Partikonferansen til Alternative für Deutschland (AfD), som fant sted i Essen forrige helg, ble dominert av de nylige Europa-valgene og de kommende valgene i tre østtyske Bundesländer, forbundsstater. Selv om det høyreekstreme partiet i Europa-valgene ikke klarte å oppnå anslagene fra vårens meningsmålinger, ble det likevel det nest sterkeste partiet i Tyskland, og i øst til og med det sterkeste. AfD håper nå å vinne delstatsvalgene i Sachsen, Thüringen og Brandenburg i september.

Partikonferansen søkte derfor å skape et bilde av enhet og harmoni. Tvister fant ikke sted. Partiets lederskap ble gjenvalgt på rekordtid. De to styrelederne, Tino Chrupalla og Alice Weidel, ble hver bekreftet i vervet med rundt 80 prosent av stemmene. Kontroversielle forslag ble trukket av dem som foreslo dem, etter intenst press i kulissene.

Notoriske fascister, som Thüringens partileder Björn Höcke, holdt seg i bakgrunnen og holdt tilbake provoserende uttalelser. Førstekandidaten i Europa-valgene, Maximilian Krah, som ble satt på sidelinja av partiledelsen etter bagatelliseringen av Hitlers SS, dukket ikke en gang opp på partikongressen.

Tidligere AfD-partikonferanser var preget av voldsomme sammenstøt og noen ganger av kupplignende endringer i lederskapet, der partiet beveget seg stadig lenger til høyre. På partikongressen i 2015 for eksempel, som også fant sted i Essen, ble partigrunnleggeren Bernd Lucke styrtet og erstattet av Frauke Petry og Jörg Meuthen, som begge siden også har forlatt partiet.

Alexander Gauland, AfDs farsfigur, beskrev derfor en gang partiet som en «gjærende haug». I mellomtiden er gjæringsprosessen fullført og haugen har modnet til en giftig, alkoholholdig drikk med høyt prosentinnhold. Nynazister og fascister, som pleide å forårsake forstyrrelser, er solid forankret i partiets lederskapsstrukturer.

AfD har lært av Giorgia Meloni og Marine Le Pen. Den italienske regjeringssjefen har erklært hennes aktelse for Mussolinis historie, uten noen gang å ta avstand fra hennes beundring for Il Duce eller fra partimedlemmer som fortsetter å hylle ham. Le Pen streber etter å «avdiabolisere» Nasjonal samling, Rassemblement National (RN).

Dette har imidlertid ikke endret de to partienes ekstreme høyreorientering. Meloni og Le Pen har bare kommet til den konklusjon at de foreløpig ikke kan komme til makten med å stille nazistiske slagord åpent til skue. De skylder ikke deres valgsuksess til en radikalisert, fascistisk massebevegelse, men til harme og frustrasjon over de andre partienes politikk og det faktum at de baner vei for dem ved å adoptere deres fremmedfiendtlige og autoritære politikk.

Mens Meloni og Le Pen på utsiden er mer moderate, følger de strategien om å forankre deres kontroll over stats- og sikkerhetsapparatet, rettsvesenet, utdannings- og kulturlivet og gjøre media likeverdige. Også her baner de andre partiene vei for de høyreekstreme ved å undertrykke sosiale protester og sensurere avvikende meninger, spesielt motstanden mot Ukraina-krigen og Gaza-genocidet.

Bak fasaden av enhet var fascistkjernen i AfD tydelig for alle å se i Essen. Mens fascistnettverkene pleide å kollidere med mer moderate elementer, dominerer de nå hele partiet.

Den høyreekstreme «Wing» ble av taktiske årsaker formelt oppløst for fire år siden, og dens leder Björn Höcke, som nylig ble dømt til to høye bøter for bruk av forbudte nazistiske slagord, holdt seg tilbake på partikongressen. Men Höcke forblir AfD-leder og toppkandidat i Thüringen og håper på et gjennombrudd i delstatsvalget i september, som ytterligere vil øke hans tyngde i det føderale partiet.

Et forslag opprinnelig støttet av Höcke om å erstatte den nåværende doble partiledelsen med en enkelt partileder – ham selv – ble trukket tilbake for ikke å sette bildet av enhet i fare. Men Höcke gjorde det klart at dette kun er en midlertidig retrett. «For øyeblikket ser jeg enda ikke den ene lederen som kan lykkes som en integrerende kraft og person i denne fasen, for virkelig å lede dette partiet inn i framtiden over mange år,» sa han. Om to år er det imidlertid trolig slik.

Höckes «Wing» er ikke lenger det eneste høyreekstreme nettverket i partiet. Maximilian Krah, for tiden satt på sidelinja, har også samlet en betydelig tilhengerskare rundt seg. Partileder Alice Weidel beroliget hans rasende supportere på partikongressen ved å insistere at Krahs framtid i partiet ikke nødvendigvis er over. Hun sammenlignet AfD med et fotballag, og forklarte: «Selv talentfulle spillere kan miste veien. Om noen må på innbytterbenken, er de ikke derfor ute av teamet.»

Nettverket rundt Sebastian Münzenmaier, medlem av Forbundsdagen (det føderale parlament), spiller også en viktig rolle i partiet. Ifølge medieoppslag ledet det organiseringen av partikongressen. Det forhandlet fram lista over kandidater til topplasseringene bak lukkede dører, som så stort sett kom på plass.

Dagsavisa Taz skrev om nettverket: «De unge karriereistene er på ingen måte dårligere enn den etniske Wing når det gjelder radikalisme, men er ikke bare godt forbundet i øst, men også med delstatsledere i vest, som foretrekker å tegne et mer moderat bilde utad.»

Münzenmaier er medlem av et høyreekstreme brorskap av kjeltringer og en dømt fotballhooligan. Han meldte seg inn i AfD i 2013 via det islamofobiske partiet «Die Freiheit» (Frihet) og ble i 2017 valgt inn i Forbundsdagen, hvor han er medlem av flere komitéer og AfDs parlamentariske komité. Ifølge forskning fra Bayerische Radio har han John Hoewer ansatt, som i kraft av å være styremedlem i foreningen «Én prosent» har nære koblinger til «Instituttet for statspolitikk», magasinet Compact, Den identitære bevegelsen, det nynazistiske partiet NPD (Det nasjonal-demokratiske partiet i Tyskland), italienske fascister og andre ultrahøyrekrefter.

Den breie støtten til fascister var også tydelig igjen og igjen i valg og avstemminger. For eksempel ble Höckes fortrolige Stephan Brandner bekreftet som partiets nestleder med 90 prosent, etter at han krevde arrestasjon av regjeringen i hans tale med ordene: «Gjør stemmesedlene til arrestordrer!» Han fikk flere stemmer enn de to partilederne.

Brandner ble stemt ut av hans stilling som styreleder av Forbundsdagens justiskomité etter angrepet på Halle-synagogen, på grunn av antisemittiske utbrudd – en enestående hendelse i Forbundsdagens 70-årige historie. Han ble opprinnelig innstilt til posten som styreleder av sosialdemokratenes parlamentariske gruppeleder Thomas Oppermann.

Den radikale Covid-fornekteren Christina Baum fikk 43 prosent i valget til partilederskapet, men ble beseiret av partiets sjefsideolog, Marc Jongen. Den føderale styrelederen for Junge Alternative, Hannes Gnauck, som Bundeswehr har forbudt fra brakker og fra å bære uniform på grunn av hans høyreekstreme virksomhet, ble valgt inn i partiets lederskap.

Junge Alternative stiller sitt fascistiske ståsted åpent til skue. På deres stand på partikongressen var det fanartikler for Krah og for de høyreekstreme slagordene som ble hyllet i en klubb på øya Sylt, pakker med klistremerker med nøkkelordet «remigrasjon» og mye høyreekstrem litteratur. De tok også sikte på det tyske fotballaget fordi det var for mange migranter som spiller der. «Mangfold i stedet for fedreland», som Höcke bittert klaget.

Rundt 100 000 mennesker protesterte og demonstrerte i Essen mot AfDs partikongress. WSWS rapporterte om dette. De fleste kom fordi de ønsket å forhindre en gjenkomst av fascisme og avviser AfDs rasisme. Men arrangørene, en brei allianse av organisasjoner og partier, tilbød ingen utsikter til å få til dette. Tvert imot, med deres høyreorienterte politikk med å avvikle sosiale tjenester, opprusting, krig og deportasjon, styrker de fascistene.

Kampen mot AfD «er ikke et spørsmål om parlamentarisk aritmetikk, men om klassekamp», hevdet en pamflett distribuert av Sozialistische Gleichheitspartei under demonstrasjonene. «Politikken til SPD, De grønne og Die Linke (Venstrepartiet) har styrket AfD og vil fortsette å gjøre det om ingen motsetter seg dem. Kampen mot AfD krever utviklingen av en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen og ungdommen som kombinerer motstand mot krig, fascisme og sosial ulikhet med kampen mot dens årsak, kapitalismen.»