenser». Macron forlangte imidlertid at Xi omgående skulle bøye seg for NATO-blokkas krav om at Kina skulle kutte båndene til Russland og Iran, landets viktigste leverandører av energi og råvarer.
Han oppfordret Kina til å forhindre Russland fra å true Europa over Ukraina. «For det første, vi diskuterte åpenbart Russlands angrepskrig mot Ukraina,» sa han, og forlangte at «kinesiske myndigheter måtte avstå fra å selge ethvert våpen, enhver bistand til Moskva» og rapportere til europeiske myndigheter ethvert kinesisk selskap som bryter denne regelen. Han fordømte også «Iran, som med dets ukontrollerte kjernefysiske utvikling utgjør mange risikoer» og oppfordret Kina til å «samordne seg fullt ut med oss på dette anliggendet».
Macrons forlangender ble presentert, om noe, enda sterkere av EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, som hadde reist til Frankrike for toppmøtet. Hun forlangte at Beijing «bruker all sin innflytelse på Russland for å avslutte landets angrepskrig mot Ukraina» og hjelpe Europa med å «de-eskalere Russlands uansvarlige nukleære trusler».
Hun oppfordret også Kina til å redusere eksporten til Russland av «dobbeltbruk»-produkter, som kan ha både sivile og militære bruksområder, som mikrobrikker eller anleggs- og gravemaskiner. Von der Leyen sa: «Mer innsats er nødvendig for å begrense leveringen av varer med dobbelt bruk til Russland, som finner veien til slagmarka. … Og gitt den eksistensielle karakteren av truslene som stammer fra denne krigen for både Ukraina og Europa, dette påvirker relasjonene mellom EU og Kina.»
Der von der Leyen fordømte kinesisk eksport av elektrodrevne kjøretøy og andre høyteknologiske produkter som «Kinas overskuddsproduksjon» truet hun med vidtrekkende tolltariffer på kinesiske varer: «Europa vil ikke nøle med å treffe de tøffe beslutningene som er nødvendige for å beskytte sin økonomi og sikkerhet.»
Xi responderte imidlertid med å avvise forlangendene fra Macron og von der Leyen praktisk talt over hele fjøla. Om Ukraina forsvarte han kinesiske bånd med Russland, og sa: «Kina startet ikke Ukraina-krisa, og det er heller ikke en part i eller en deltaker i den. I stedet for å være en tilskuer har vi spilt en viktig rolle for fred. Den kinesiske regjeringens spesialrepresentant i eurasiske anliggender er på hans tredje runde med skytteldiplomati. Samtidig motsetter Kina seg forsøk på å bruke Ukraina-krisa til å gjøre et tredjeland til syndebukk eller til å sverte det, eller til å starte en ny kald krig.»
Xi tok ikke opp Iran i hans offentlige uttalelser, men kritiserte i stedet genocidet i Gaza utført av Israel, som er bevæpnet av NATO-maktene og som nylig bombet Iran. Xi sa: «Denne langtrukne tragedien er en prøve for den menneskelig samvittighet. Det internasjonale samfunn må handle. Vi oppfordrer alle parter til å arbeide for en umiddelbar, helhetlig og bærekraftig våpenhvile i Gaza.»
Xi avfeide også von der Leyens påstand om at Kina har en overskuddsproduksjonskapasitet som er en trussel mot Europas økonomi. «Det såkalte ‹problemet med Kinas overkapasitet› eksisterer ikke,» sa han.
Den uløselige konflikten mellom EU-imperialistmaktene og Kina peker på den dypt forankrede og uløselige krisa i det kapitalistiske verdenssystemet. Stormaktene er ute av stand til å utarbeide en avtale for å avverge en katastrofal krig som kan bryte ut over hele Europa og spre seg over hele verden. Dette kommer spesielt tydelig fra, i dette tilfellet, uforenligheten mellom verdensøkonomien og produksjonen med nasjon-stat-systemet: Anliggendet om hvordan verdensmarkedene for biler, halvledere eller andre produserte varer skal deles opp, provoserer fram bitre konflikter.
Imperialistmaktene står avslørt for å bakke opp genocidet i Gaza, og å true med en katastrofal eskalering av Ukraina-krigen de har provosert fram med Russland.
Hva Kina angår har landet utvilsomt hatt tilsyn med en massiv og historisk økonomisk ekspansjon de tre siste tiårene, ved å utnytte verdensøkonomiens ressurser. Landets stalinistiske regime har imidlertid ingen levedyktig eller progressiv respons på imperialistmaktenes uopphørlige krigseskalering mot Russland, Iran og Gaza, eller mot Kina selv i Taiwanstredet og Sør-Kinahavet. Etter å ha forlatt deres antiimperialistiske pretensjoner på 1980-tallet under restaureringen av kapitalismen, kan regimet ikke gjøre noen appell til den internasjonale arbeiderklassens massive antikrigsentiment.
Xis åpne brev publisert i Le Figaro på mandag eksemplifiserer landets bankerotte, nasjonale perspektiv. Der Xi hyllet den «strategiske visjonen» til general Charles de Gaulle, som i 1964 gjenopprettet relasjoner med PRC [Kina], og foreslo et «globalt strategisk kinesisk-fransk partnerskap» for «samarbeid i verden», la han til: «Siden grunnleggelsen av Det nye Kina for 70-år-siden [med 1949-revolusjonen] har Kina aldri startet en krig.»
Dette besørger imidlertid ikke et levedyktig grunnlag for verdensfred. Ikke bare Washington, men også EU-imperialistmakter som Frankrike presser på for krig med Russland – Macron mest åpenbart, med hans oppfordring om å sende bakketropper for å slåss i Ukraina. Forøvrig er kalkylene som førte til at de Gaulle i 1960 strammet inn relasjonene med den sovjetiske regjeringen og deretter i 1964 anerkjente Kina, nå fullstendig avvist i den franske styringsklassen og det politiske etablissementet.
Det er verdt å minne om talene de Gaulle holdt, i en periode da fransk imperialisme, etter den sviende erfaringen av den andre verdenskrigen og nazistenes okkupasjon, følte behov for å gjøre innrømmelser til massestøtten i arbeiderklassen for den russiske og den kinesiske revolusjonen.
I 1960, da han oppfordret til nærmere relasjoner med Sovjetunionen, advarte de Gaulle om faren for global atomkrig: «To leirer står overfor hverandre, og én beslutning i Moskva eller i Washington kan føre til at en stor del av menneskeheten på få timer blir knust. I denne situasjonen anser Frankrike at det ikke er noen territoriell eller doktrinær kamp som er større enn nødvendigheten av å forhindre denne forferdelige faren.»
De Gaulle oppfordret til å begrense spenningene mellom NATO og Sovjetunionen, «for å utelukke provoserende handlinger og bemerkninger» og dermed risikoen for at «en dag, plutselig, uansett grunn, verden igjen kan være i krig». Han oppfordret også til «kategoriske nedrustningstiltak, fortrinnsvis anvendt på enheter som er i stand til å transportere bomber over strategiske avstander,» det vil si langtrekkende nukleære missiler.
Ikke bare Macron, men hele det franske politiske etablissementet har avvist slike sentimenter. Til tross for dets kritikk av Macron er det overveldende støtte innen styringskretser for å bevæpne Ukraina i forfølgelsen av territorielle mål, for å bygge opp Frankrikes nukleære arsenal og for provoserende fordømmelser av Putin. Alt av dette har brakt Europa til randen av total krig.
De Gaulle appellerte i 1964, bare to tiår etter nazistenes okkupasjon av Frankrike, for å berettige anerkjennelsen av PRC [Kina] til sympatien i den franske befolkningen for Kinas krig mot japansk okkupasjon under den andre verdenskrigen. Der han pekte på denne konflikten, som kostet 20 millioner kineseres liv, så vel som til tidligere amerikanske og europeiske kriger mot Kina, sa han:
«Dette landets inntreden i kontakt med moderne nasjoner var veldig hard og kostbar. De mange europeiske, amerikanske og japanske forlangendene, intervensjonene, ekspedisjonene og invasjonene var for landet så mange ydmykelser og oppstykkinger. Følgelig, så mange nasjonale sjokk, og også elitenes besluttsomhet for enhver pris å transformere deres nasjon, slik at den kunne nå statusen til landene som hadde undertrykt den, førte Kina til revolusjon.»
De Gaulle var en borgerlig politiker som fra 1958 til 1962 førte tilsyn med en blodig fransk kolonikrig i Algerie. Han hadde ingen revolusjonære eller antikoloniale sympatier. Men i forfølgelsen av fransk imperialistisk utenrikspolitikk kunne han imidlertid komme med nøye kalibrerte uttalelser om viktigheten av å unngå en katastrofal atomkrig, eller om den kinesiske revolusjonens heltemot i 1949.
Macron og den franske kapitalistklassen i dag, som fører tilsyn med et fullstendig degradert regime, stuper fram i retning en atomkrig, samtidig som å promotere den ubegrunnede og falske påstanden at Kina begår et genocid mot uigurene – selv der NATO-maktene støtter et reelt genocid i Gaza.
Dette understreker én fundamental politisk realitet: Det er ingen vei framover i kampen mot genocid og krig på et nasjonalt perspektiv, som appellerer til nasjonale kapitalistregjeringer. Veien framover er foreningen av arbeiderklassen i en internasjonal, revolusjonær bevegelse mot imperialistkrig og genocid, og for sosialisme.