Nok en advarsel er meldt om farene reist for finanssystemets stabilitet av den eksplosive veksten av det private kredittsystemet, denne gangen fra en representant for Den europeiske sentralbanken (ECB).

Elizabeth McCaul, et medlem av ECBs representantskap, sa i et intervju med Financial Times (FT) tidligere i forrige uke at den «bemerkelsesverdige» veksten av private fond, som er en tiltakende kilde til finansiering utenfor de regulerte bankene, var den største trussel for Europas finanssystem.

Hennes uttalelser var ekko av lignende tidligere advarsler fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og andre.

McCaul sa til FT at det var «så visst varselslys foran oss».

«Det sterkeste, på området der vi har minst oversikt og hvor ting kan bevege seg raskere enn ... den normale kredittdynamikken – er markedet for ikke-bank finansformidlere (NBFI),» sa hun.

IMF sa i sin rapport Global Financial Stability fra april 2023, som kartla veksten av NBFI-området siden 2008-krisa, at investorer og institusjoner hadde brukt leverage (gjeld) for å underbygge forventede avkastninger.

«Sårbarheter fra leverage kan imidlertid noen ganger være ukjente både for myndigheter og markedsaktører fordi de er vanskelige å måle eller fordi gjelda er skjult.»

Som et resultat, sa IMF, har finansmyndighetene ingen reell anelse om relasjonene til NBFI-er i det breiere finanssystemet og, selv om det var noen data, «gjenstår det store hull» med «omtrent halvparten av de samlede innenlandske NBFI-finansieringskildene det ikke er gjort rede for».

Ifølge McCaul holdt NBFI-ene i Europa, eller skyggebankene som de ofte kalles, i tredje kvartal 2023 eiendeler for € 42,9 billioner ($ 46,9 billioner) sammenlignet med € 38 billioner ($ 41,5 billioner) holdt av tradisjonelle långivere.

Hun fortalte FT at veksten i dette området av finanssystemet siden den globale finanskrisa i 2008 var «bemerkelsesverdig» og «noe som alltid bekymrer oss».

Ikke den minste av disse bekymringene er at dette raskt voksende området av det europeiske, amerikanske og globale finanssystemet er «utenfor omkretsen av banktilsyn og regulering».

McCaul erkjente at de ugjennomsiktige koblingene mellom NBFI-ene og banker, som involverte gjenkjøpsavtaler, derivater og kredittlinjer, vakte bekymring for hva dette «oversettes til for systemisk risiko».

Ifølge McCaul: «Noen av disse fondene, spesielt visse hedgefond, er i ferd med å bli så store at de delvis kan flytte markedet av dem selv, og ikke er sannsynlige til å ville handle som støtdempere på samme måte som banker noen ganger har gjort.»

Heller enn å fungere som stabilisatorer av markedet, kan de store fondene, som i stor grad opererer med de samme algoritmene, forsterke markedsbevegelser. Dersom det er et løp mot utgangene av én, følger andre raskt etter, i håp om at de kan komme seg raskt nok ut døra og redusere deres tap.

Et eksempel på hvordan risiko kan materialiseres, tilsynelatende ut av det blå, ble besørget av kollapsen av familiekontorselskapet Archegos Capital Management for tre år siden. Dets bortgang førte til tap for investeringsbanker, deriblant Credit Suisse og Nomura, på rundt $ 10 milliarder.

McCaul sa obligasjonsmarkedskrisa i Storbritannia i september 2022, som involverte pensjonsfonds bruk av derivater, var «ei annen varsellampe».

Hun gikk ikke i detaljer, men finansmyndighetene var blinde for det som skjedde og hadde i noen tilfeller tatt til orde for anvendelse av strategiene brukt av fondene.

Bare intervensjonen fra Bank of England for å støtte opp obligasjonsmarkedet og reverseringen av minibudsjettet til den kortliva Tory-regjeringen til Liz Truss, som forsøkte å finne store skattekutt for storselskaper og velstående enkeltpersoner med økt gjeld, forhindret en nedsmelting av det britiske finanssystemet.

Der hun gikk lenger tilbake i finanshistorien sa McCaul at framveksten av skyggebankene minnet henne om kollapsen av Long-Term Capital Management (LTCM) i 1998, da hun var superintendent for banker i New York. I det som var en forhåndsvisning av krisa som skulle komme ti år seinere, måtte LTCM reddes ut i en operasjon på $ 3 milliarder organisert gjennom New York Fed, av frykt for at hele systemet skulle krasje.

Noen private equity-direktører har forsvart deres aktiviteter ved å si at de reduserer risiko og gjør markedene mer effektive. Men McCaul sa disse påstandene minnet henne om det som ble sagt om innpakkingen av sub-prime-boliglån som utløste den globale finanskrisa i 2008.

Veksten i private equity-markedet er et eksempel på hvordan forsøk fra myndigheter på å «reformere» ett område av finanssystemet ikke overvinner dets inherente motsetninger, men bare flytter dem til et annet område.

Framveksten av skyggebankvirksomhet er i det minste delvis et forsøk av finanskapital på å omgå reguleringer som ble innført etter 2008-krisa for å besørge nye veier for profittskaping.

Omfanget av det som har funnet sted det siste halvannet tiåret avsløres av tall besørget av Financial Stability Board, ei internasjonal vaktbikkje som ble dannet etter krasjet. Det har anslått at skyggebanksektoren, som omfatter blant andre pengemarkedsfond, private equity-fond, forsikringsselskaper og hedgefond, har ansamlet finanseiendeler på til sammen $ 218 billioner. Dette er nesten halvparten av den globale summen.

I tillegg til IMF har også andre advart om potensialet for at skyggebanker kan utløse ei krise.

Gary Gensler, styrelederen for US Securities and Exchange Commission (SEC), sa i et nylig intervju at risikoer kunne bygges opp i verdenen av private fond.

«De er risikoer som jeg personlig har vært vitne til, som under Long-Term Capital Management konsekvensene i 1998.»

I forrige måned sa administrerende direktør i JPMorgan Chase, Jamie Dimon, at det kunne bli «helvete å betale» på grunn av problemer i skyggebankområdet. Han advarte at noen av ratingene gitt av ratingbyråer til avtaler finansiert i skyggebankområdet minnet ham om dem som ble gitt til sub-primes under oppløpet til 2008-krisa.