Skiftet til venstre i de franske valgene, som så en brei antifascistbevegelse tildele et slag mot ambisjonene til Marine Le Pens Nasjonal samling (RN) om å danne den neste regjeringen og som har ført til et hengt parlament, kan få betydelige implikasjoner for finans- og valutamarkedene de kommende ukene.

Den initielle reaksjonen var et svakt fall i verdien av euroen. Den falt med 0,3 prosent, men stabiliserte seg deretter. Det kan imidlertid bli en gjenkomst av turbulensen som ble opplevd i forkant av valget.

En Bloomberg-artikkel som rapporterte om den initielle nedadgående bevegelsen sa at det var et resultat av den uventede sterke framvisningen av Den nye folkefronten «da traders begynte å fordøye et resultat de stort sett hadde avskrevet for bare dager siden, og som har potensial til å gjenopplive noen få turbulente uker for markeder.»

Et sentralt anliggende for finans- og valutamarkedene er nivået på fransk statsgjeld. Det franske budsjettunderskuddet er på 5,5 prosent av BNP, som er godt over nivået på 3 prosent som er tillatt under reglene satt av Den europeiske union (EU). Det internasjonale pengefondet (IMF) har spådd at uten kutt i utgiftene eller tiltak for å øke inntektene kan den totale gjelda i år stige til 112 prosent.

Yield, eller avkastningsrenta, på fransk 10-års statsgjeld, kjent som obligation assimilable du Trésor

(OAT), er 66 basispunkter (0,66 prosent) over nivået på tyske Bund som anses å være de sikreste. Spredningen hadde i forrige måned blitt så høy som 80 basispunkter, og nådde nivåer sist sett under euroområdets statsgjeldskrise i 2012.

James Rossiter, lederen av global makrostrategi hos TD Securities, som sa det hadde vært et «sjokkerende resultat», skrev i et notat at the spread kunne gå høyere igjen. «Rate-markeder gikk inn i valget med OATs vs. Bund spread-prising i et scenario for et hengt parlament – men et hengt parlament ledet av RN ikke av NFP [Ny folkefront].»

I stedet for å bli returnert som hovedpartiet i det nye parlamentet, kom RN på tredjeplass bak Frankrikes president Macrons parti, og NFP som sikret flest seter.

Tilbake i mai, før Macron hadde utlyst de hastige valgene, kuttet ratingbyrået Standard and Poor’s sin rating for fransk statsgjeld til AA-.

I forkant av valgene var frykten i markedene at en regjering, som var avhengig av støtte fra RN, ville foreta økte utlegg. Nå er denne frykten overført til NFP.

Vincent Juvyns fra J.P. Morgan Asset Management sa verdien av franske obligasjoner kan synke relativt deres jevnbyrdige.

«Markedene vil kunne forlange en høyere spread [det vil si, et høyere obligasjonsrentenivå] ettersom den nye regjeringen ikke har avklart dens finanspolitiske posisjon. EU-kommisjonen og ratingbyråene forventer kutt på fra 20 til 30 milliarder, men regjeringen vil måtte forholde seg til et parti som ønsker å øke utleggene med 120 milliarder.»

Forlangendene fra finansmarkedene og EU-institusjonene ble artikulert av den franske økonomiministeren Bruno Le Maire, som sa landet kunne oppleve ei finanskrise dersom NFP-programmet skulle bli implementert.

Gjeldsproblemer er på ingen måte begrenset til Frankrike. Offentlig gjeld i Storbritannia har i år steget til 104 prosent av BNP, sammenlignet med 86 prosent i 2019 og 43 prosent i 2007. I Frankrike er de tilsvarende tallene henholdsvis 112 prosent, 97 prosent og 65 prosent, ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF).

I forkant av det britiske valget, som resulterte i seier for Labour Party under Keir Starmer, sa ei London-basert tankesmie, Institute for Fiscal Studies (IFS), at alle de store partiene hadde unngått å ta vanskelige beslutninger i deres valgmanifester.

Ifølge Isabel Stockton, senior forskningsøkonom ved instituttet: «Veksten er satt til å bli ganske skuffende, og gjeldsrenter er satt til å forbli høye. Og den kombinasjonen av ting ser verre ut enn for noe annet parlament i Storbritannias etterkrigshistorie.»

Det er en betydelig vurdering gitt at Attlee Labour-regjeringen som kom til makten i 1945 konfronterte en britisk økonomi som var betydelig tappet av krigsinnsatsen.

IFS-analysen ble gjentatt av den påtroppende finansministeren Rachel Reeves, som i hennes første store tale sa Labour-regjeringen hadde arvet «det verste settet av omstendigheter siden den andre verdenskrig».

Gjeldsskya strekker seg forbi Frankrike og Storbritannia. Den dekker alle de store økonomiene, ifølge beregninger fra Capital Economics, som fant at de opererer underskudd tre prosentpoeng over nivåene før pandemien.

Gjeld var veldig mye på agendaen på Den europeiske sentralbankens årlige sommersamling som ble avholdt i Sintra, Portugal, i begynnelsen av denne måneden.

ECB-president Christine Lagarde sa i en tale til delegatene at «finanspolitiske saker betyr enormt mye» og at beslutningstakere var «veldig bekymret» for at regjeringer måtte redusere deres budsjettunderskudd i tråd med EUs grense på 3 prosent.

Hun indikerte også at hovedmålet i ECBs «kamp mot inflasjon» er arbeiderklassens lønninger. Hun hevdet at lønnsøkninger på 5 prosent, som ikke veier opp for de reelle kuttene inflasjonen har påført, presset prisene opp på tjenester som ble ført videre til forbrukerne.

«Vi må se hva som ligger bak dette, som er mange arbeidskostnader,» sa hun.

Gjeldssituasjonen i USA kommer også under tiltakende gransking. I en paneldiskusjon på Sintra-samlingen ble Federal Reserve-leder Jerome Powell spurt om innvirkningen av demokratenes og republikanernes planer for utgifter og skatter i det kommende valget.

Han nektet å bli trukket på detaljer, men sa at økonomien var for sterk til å operere med så høye underskudd, og at dette måtte løses «før heller enn seinere».

Som et tegn på det akselererende tempoet i amerikansk gjeldsakkumulering reviderte Congressional Budget Office (CBO) i forrige måned sitt anslag for underskuddet i år til $ 1,9 billioner, eller 7 prosent av BNP, sammenlignet med dets anslag på $ 1,5 billioner så nylig som i februar.

Powell sa at det nåværende gjeldsnivået, rundt $ 35 billioner, var «fullstendig bærekraftig, men veien vi er på er fullstendig uholdbar.»

Det stigende gjeldsnivået, mye av det drevet av de høyere rentene pålagt av sentralbanker og eskaleringen av militærutgifter i alle store land, driver regjeringer inn i en frontal konfrontasjon med arbeiderklassen, der finansmarkedene dikterer kutt av offentlige utlegg til sosiale fasiliteter, kombinert med undertrykkingen av lønnsforlangender.

I en artikkel om den «knusende gjelda» i Europa publisert på mandag, bemerket Wall Street Journal, der avisa refererte en analyse av David Miles, en tjenestemann fra Office for Budget Responsibility i Storbritannia: «Lavere offentlige utlegg kan kreve reduserte forventninger til statens rolle. Disse forventningene har utvidet seg betydelig siden slutten av den andre verdenskrigen og har kanskje ikke blitt justert til virkeligheten av nylig svak økonomisk ytelse.»

Som artikkelen bemerket, reiste denne situasjonen utsiktene til en gjentakelse, muligens av en større skala, av Liz Truss-erfaringen i Storbritannia. Da den kortlevde britiske Tory-statsministeren forsøkte å gjennomføre store skattekutt for selskaper og de velstående uten utgiftsnedskjæringer, utløste hun i september 2022 ei krise i obligasjonsmarkedet.

Denne trusselen er ikke begrenset til Storbritannia, men henger over hver en regjering, inkludert den i USA.