«Vi vil alle hjelpe ham sammen, og sørge for at krigen tar slutt»

Reportere fra World Socialist Web Site snakket i forrige uke med ukrainske flyktninger foran «Det ukrainske ankomstsenteret TXL» i Berlin Tegel. De diskuterte kampanjen for å frigjøre Bogdan Syrotiuk, en sosialistisk opponent av krigen som ble fengslet av Zelenskyj-regimet, og NATO-krigen mot Russland i Ukraina, som nå har pågått i mer enn to år.

Over 1 million flyktninger fra Ukraina lever i Tyskland, mer enn i noe annet land bortsett fra Russland. I ankomstsenteret lever flyktningene, der de fleste er fra arbeiderklassen, under umenneskelige betingelser som bestrider NATO-krigspropagandaen om det angivelige forsvaret av «demokrati» og «menneskerettigheter» i Ukraina.

De fleste av flyktningene er traumatiserte. Mange kvinner har kommet til Tyskland uten deres ektemenn, for å besørge deres barn et liv uten krig, og de sliter nå for å overleve her. Menn over 16 år har ikke lenger lov til å forlate Ukraina på grunn av mobiliseringen for krig.

Det overveldende flertallet av flyktningene ønsker framfor alt annet en slutt på krigen. Mange støttet WSWS-kampanjen for å få løslatt Bogdan og kravet om foreningen av russiske og ukrainske arbeidere.

Andrei* er 17 år og kommer fra Zaporizhzhia sør i Ukraina. Han og hans familie bor på et hotell i Tegel fordi de fortsatt ikke har noen bolig. Hans mor arbeider som renholder og faren som budsjåfør. Begge har det vanskelig, sa Andrei, delvis fordi de fortsatt ikke snakker tysk.

Familien kom i 2023 til Tyskland fra Ukraina for å forhindre at han og hans yngre bror ble dratt inn i konflikten. I mellomtiden blir selv unge mennesker som er 16 eller 17 år gamle tvunget inn i krigen.

Mange av hans venner er fortsatt i Ukraina, sa Andrei. De overlever, «men bombingen er selvfølgelig voldsom.» Ifølge Andrei ønsker ukrainere at krigen endelig skal være over.

Da WSWS spurte ham om Bogdans arrestasjon, sa Andrei:

Dersom en mann er imot krigen, så er jeg selvfølgelig enig med ham. Jeg vil også gjerne bli involvert. Jeg vet ikke hvordan folk som kan se dette nå vil reagere. Men alle er enige om at vi skal hjelpe den personen som er imot krigen. Vi vil alle hjelpe, og sammen støtte ham og sørge for at krigen tar slutt.

Mens Andrei var påvirket av krigspropagandaen fra den ukrainske regjeringen og NATO, ble han imponert over perspektivet om at arbeidere i Ukraina og Russland kan og må forene seg mot krigen. «Vel,» sa han, «det er det jeg håper på, om arbeiderne slår seg sammen. Dersom de forenes, det ville være bra.»

Larissa* kommer fra Dnieper (Dnipro) i det østlige Ukraina og jobbet der som kosmetolog. Hun har vært i Berlin med hennes datter i seks måneder. Hun flyktet fra Ukraina for å gi hennes barn et bedre liv etter at hennes egen mor allerede hadde kommet hit. Hun sa:

Det er vanskelig å være der med et lite barn i denne situasjonen. Jeg vil ikke belaste hans psyke. Jeg vil at han skal vokse opp med et sunt sinn. Dessuten ville det ikke skade ham å bli kjent med og se andre perspektiver.

Hennes ektemann er fortsatt i Ukraina. Situasjonen der er nå svært vanskelig. Hun sa til WSWS:

[blockquote]Strømmen er konstant borte. Det er vanskelig for folk å arbeide i et slikt miljø, i en slik situasjon. Sirener hyler hver dag, hver dag er det kamper på Dnieper, i Zaporizhzhia, i Kharkiv. Det er hele den varme sonen, noe skjer der hver dag.[/blockquote]

Larissa rapporterte at det også er mange flyktninger innen selve Ukraina. «Ikke alle kan reise utenlands, ikke alle har anledningen til å reise. Folk kommer fra nabobyer; de prøver å klare seg på en eller annen måte.»

Larissa beskrev i detalj de forferdelige betingelsene som flyktninger nå må leve under i innkvarteringen i Berlin:

Forholdene er fullstendig uhygieniske, alle er konstant syke, som betyr at barna er vedvarende syke. Du trenger medisin hele tiden. Ved måltider får alle det samme, uten oppmerksomhet til barn, eldre eller enkeltpersoners allergier.

Mitt barn har for eksempel allergier. Jeg har allerede gått til legen, tatt med meg attester, vist at jeg trenger i det minste noe, i det minste en egen beholder slik at jeg kan vaske meg og lage mat til barnet. Jeg må betale en viss sum for mat hver måned. Men barnet mitt spiser ikke der. Så jeg må ta på meg ekstra utgifter. Jeg må ut å handle.

De fleste har bodd her i to år, og situasjonen blir stadig mer desperat, sa Larissa:

Folk som oss bor her, med barn, med barn som lærer tysk, som selv lærer tysk for å kunne arbeide i framtiden, som leter etter en leilighet, samler alle nødvendige dokumenter – vi sitter og venter. Det er et forvirrende køsystem.

Framfor alt uttrykte hun ønsket om at krigen skulle ta slutt. «Vi lever alle med håpet om at krigen en dag vil ta slutt,» sa hun. «Hvem vil ha krig? Ingen gjør det. Alle vil ha fred.»

Larissa var enig i at krigen først og fremst var en krig som blir ført for interessene til de ukrainske og russiske oligarkene, så vel som NATO-maktene. Hun sa:

Slik har det dessverre alltid vært gjennom historien. Selv om man ser på hva folkene på toppen har for deres egne mål. Det er mye vi ikke engang vet.

Der hun ble spurt om Bogdans arrestasjon og tilstanden for «demokrati» i Ukraina, sa hun:

For å fortelle deg noe veldig klart og tydelig: Folk som har deres egen mening blir alltid på en eller annen måte tvunget inn i en form. De blir på en eller annen måte fordømt; noe skjer med slike mennesker, dessverre. Ingen tar våre meninger i betraktning. Det er bare én handlingsplan som alt følger. Vi er bare ofre for det som skjer.

Tatyana* er ei syerske fra Kharkiv. Hun har bodd på et flyktningsenter med hennes lille gutt i tre måneder. Før det tilbrakte hun et halvt år i flyktningleiren Tegel, fram til en brann i begynnelsen av mars, da hun mistet alle hennes eiendeler.

«Barnet mitt løp ut derfra uten noe,» sa hun, «bare ei bukse, en sportsshorts, ei sportsskjorte og en caps. Det var alt vi hadde igjen. Våre pass og dokumenter brant opp.»

Hun har siden fått skaffet nye dokumenter og nye klær fra jobbsenteret, men hun klarer fortsatt ikke å finne en leilighet. Hun sa:

De tildeler deg bare ingen innkvartering. De forteller deg at du står i køen. Du spør hvilken kø du står i. De sier at datamaskina bestemmer. Du kan slå det opp på datamaskina. Men der kan du kan ikke slå opp noe. Det er et slags system som bestemmer alt.

Hun kom opprinnelig til Berlin «fordi jeg har et lite barn jeg måtte redde. Vi er fra en grenseby, vi bor veldig nært grensa [til territoriene som Russland har gjort krav på].»

Hun fortalte at i begynnelsen av krigen slapp et russisk fly ei bombe på en nærliggende barnehage. «Vinduene våre ble blåst ut og alle dørene ble blåst ut. Heldigvis var mamma og mannen min på den andre siden av leiligheten, ellers kunne de blitt blåst i lufta.»

Hun flyktet deretter med hennes barn.

Tatyana rapporterte at hun pleide å jobbe som syerske i Ukraina. Mannen hennes, som fortsatt er i Ukraina, arbeidet før krigen som en dørmaker, men må nå flytte fra jobb til jobb. «Heldigvis», sa hun, var han enda ikke blitt innkalt.

Hun beskrev i detalj hvordan Zelenskyj-regimet tvinger ukrainske menn til å dra ut i krigen:

Det er forferdelig. De blir rett og slett bortført med makt på gata. Og hvorfor? For det er mennesker som bevisst ønsker å gå i krig, mens andre kanskje ikke er klare. Dessuten er det allerede mye informasjon om hvordan det er på fronten. Det er ikke nok våpen. De må kjøpe alt selv. Soldater sier at de trenger 200 000, 300 000 eller 400 000 hryvnia [€ 4 600 til € 9 200]. De må kjøpe alt selv. Ingen har den slags penger her.

Hun var enig i at det ikke er noe demokrati i Ukraina:

Det er sånn det er for tiden. Selvfølgelig, alt var annerledes før, selv om ikke hundre prosent, men nå er det ikke noe demokrati i det hele tatt, og ingen har noen rettigheter.

Menn blir rett og slett plukket opp på gata. De blir tvunget inn i biler og minibusser for å slåss. Arbeidere fra alle yrker kjemper, men militærpolitiet er på gata og avskjærer folk. Hvorfor er det sånn? Burde ikke alle slåss? ... Og selvfølgelig slåss ikke de rike på frontlinja.

Da WSWS-reporterne spurte henne om perspektivet for å forene de ukrainske og russiske arbeiderne, som Bogdan slåss for, og forklarte at krigen føres i interessene til det russiske og ukrainske oligarkiet og imperialistmaktene, men ikke i interessene til arbeiderne i begge land, svarte Tatyana:

Det er en viss sannhet i det dere sier, men det er også slik at folk i Russland går i krigen selv om de ikke trenger det. Jeg forstår at noen av dem blir tvunget. Men fordi de sier at de er våre brødre. Vi våknet kl. 04:30 om morgenen og de begynte å bombe oss. Hvorfor kom de til oss for å slåss? Jeg kan ikke forstå dette. De [arbeiderne i begge land] var ikke fiender. Men nå vil det ta lang tid før Ukraina kanskje på en eller annen måte kommer på beina igjen, fordi så mange barn, ektemenn og sønner har blitt drept. Det er vanskelig å glemme, forstå, tilgi.

På slutten av diskusjonen understreket WSWS-reporterne at den nåværende krigen i siste instans er et resultat av stalinismens ødeleggelse av Sovjetunionen, og at arbeiderklassens sosialistiske tradisjoner, som har en veldig lang historie både i Russland og Ukraina, må gjenopplives. Motstand mot krigen eksisterer også i den russiske arbeiderklassen, og Den unge garde av bolsjevik-leninister, ledet av Bogdan Syrotiuk, har medlemmer i Ukraina, Russland og andre etterfølgerstater av Sovjetunionen som slåss for å forene arbeiderne mot krigen.

Tatyana var veldig åpen for å diskutere dette perspektivet videre, og takket oss hjertelig for diskusjonen.

På slutten, da hun ble spurt om genocidet i Gaza og forberedelsene til krig mot Kina, understreket hun:

Jeg er selvfølgelig imot enhver krig. Absolutt mot enhver krig. Og mot enhver oligarkisk president som favoriserer en stedfortrederkrig som den vi har.

Diskusjonene med flyktningene gjør det klart at motstanden mot krigen og mot Zelenskyj-regimet vokser raskt i den ukrainske arbeiderklassen, men at den mangler et sosialistisk perspektiv. Det er nettopp av den grunnen at Bogdan Syrotiuk, som slåss for dette perspektivet, ble arrestert. Dette gjør det desto viktigere å publisere kampanjen for hans løslatelse så breit som mulig, og å bygge en sosialistisk antikrigbevegelse i arbeiderklassen.

Signer oppropet for å kreve hans løslatelse! Del informasjonen om hans sak på alle sosiale medier og diskuter med venner og kolleger! Ta kontakt med oss og bli med i kampen for Bogdans frihet! Mer informasjon finnes på: wsws.org/freebogdan.

* Navn endret av redaksjonen.