En nødssesjon mandag i FNs sikkerhetsråd som ble holdt for å diskutere Sudans katastrofale borgerkrig førte til mye toing av hender, men mislyktes i å diskutere noen tiltak for å stoppe kampene eller lindre det hjelpeorganisasjoner har kalt «verdens verste humanitære krise».

FNs generalsekretær Antonio Guterres sa det sudanesiske folket gjennomlever et «mareritt av vold, sult og fordrivelse», mens utallige andre står overfor «ubeskrivelige grusomheter», inkludert omfattende voldtekter. Han framhevet «sjokkerende rapporter om massedrap og seksualisert vold» i landsbyer i den øst-sentrale Gezira-provinsen der paramilitære krigere i et flere-dager-langt angrep hadde drept mer enn 120 mennesker i én småby.

Guterres sa at utenforstående makter «nærer ilden» og intensiverer marerittet av sult og sykdom for millioner, og han advarte at den 18-måneder-lange borgerkrigen står overfor den alvorlige muligheten å «antenne regional ustabilitet fra Sahel til Afrikas Horn til Rødehavet».

Nødssesjonen følger opp forrige måneds FN-oppdrag for faktaundersøkelser som sa begge sider av konflikten sannsynligvis har begått krigsforbrytelser, deriblant målretting av sivile og blokkering av humanitær bistand, under den nå 18-måneder-lange borgerkrigen.

Kamper brøyt ut i april 2023 mellom hæren, ledet av general Abdel Fattah al-Burhan, leder av Det suverene råd og landets de facto hersker, og hans stedfortreder Mohamed Hamdan Dagalo (bedre kjent som Hemedti) som leder den paramilitære styrken Rapid Support Forces (RSF). FN-oppdraget sa at RSF sannsynligvis også hadde begått forbrytelser mot menneskeheten og oppfordret til utplasseringen av en uavhengig fredsbevarende styrke for å beskytte sivile.

RSF, basert i den vestlige Darfur-regionen, har tatt kontroll over den vestlige delen av landet og det meste av hovedstaden Khartoum. Al-Burhan, som har støtte fra Egypts militærregime, Sør-Sudan og Saudi-Arabia, og det som er igjen av sivile myndigheter har trukket seg tilbake mot øst og Port Sudan, ved Rødehavet hvor de har etablert en kvasi-regjering-i-eksil.

Begge fraksjonene, sammensatt av rivaliserende sub-etniske grupper med konkurrerende interesser, har støtte fra ulike lokale militser i tillegg til stadig skiftende støtte fra eksterne krefter, med Egypt (inntil landet ble tvunget til å trekke seg tilbake av sin betalingsmester De forente arabiske emirater), Saudi-Arabia, Eritrea og mer nylig Iran, som støtter al-Burhan, og De forente arabiske emirater (UAE) og Russlands Wagner-gruppe som støtter RSF, og mobiliserer deres regionale allierte i Libya, Tsjad og Sør-Sudan. Russland har i det store og hele inntatt en nøytral holdning men har i det siste støttet al-Burhan. Dette har ført til kamper langs etniske skillelinjer som har utviklet seg til fem eller seks forskjellige kriger, med lokale militser som har tatt kontroll over den nordlige delen av landet, med potensial for å splitte landet og smitte over på og forverre konflikter i nabolandene.

De to hærlederne, al-Burhan og Dagalo, som slåss om å kontrollere Sudan kom til prominens under krigen i Darfur, der 300 000 mennesker ble drept og 2,5 millioner fordrevet i kamper fra 2003 til 2008. Al-Burhan ledet hæren, mens Dagalo ledet de beryktede Janjaweed-militsene som var ansvarlige for noen av de verste grusomhetene i konflikten. Dagalo har blitt enormt rik basert på Darfurs gullforekomster. Begge mennene var involvert i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Kampene mellom disse to korrupte figurene brøyt ut i ikke så reint liten grad på grunn av mangeårige bestrebelser fra amerikansk imperialisme og andre regionale makter for å utøve kontroll over Sudan og landets ressurser – gull, mineraler, olje og jordbruksland – og kuttet av Khartoums relasjoner med Kina, Russland og Iran, som alle har økende økonomiske interesser i regionen.

Selv om det ikke finnes noen offisiell eller pålitelig statistikk for antall drepte i konflikten som startet i hovedstaden Khartoum, spredte seg til Darfur og utvidet seg til andre delstater, kan dødstallet være rundt 200 000. Minst 245 byer eller landsbyer har blitt brent ned, mens mye av Khartoum ligger i ruiner. Kampene har tvunget nesten 11 millioner mennesker til å flykte fra deres hjem, ifølge International Organization for Migration (IOM). Mens rundt 3 millioner har søkt tilflukt i naboland som Egypt og Tsjad, forblir de aller fleste – nesten 8 millioner – i Sudan, mange av dem i leirer som Zamzam, en leir for internt fordrevne (IDP), i utkanten av byen el-Fasher i den nordlige Darfur-provinsen i det vestlige Sudan

FN erklærte i august en fullstendig hungersnød – bare den tredje gangen på 20 år – i Zamzam. Svimlende 25 millioner av Sudans befolkning på 50 millioner står overfor alvorlig matusikkerhet. Hjelpebyråer har ikke vært i stand til å nå store deler av landet, med rapporter om at noen konvoier har brukt seks uker på å krysse landet da både den sudanesiske hæren og RSF har nektet å la lastebiler som frakter bistand slippe gjennom deres sjekkpunkter og/eller utpresser bestikkelser. Matprisene har gått gjennom taket.

Situasjonen har blitt ytterligere forverret av de kraftige regnfallene og oversvømmelsene i delstatene Rødehavet, Nilen og Northern som har forårsaket dødsfall, skader, tap av husdyr, ødeleggelsen av hjem, offentlig infrastruktur, broer, veier og den katastrofale kollapsen av Arba’at-dammen i delstaten Rødehavet, som forhindrer forflytting av varer og mennesker. Med helsesystemet og vannsystemene ødelagt er det rapportert om kolerautbrudd, med minst 112 dødsfall fra 22. juli til 1. september.

Veldedighetsorganisasjonen Leger Uten Grenser anslo i april at et barn i leiren døde av sult eller sykdom annenhver time. Siden den gang har situasjonen forverret seg med Sudan som står overfor massesult av en målestokk ikke sett på flere tiår. Selv i det mest «optimistiske scenarioet», med opphør av kampene og denne månedens avlinger bedre enn fjorårets, kan det bli seks millioner «overtallige dødsfall» innen 2027, med mer enn 10 millioner som omkommer dersom kampene fortsetter.

Sudans beliggenhet ved Afrikas horn gir landet enorm geopolitisk strategisk betydning. Det er inngangsporten til Sahara, Sahel og Afrikas horn. Landet har en 800 kilometer lang kystlinje langs Rødehavet som befordrer rundt 15 prosent av verdenshandelen, regnet i volum. Mens landet grenser til syv naboland, hvorav de fleste er i en like skjør tilstand, ligger det også nært den arabiske halvøya og Gulfstatene.

Gulfstatene har vendt seg til Afrikas horn på jakt etter matforsyninger til deres voksende befolkninger, og kjøper opp land. Mye av Sudans mest fruktbare region – delstatene Khartoum, Nilen og Northern som en gang opprettholdt urfolksbønder – er kjøpt opp, spesielt etter matkrisa i 2008 og innføringen i 2013 av businessvennlig lovgiving. Land har blitt overført til høymekanisert matproduksjon for eksport, ofte via avtaler med landbruksselskaper som det amerikanske selskapet Cargill. UAEs AD Ports Group har nettopp signert en avtale på $ 6 milliarder for å bygge og operere ei havn for å eksportere produktene, så vel som en industrisone, ei internasjonal lufthavn og en landbrukssone som dekker mer enn 400 000 dekar ved Abu Amama, nord for Port Sudan ved Rødehavet.

I andre regioner dominert av agropastorale livsoppholdsøkonomier, har endringer i eierskap, oppdrett og eksport av husdyr ført til voldelige landryddinger og militarisering av husdyroppdrett for et raskt ekspanderende eksportmarked, så vel som til fordrivelse og nød for lokale mennesker som blir tvunget til å bo i utkanten av byenes shanty towns eller gigantiske leirer for internt fordrevne som er lite mer enn tvangsarbeidsleirer. Den militariserte husdyrproduksjonen antas å ha spilt en rolle i å forverre de etniske og stammebaserte rivaliseringene og borgerkrigen i delstatene Darfur og Kordofan.

Med Afrikas horn, Sahel, Nord-Afrika og Rødehavsbassenget i ferd med å bli viktige slagmarker for konkurrerende interesser, har Biden-administrasjonen i USA vært ute av stand til å mekle noen avtale verken blant dens egne regionale allierte eller mellom Sudans rivaliserende gangstere. Mens FNs sikkerhetsråd tidligere kunne ha sendt inn fredsbevarende styrker for å holde de stridende fraksjonene fra hverandre og stoppet drepingen, har det blitt forhindret av imperialistmaktenes nekting av å motsette seg UAE – en avgjørende alliert i deres forberedelser til krig mot Iran – og fiendtligheten mellom USA og Russland.

Som et resultat har det blitt overlatt til regionale organer, deriblant Intergovernmental Authority on Development (IGAD), ei handelsblokk bestående av åtte land på Afrikas horn, og Den afrikanske union (AU) som selv er preget av konflikter. Guterres utelukket å sende en fredsbevarende FN-styrke til Sudan, og sa: «For øyeblikket eksisterer ikke betingelsene for en vellykket utplassering av en FN-styrke for å beskytte sivile i Sudan.»

Med de sudanesiske myndighetenes tre måneders godkjenning for FN og bistandsgrupper til å bruke Adre-grenseovergangen mellom Tsjad og Darfur – som også har blitt brukt til å frakte leiesoldater og våpen til RSF for noen av de mest intense kampene mellom regjeringsstyrkene og RSF – som er satt til å utløpe i midten av november, insisterte Russland på at det var opp til den sudanesiske regjeringen å avgjøre om Adre-grenseovergangen skulle forbli åpen utover midten av november, og at det ville være «upassende å legge press på» regjeringen.

Guterres påpekte at bare 56 prosent av FNs appell om humanitære bistandsmidler på $ 2,7 milliarder var blitt oppfylt. De elendige finansmidlene vitner om det rådende synet blant imperialistmaktene at Sudans fattige befolkning ikke er verdt forespørslen.