Dagen før valgdagen utstedte ei gruppe amerikanske historikere en offentlig uttalelse der de oppfordret til å stemme på Kamala Harris. Uttalelsen er medforfattet av åtte historikere – Kai Bird, Sidney Blumenthal, Ken Burns (best kjent som dokumentarist), Ron Chernow, Beverly Gage, Eddie Glaude, Jon Meacham og Sean Wilentz – og underskrevet av dusinvis andre akademikere.
Det er et begredelig dokument som avslører både den amerikansk liberalismens politiske fallitt og den avskyelig rollen dens intellektuelle eksponenter har spilt i å støtte opp Det demokratiske partiet.
Uttalelsen begrenset seg ikke til å oppfordre til å stemme på Harris som «det minste av to onder». En slik appell basert på dette argumentet ville være politisk ukorrekt, men det ville i det minste sette en viss avstand mellom underskriverne og Biden-Harris-administrasjonens forbrytelser. Tvert imot: Dokumentet hyller Harris som ei demokratiets heltinne, som svinger hennes forferdelige raske sverd mot Trump, djevelen.
Når man leser denne uttalelsens tekst finner man det vanskelig å tro at noen av dens forfattere og underskrivere har noen kunnskap om amerikansk historie, enn si kunnskap om det amerikanske samfunnets nåværende tilstand. Uttalelsen proklamerte:
Nasjonen har siden 1789 nytt framgang under en Konstitusjon dedikert til å sikre den generelle velferden, under en nasjonal regjering forpliktet av rettsstaten der ikke én interesse eller person holder absolutt makt. I 1860 forsøkte en eliteinteresse dedikert til menneskeslaveri å bryte opp Unionen i stedet for å gi etter for den konstitusjonelle rettsstaten ved å akseptere utfallet av valget, og kastet nasjonen ut i Borgerkrig.
Dette narrativet er ikke basert på historie, men på myter. Det reiser i motsetning til Trumps reaksjonære kamprop, «Make America Great Again», den patetiske appellen «Keep America Great». Mange av underskriverne har skrevet bøker som omhandler Konstitusjonens ulikheter slik den opprinnelig ble utformet, og at dens unnvikelser om anliggendet slaveri gjorde det mulig for sørstatenes slaveeiere å hevde det var Lincoln som krenket Konstitusjonen. Enn videre, det reelle politiske og moralske fundamentet for Unionens posisjon var ikke grunnlagt på en snever lesning av bestemmelsene i Konstitusjonen, men på prinsippene proklamert i Uavhengighetserklæringen. Men utover dette essensielle historiske poenget, historikernes påstand at «nasjonen har hatt framgang under en Konstitusjon dedikert til å sikre den generelle velferden» er det reine patriotiske tull og tøys, ikke mer troverdig enn påstandene at George Washington kastet en sølvdollar over Potomac og at Grunnleggeren aldri fortalte ei løgn.
Alle de grunnleggende og essensielle demokratiske rettighetene som formelt er anerkjent i loven er produktet av tilleggendringer til den opprinnelige Konstitusjonen. Konstitusjonen slik den eksisterte i de 72 årene fra 1789 til 1861 beskyttet slaveriet, et faktum som svekket til punktet å lamme kampen for slaveriets avskaffelse. Til slutt var det nødvendig for nordstatene, ledet av Lincoln og De radikale republikanerne, å føre en revolusjonær krig mot slaveeierne. Forøvrig, det å få bevart i loven resultatene av den militære kampen krevde å få vedtatt tre tilleggsendringer – Det trettende, fjortende og femtende endringstillegget – til Konstitusjonen.
Vi må også spørre historikerne: Hvilken «nasjon» og hvilken «generell velferd» refererer de til?
Velstanden og den «generelle velferden» som blir hyllet av de glemsomme historikerne inkluderte i det blodige kjølvannet av Borgerkrigen verken eks-slavene, som møtte deres tidligere herrers hevn og undertrykkelse, eller kontinentets opprinnelige urbefolkninger, indianerne, som var ofrene for amerikansk regjeringssanksjonert genocid.
Det er et visst antall arbeiderhistorikere blant underskriverne, men den regjerende kapitalistklassens brutale utbytting av arbeiderklassen, ledsaget av ekstrem vold, i de 70 årene etter Borgerkrigen, ser ut til å ha unnsluppet deres minner.
Kort sagt, uttalelsens påkalling av amerikansk historie, fram til Trumps framkomst, som den triumferende prosesjonen av sannhet, rettferdighet og den amerikanske måten er en fabrikkering.
Underskriverne fordømmer Trumps fiendtlighet mot «konstitusjonelle skikker» og «rettsstaten». Den påstanden er sann, men den ignorerer det faktum at Trumps forakt for demokratiske prinsipper og «rettsstaten» kan hevde ei rekke presedenser i tidligere presidentadministrasjoners handlinger, både republikanske og demokratiske. Obama-administrasjonen institusjonaliserte bruken av målrettede attentater, som inkluderte utenomrettslige drap av amerikanske borgere. I løpet av det siste året har Biden-Harris-administrasjonen systematisk ignorert og brutt folkerettens essensielle prinsipper ved å finansiere og bevæpne Israels genocidale krig mot befolkningen i Gaza.
Historikerne advarer mot Trumps planer om å «intimidere, straffeforfølge og fengsle» de som er utpekt som «fienden innenfra». Men slike handlinger fra Trump ville bygge på krenking av demokratiske rettigheter begått av hver administrasjon de 85 siste årene, deriblant fengslingen av trotskister på fabrikkerte anklager om oppvigleri under den andre verdenskrig, de seinere rettsforfølgelsene av medlemmer av Kommunistpartiet i USA i henhold til loven kalt Smith Act, henrettelsen av Rosenberg-paret, Hollywood-svartelistene og utallige andre krenkelser av rettighetene nedfelt i Det første endringstillegget.
Historikerne ser ut til å ha gått i søvne gjennom det siste kvarte århundret. De massive overtredelsene av demokratiske rettigheter knyttet til den fullstendig kriminelle krigen mot terror – legitimert og ført på grunnlag av kolossale løgner av begge partienes presidentadministrasjoner – har gått dem ubemerket forbi.
Uttalelsen synker ned i dypet av politisk motstridende dobbelthet i dens helhjertede lovprising av Kamala Harris. Historikerne kunne ha rådet deres lesere til å holde seg for nesa mens de avga deres stemme for Harris. Men det var ikke nok for historikerne å forfekte gjengs politisk opportunisme. De valgte å fråtse som uhemmede politiske spyttslikkere. Der de skriver som skamløse hoffsmiskere proklamerer de:
[blockquote]Kamala Harris har viet hennes liv til å bekrefte rettsstaten og demokratiet. Som aktor og statsadvokat i California forfulgte hun rettferdighet uten frykt eller fordel. Som amerikansk senator konfronterte hun de som ville hjelpe og støtte den ondartede bruken av autoritet. Som visepresident har hun arbeidet for å finne løsninger på presserende problemer, innenlands og utenlands. Som presidentkandidat har hun kalt ut hennes opponent som en skam på hans ed om å bevare, beskytte og forsvare Konstitusjonen.[|blockquote]
Dette glatte sikkelet blir skrevet om en intellektuell lettvekter og et politisk null med en karriere basert utelukkende på hennes kapasitet, som alle de som finner deres vei framover innenfor rammeverket av det kapitalistiske topartisystemet, til å gjøre det skitne arbeidet for hennes selskapsbetalere. Forfatterne identifiserer ikke de store sosiale sakene Harris sloss for «uten frykt eller fordel». Hennes funksjonstid som statsadvokat i California var hovedsakelig preget av hennes hensynsløshet og forakt for de fattige, som hennes forsvar av dødsstraff og at hun motsatte seg løslatelse av innsatte fra overfylte fengsler og forlangendet at politiskyting skulle etterforskes. Så snart hun var i Senatet ble Harris raskt flyttet videre til etterretningskomitéen, og demonstrerte at hun nøt CIAs og militærets tillit. Hennes ubestridte troskap til amerikansk imperialismes interesser sikret henne veien til visepresidentskapet under Biden.
Historikerne opprettholder en skyldig taushet om hennes medvirkning til genocidet i Gaza og hennes entusiastiske promotering av stedfortrederkrigen i Ukraina. Harris’ fire år lange periode som visepresident er gjennomtrukket av blod. Hun gjorde det til et poeng å delta på hvert eneste av Bidens møter med Netanyahu, og assosierte seg direkte med den USA-støttede massakren på, ifølge offisielle tall, mer enn 43 000 palestinere, deriblant mer enn 13 000 barn.
Når det gjelder hengivelsen til «rettsstaten og demokratiet», som del av Biden-administrasjonen har Harris ført tilsyn med trakassering og forfølgelse av opponenter av genocidet, deriblant mange studenter og akademikere. Harris holdt faktisk en av hennes siste valgkamptaler ved Muhlenberg College i Allentown, Pennsylvania, hvor Maura Finkelstein, en jødisk antropologiprofessor, fikk sparken for uttalelser som opponerte mot Israel.
Forfatterne konkluderte deres uttalelse med en siste rungende appell for valget av Harris. De forkynner: «Skjebnen til både Konstitusjonens ånd og bokstav avhenger av resultatet av dette valget, ikke mindre enn 1860-valget.» Denne uttalelsen er politisk og intellektuelt tullprat. Det store anliggendet som konfronterte det amerikanske folket i 1860-valget var slaveri. En stemme for Lincoln representerte en beslutning om å forsvare Unionen mot slaveeiernes diktatur. Som den store historikeren James McPherson har skrevet, da borgerkrigen brøyt ut like etter valget skjøt folk den veien de hadde stemt.
Hva er de store demokratiske prinsippene som blir opprettholdt av Harris? Hvilke dyptgripende endringer i de økonomiske, politiske og sosiale strukturene i USA forfekter hun, «uten frykt eller fordel»? Lincoln artikulerte to år før valget i 1860, i offentlige debatter der han konfronterte hans framtidige utfordrer for presidentskapet Stephen A. Douglas, de grunnleggende prinsippene som kampen mot slaveri ville bli basert på.
Hvor og når har visepresident Harris – som, når hun er fratatt en teleprompters tjenester, helt og holdent stoler på den memorerte resitasjonen av nedskrevne floskler – artikulert prinsippene som står på spill i 2024-valget? Hennes korte henvisning til fascisme ble raskt trukket tilbake. Det republikanske partiets åpenlyst fascistiske karakter og dets fullskala involvering i Trumps konspirasjoner forblir helt ubenevnte.
Denne degraderte valgkampen har framfor alt vært karakterisert av utelukkelsen av enhver omtale av de reelle politiske, sosiale og økonomiske anliggendene: at USA allerede er dypt involvert i en raskt ekspanderende global krig som truer å eskalere til en katastrofal nukleær konflikt; at USA er gjennomsyret av massiv sosial ulikhet, med svimlende nivåer av rikdom konsentrert i en ukalkulerbar liten prosentandel av befolkningen; at det store flertallet av folket opplever betydelige nivåer av økonomisk stress; og at det sosiale livet har blitt dypt destabilisert av konsekvensene av en fem-år-lang pandemi som har krevd 1,5 millioner amerikaneres liv og alvorlig svekket ytterligere millioner.
Harris-valgkampens taushet om disse betingelsene – som Det demokratiske partiet har det fulle og hele ansvaret for – blir reprodusert av historikerne. Bortsett fra Trumps personlighet, den infernalske inntrengeren i USAs demokratiske paradis, tilbyr historikerne ingen analyse av årsakene til hans politiske oppstigning. Det gjøres ikke noe forsøk på å forklare hvorfor over 70 millioner amerikanere vil avgi deres stemmer for ham.
De reiser aldri det avgjørende spørsmålet: Hva er de objektive betingelsene som ligger til grunn for fenomenet Trumpisme og MAGA-fascistbevegelsen? Hvordan vil valget i seg selv redde demokratiet fra ødeleggelse? Vil det dypt forankrede raseriet og frustrasjonen følt av millioner av amerikanere oppløses dersom Trump ikke klarer å oppnå et velgerflertall? Sørstatenes slaveeiere responderte på deres nederlag i 1860-valget ved å ty til en kontrarevolusjonær oppstand i 1861. Etter erfaringen fra 6. januar 2021 er det ingen grunn til å tro at det amerikanske demokratiets endelige skjebne vil bli avgjort av utfallet av valget.
Uten en analyse av årsakene til framveksten av en betydelig fascisttrussel i USA, kan det ikke bli noen seriøs og vellykket kamp mot den.
Historikernes uttalelse gjenspeiler fallitten for det som går for politisk tenkning i akademiske kretser. Men denne intellektuelle utarmingen er ikke bare en svikt hos enkeltpersoner. I denne epoken av intens krise i den eksisterende sosiale ordenen og den økende konfrontasjonen mellom de to mektigste klassene, kapitalister og arbeidere, er rollen til middelklassens ideologer for klassekompromiss og det kapitalistiske demokratiets herligheter redusert til ubetydelighet. Deres politiske floskler antar en irrelevant og absurd karakter.
Hva enn utfallet av valgdagen blir, USA står overfor ei framtid av bitter klassekonflikt. Kampen mot fascismens og krigens redsler krever et klart og framsynt sosialistisk perspektiv. Det vil ikke oppstå fra akademias talerstoler, men fra trotskistbevegelsens rekker, basert på marxismens teoretiske fundamenter, i den nærmeste tilknytningen til utviklingen av arbeiderklassens kamper i USA og internasjonalt.
Read more
- Den israelske statens fascistiske ideologi og genocidet i Gaza
- Genocid i Gaza: Imperialismen stiger ned i avgrunnen
- Sosialistisk internasjonalisme og kampen mot sionisme og imperialisme
- David Norths bok The Logic of Zionism: From Nationalist Myth to the Gaza Genocide adresserer de katastrofale konsekvensene av nasjonalistiske politiske programmer