Høyesterettens avgjørelse i saken Trump vs. USA er den mest vidtrekkende og reaksjonære avgjørelsen i den øverste domstolens historie. Den vil gå over i historien som Kontra-Revolusjonen av 1. juli 2024.
Ubegrenset makt har blitt gitt til presidenten til å overtre Konstitusjonen og bryte enhver lov når han måtte bestemme seg for det. Som høyesterettsdommer Sonia Sotomayor konkluderte i hennes dissens kan presidentaktivitetene som nå er immune mot straffeforfølgelse omfatte tilfeller der presidenten beordrer militæret «til å myrde en politisk rival», lanserer «et militærkupp for å holde på makten» og aksepterer «en bestikkelse i bytte for en benådning».
I en separat dissens understreket høyesterettsdommer Ketanji Brown Jackson at forbrytelser opp til og inkludert mord kan falle inn under «offisiell plikt». Spørsmålet for domstolen, skrev hun, var ikke om presidenten kunne sparke justisministeren, men om «presidenten har anledningen til å fjerne justisministeren ved for eksempel å forgifte ham til døde».
Presidenten kan nå beordre Secret Service, Federal Bureau of Investigation eller militært personell til å slakte politiske fiender i hundrevis, som Adolf Hitler gjorde i De lange knivers natt i juni 1934, og han vil ikke bli holdt juridisk ansvarlig.
Utstedt dager før Independence Day-fridagen, to år før 250-årsjubiléet for Republikkens fødsel, sløyer avgjørelsen det amerikanske konstitusjonelle rammeverket, inkludert republikanske kjerneprinsipper som maktfordelingen, rettsstaten og folkelig suverenitet. Saken Trump vs. USA legitimerer, de facto og de jure, et ukontrollert presidentdiktatur. Den hever eksplisitt statsoverhodet over lovens rekkevidde når han eller hun hevder å handle i en offisiell egenskap.
Mye av media forsøker å trøste seg selv og kloroformere folket ved å hevde at Høyesterettens avgjørelse åpner for muligheten at presidentens «personlige» forbrytelser kanskje ikke er immune. Men hva som er personlig og hva som er offisielt, som rettsbeslutningen gjør klart, vil bli overlatt til presidentens skjønn. På det meste vil presidentforbrytelser kunne bli gjennomgått ex post facto av domstoler handikappet av den nye avgjørelsen, selv om gjennomgangen vil kunne foregripes av presidenten ved å beordre attentatet mot dommerne som er tildelt oppgaven å foreta gjennomgangen. Donald Trump har allerede søkt, og blitt tildelt, en utsettelse fra hans domfellelse i New York for «hysj penger»-valgtukling, som følge av påstander fra en personlig affære.
Avgjørelsen går, uansett, langt utover Trump. De fantastiske fullmaktene domstolen har tilegnet seg, er ikke investert i et individ, men i et embete. Uavhengig av hvem presidenten er, okkupanten av Det hvite hus vil ha til hans eller hennes disposisjon diktatoriske fullmakter. Slik makt er klart immanent i domstolens avgjørelse. Den «offisielle handlingen» det er snakk om var, tross alt, Trumps hemmelighetsfulle organisering av et coup d’état den 6. januar 2021, for å omstøte resultatene av hans valgnederlag, og dermed suspendere Konstitusjonen.
Dersom en fascistoppstand faller inn under presidentskapets offisielle plikter, da er det ingenting som ikke gjør det.
Høyesteretten har avsagt sin dom. Den «finner» at den amerikanske presidenten er hevet over loven. En permanent tilstand av diktatorisk styre omgir okkupanten av Det hvite hus, i likhet med autoriteten det forrige århundres fasciststater konsentrerte i Mussolini og Hitler. Der presidenten handler innen «offisielle plikter» er det ingenting vedkommende ikke kan gjøre.
Men arbeiderklassen har enda ikke avsagt sin dom.
Arbeidere i deres titalls millioner skal i dag feire Den 4. juli. Det er kanskje ikke allment kjent at fridagen markerer ratifiseringen av det revolusjonære manifestet Uavhengighetserklæringen den 4. juli 1776, og ikke avkuttingen av båndene til Storbritannia, som fant sted gjennom Lee-resolusjonen den 2. juli 1776. Det er av avgjørende betydning at arbeidere og ungdommer gjør seg kjent med Erklæringen, som har mye å si om trusselen om diktatur som nå reises av Høyesteretten.
Dokumentet, utarbeidet i Philadelphia av en komité som inkluderte Thomas Jefferson, hovedforfatteren, Benjamin Franklin og John Adams, begynner med å slå fast at «en anstendig respekt for menneskehetens oppfatninger» krever at en forklaring sendes «til en oppriktig verden» for årsakene til revolusjonen, som hadde pågått i et år. Det som følger kan godt være det mest revolusjonære utsagnet i verdenshistorien – i alle dets enorme og eksplosive implikasjoner like potent i dag som det var i 1776: «Vi anser disse sannhetene for å være selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like.»
Jefferson utlegger deretter aksiomene av det som har blitt kjent som «den amerikanske teorien» eller «republikansk teori» for regjering. Stater «innvilger» ikke folk rettigheter. Mennesker er født med «umistelige rettigheter» – rettigheter som går forut for eksistensen av regjeringer. Regjeringer avleder deres «fullmakter fra de styrtes samtykke» – og ikke en tøddel mer. Faktisk, stater kan med rette eksistere i den grad de opprettholder disse rettighetene; dette fordi «de er innstiftet blant Mennesker».
Derfra hevder Erklæringen retten til revolusjon «når enn enhver Form for Regjering blir ødeleggende for disse formålene». I det som kan leses som en advarsel til dagens Høyesterett og andre citadeller av konspiratorisk makt, forteller Jefferson oss at retten til revolusjon er oppnådd «når ei lang rekke overgrep og usurpasjoner ... foreviser et design» for å sette folket «under absolutt Despotisme». I et slikt øyeblikk blir det ikke bare folkets rett, men deres «plikt» «å kaste av seg en slik regjering».
Erklæringen var kulminasjonen av en langtrukken utvikling av menneskelig tenkning, med opprinnelser som spores til Opplysningstiden og dens utfordringer av den guddommelig sanksjonerte føydale orden. Men ingen kunne ha forventet i 1763, samtidig med at det ble jubilert for Storbritannias triumf over Frankrike i syvårskrigen, at litt mer enn et tiår seinere ville en revolusjon basert på prinsippet om menneskelig likhet splitte Imperiet.
Hva hadde blitt endret? Det var «det lange toget av overgrep» som Erklæringen beskrev som klargjorde folkelig bevissthet for revolusjon. «Revolusjonen», skrev John Adams seinere til Jefferson, «var i Folkets sinn, og den ble utført, fra 1760 til 1775, i løpet av femten År før en dråpe blod ble trukket ved Lexington».
Den siste hindringen for å kutte veien til «folkets sinn» ble fjernet med Tom Paines Common Sense, utgitt i januar 1776. Fram til det stadiet av Den imperiale krisa utkjempet kolonistene den ideologiske komponenten av kampen med England over spørsmålet om representasjon innen Imperiet. De hadde, innen 1775, kommet til den konklusjon at et brudd med Parlamentet var nødvendig. Men de var enda ikke klare til å bryte med Kongen. Mange forestilte seg et «delegert» amerikansk rike med et separat parlament, men med Kongen som statsoverhode, en idé som forutså den reaksjonære Commonwealth-teorien om Imperium som seinere ble pålagt sørasiater, canadiere og australiere.
Paine rettet hans ild mot Kongen og mot kongelig autoritet generelt. Paine, en engelsk immigrant, en arbeider og en radikal deist – «en korsettmaker av yrke, en journalist av profesjon og en propagandist av tilbøyelighet» – hadde i 1774 ankommet Philadelphia med hjelp av Franklin. Etter litt mer enn ett år hadde han produsert Common Sense. Der han dempet frykten for en regjering uten en monark, anklaget Paine ideen om en konge over loven, med ord som like mye kan rettes mot dagens Høyesterett:
Men hvor, sier noen, er Kongen av Amerika? Jeg skal si deg, min venn, han regjerer over, og skaper ikke ødeleggende kaos av menneskeheten som Det kongelige uhyret av Storbritannia... La det settes en krone på den, hvormed verden kan få vite, at så langt vi godkjenner monarkiet, at i Amerika er loven konge.
Common Sense rammet med meteorisk kraft, og mettet befolkningen med revolusjonære ideer. Det er anslått at 100 000 eksemplarer ble solgt i løpet av de to første månedene, og 500 000 innen utgangen av 1776. Et tilsvarende manifest i USA i dag måtte distribueres i 60 millioner eksemplarer – perfekt realiserbart gitt de store teknologiske framskrittene innen spredningen av det skrevne ord siden Paines tid. Common Sense forberedte veien for Erklæringen, som ble distribuert enda breiere, og ble opplest høyt for Den kontinentale hæren og delstatsmilitser til salver av feirende geværild gjennom hele juli 1776.
Bak Erklæringens revolusjonære prinsipper ble Krigen for uavhengighet ført og til slutt vunnet i 1783 – og til en svært høy pris. Som andel av befolkningen døde flere amerikanere i denne krigen enn i alle andre bortsett fra under Den andre amerikanske revolusjonen, Borgerkrigen. Men spørsmålet om hvordan amerikanerne skulle styre dem selv gjensto. Den rådende tanken mente at i enhver eksisterende regjering måtte det være en endelig og udelelig lokalisering av suverenitet. Det monarkiske systemet som i et årtusen hadde styrt Europa, fant dette ultimate suverene i Kongen, enten det var Storbritannias «King-in-Parliament»-system, eller de absolutistiske monarkiene i Frankrike, Østerrike, Spania og Russland. Forøvrig, selv i republikansk teori ble det antatt at på grunn av suverenitetens udelelighet måtte republikker være små, slike som de i Holland og de italienske bystatene.
De britiske Toryene siktet inn på denne svakheten i det amerikanske argumentet. De utfordret hånlig de tidligere kolonistene: I hvilken av de tretten nye statene skal suvereniteten forvaltes? Hvem, i hver av dem, skal være den suverene? Amerikanerne, etter mye kamp, leverte deres svar i åpningsfrasen av Konstitusjonen: «Vi, folket ...» «Folket» var den suverene, ikke presidenten, ikke domstolene, ikke de valgte representantene, ikke engang Konstitusjonen – for, som Lincoln seinere påpekte, forut for Konstitusjonen selv var «folket», som den ble dannet av, der det handlet på Uavhengighetserklæringen.
I dets tid var dette en revolusjonær doktrine.
Den enorme overveksten av ideologi fra de første borgerlig-demokratiske revolusjonene tilslørte selvfølgelig klassemotiver slik at de var uklare selv for deltakerne. De besittende klassene forestilte seg at de talte for «folket» da de utarbeidet Konstitusjonen av 1787. Deres franske motsvarigheter talte i 1789 for «nasjonen». Overalt erklærte den borgerlige republikanske ideologien likhet, brorskap og menneskerettigheter. Men, revolusjonene erstattet likevel alltid nye former for klasseherredømme for de gamle. Marx og Engels utviklet vitenskapelig sosialisme gjennom den mest søkende analyse og knusende kritikk – økonomisk, historisk og politisk – av denne nye kapitalistordenen, og avslørte den eksplosive motsetningen mellom dens likhetserklæringer og den faktiske eksistensen av brutal utbytting, inkludert slavehold, som førte til Den andre amerikanske revolusjonen, Borgerkrigen.
Selv om Konstitusjonen tilslørte klasseherredømme – eller, bedre sagt, fordi den nettopp gjorde det – viste den seg som et effektiv rammeverk for borgerlig demokrati. Det er et bemerkelsesverdig faktum at selv i dybdene av Borgerkrigen – der rundt 750 000 amerikanere døde – bestrebet Lincoln seg omhyggelig for å opprettholde Konstitusjonen. Det er for eksempel grunnen til at han ikke bare «beordret» frigjøring av slavene, men i stedet påkalte spesielle fullmakter som øverstkommanderende for hæren i krig for den 1. januar 1863 å utstede Frigjøringserklæringen, en avgjørelse som fortsetter å forvirre rasebaserte teorier om historie.
Innen et halvt århundre etter Lincolns attentat hadde presidentskapet begynt å anta sin moderne, imperiale form. Presidenter fra William McKinley og ned orkestrerte utvidelsen av et amerikansk imperium som for befolkninger over hele verden negerte «samtykket av de styrte». I USA satte de militæret inn for å bryte streiker, og sendte ut politispioner for å jage radikale opponenter.
Forløperen for FBI, en innenlandsk politistyrke under presidenten, som ble grunnlagt med formålet å forfølge sosialister og militante arbeidere, ble opprettet i 1908. President Harry Truman grunnla CIA i 1947 og ga byrået i oppgave å undergrave revolusjon over hele verden. Innen 1960-tallet kunne president Johnson si at med CIA hadde hans forgjenger, president Kennedy, operert «et jævla mord Inc.» fra Det hvite hus. Den amerikanske presidenten satt nå på toppen av et vidstrakt repressivt apparat, som fikk president Eisenhower til å advare i hans avskjedstale i 1961, at
kombinasjonen av et enormt militært etablissement og en stor våpenindustri er ny i den amerikanske erfaringen. Den totale innflytelsen – økonomisk, politisk, til og med åndelig – merkes i hver by, hver delstats State house, i hvert av den føderale regjeringens kontorer. Vi erkjenner den tvingende nødvendigheten for denne utviklingen. Likevel, vi må ikke unnlate å forstå dens alvorlige implikasjoner.
Det halve århundret av nedgang for amerikansk kapitalisme, som begynte på 1970-tallet og som bringer oss til nåtiden, har vært dominert av den ondartede veksten av sosial ulikhet, som er stadig mer uforenlig med demokratiske styreformer. Presidentskapet kom i denne tiden til å spille to uløselig sammensmeltede roller. Først, som cockpiten for den globale imperialistiske kontrarevolusjonen. Og for det andre, som setet for konspirasjon mot folkets rettigheter. I løpet av denne tiden har «det imperiale presidentskapet» operert stadig mer åpent og hensynsløst.
President Reagan sto ikke overfor noen straff for Iran-Contra-skandalen, der en hemmelig finansieringsoperasjon av sentralamerikanske dødsskvadroner ble operert ut fra Det hvite hus, i strid med en kongressvedtatt lov. President George W. Bush påkalte «teorien om den enhetlige utøvende makten» for å føre den såkalte Krigen mot terror, som, hevdet hans administrasjon, tillot den å organisere den påtvungne forsvinningen av mistenkte i en internasjonal gulag av torturfengsler, deriblant i Abu Ghraib i Irak og Guantanamo Bay på Cuba. President Obama hevdet i 2010 statsoverhodets privilegium til å utføre attentater på statsborgere han erklærer å være fiendtlige stridende (en presedens positivt referert av Amy Coney Barrett i hennes samstemmende begrunnelse i saken Trump.) President Trump skrøyt i 2020 åpent av å ha beordret attentatet av en amerikansk demonstrant, Michael Reinoehl, i Portland, Oregon.
Igjen og igjen har domstolene samtykket til opphøyelsen av presidentskapets makt. Men aldri før mandagens avgjørelse har et så nakent angrep på Konstitusjonen blitt mønstret av selve «august-organet» som angivelig har som oppgave å opprettholde den. En Rubicon er krysset. Under betingelser der et oligarki av 1 000 milliardærer kontrollerer den store hoveddelen av samfunnets rikdom, bestemmer nå Høyesteretten, faktisk, at et presidentdiktatur er nødvendig for å gjennomføre den amerikanske styringsklassens politikk: krig og sosial kontrarevolusjon.
Den amerikanske Konstitusjonen er den eldste skrevne konstitusjonen i verden; den amerikanske republikken den eldste kontinuerlig eksisterende republikken i verden. Det er en utvikling av enorme revolusjonerende implikasjoner at den amerikanske styringsklassen tar a wrecking ball til strukturen den har styrt fra i nesten 250 år.
Men, så fundamentalt for klassestyre som USAs grunnleggende dokumenter likevel har vært – Uavhengighetserklæringen, som feires i dag, så vel som Konstitusjonen og Bill of Rights [o. anm.: Konstitusjonens ti første Endringstillegg] – det vil vise seg enda viktigere at de har bidratt til et dyptsittende demokratisk sinnelag i den amerikanske arbeiderklassen. Forsvaret av grunnleggende demokratiske rettigheter, uløselig knyttet til kampen mot imperialistkrig, faller nå på arbeiderklassen. Bare arbeiderklassen har både interessen og virkemidlene til å forsvare demokratiet.
Den britiske parlamentarikeren Edmund Burke sa i 1775 om amerikanerne at de «snuser tilnærmingen av tyranni i enhver besudlet bris». I dag ankommer ikke tyranni i form av briser, men i vinder av kuling styrke. Amerikanske arbeidere må, etter 250 år, gjenoppdage deres revolusjonære tradisjoner.
Det republikanske systemet i USA var den progressive og revolusjonære responsen på århundrene av dynastisk borgerkrig og religiøse konflikter som ledsaget framveksten av den moderne verden i Europa. Det ble muliggjort av de ekstraordinære sosiale og teknologiske utviklingene som fulgte med framveksten av kapitalisme, som oppløste og smeltet ‹i løse lufta› de sosiale formene av middelalderens verden.
I dag er verden vitne til den raskeste og mest eksplosive teknologiske endringen i alt av menneskelig historie, som skaper forutsetningene for elimineringen av alle problemene som har plaget menneskeheten siden historiens morgen: Sosial ulikhet, klasseundertrykking, krig, fattigdom, sykdom og alle andre former for sosialt barbari. Kapitalismen responderer på disse progressive og revolusjonære sosiale trendene ved å «spy opp det ufordøyde barbariet» av forgangne tider: Den hevder krig, diktatur og massedød å være dens høyeste prinsipper.
Det er arbeiderklassens oppgave å frigjøre de fundamentalt progressive og revolusjonære endringene i samfunnsstrukturen fra lenkene påført den av kapitalistbarbari. Denne 4. juli er det klarere enn noen gang at arbeiderne er Den amerikanske revolusjonens sanne arvinger, og at deres oppgave er på nytt å hevde Erklæringen at «alle mennesker er skapt like» gjennom den sosialistiske revolusjonen.