Finansminister Christian Lindner, fra Det fri-demokratiske partiet (FDP), publiserte sist fredag et 18-siders dokument som oppfordrer til en «økonomisk helomvending med en delvis fundamental revisjon av sentrale politiske beslutninger». Siden da har det vært mange spekulasjoner om at koalisjonsregjeringen av Det sosialdemokratiske partiet (SPD), FDP og De grønne kan komme til en tidlig ende.
Lindners dokument blir sammenlignet med det beryktede dokumentet som den daværende FDP-økonomiministeren, Otto Graf Lambsdorff, kollapset SPD-FDP-koalisjonen til SPD-kansler Helmut Schmidt med i 1982, som innledet det 18-årige styret til Helmut Kohl (Den kristelig-demokratiske union, CDU). Det er en bevisst provokasjon – ikke så mye mot hans sosialdemokratiske og grønne koalisjonspartnere, som mot arbeiderklassen.
Etter tiår med sosial omfordeling til fordel for de rike, med innstramminger i landets utdannings- og helsevesen og infrastruktur, og med fallende reallønninger, oppfordrer finansministeren til massive skattekutt for de velstående, et frontalangrep på sosiale tjenester, sosiale rettigheter og miljøreguleringer, og strenge sparetiltak.
Lindner ønsker i det kommende året å halvere «solidaritetspåslaget», som har vært på plass siden den tyske gjenforeningen i 1991 og nå kun gjelder svært høye inntekter og profitter, og vil i 2027 avskaffe det helt. Selskapsskatten, den viktigste avgiften på selskapsprofitter, skal også reduseres med 2 prosent i 2025, og ytterligere i årene deretter. Begge tiltakene vil bety betydelige tilleggsprofitter for de superrike og selskapene, og en tilsvarende nedgang i skatteinntektene.
«Gjeldsbremsa», som begrenser årlige strukturelle underskudd til 0,35 prosent av BNP, skal anvendes strengt, og Lindner avviser også ytterligere «spesialfond» som kan brukes for å omgå den. I stedet skal de fallende skatteinntektene og de raskt voksende militærutgiftene – som ifølge dokumentet skal «prioriteres» – finansieres gjennom kutt i sosiale utlegg.
Under påskudd om å «redusere byråkratiet» ønsker Lindner å sette alle lovforslag som beskytter ansattes sosiale rettigheter på vent.
Under overskriften «Mobilisering av arbeidsmarkedet» oppfordrer han til en betydelig økning av arbeidstiden og en vesentlig reduksjon av velferdsstønaden «borgerinntekt» for å «styrke arbeidsinsentiver». Innbyggerens inntektskutt aleine forventes å spare € 3 milliarder i året. «Individuelle ulemper sammenlignet med status quo er uunngåelige, men ønskes også velkommen i betydningen aktivering og insentivorientering,» hevder dokumentet.
For eksempel skal utgifter til bolig og oppvarming ikke lenger kompenseres i henhold til de faktisk påløpte utgiftene, men erstattes av en regionspesifikk flat takst, som i lys av eksplosjonen i husleier og oppvarmingskostnader for mange vil bety hjemløshet. Det føderale bidraget skal reduseres og ytelser til asylsøkere skal kuttes med € 800 millioner.
Lindner har også rettet hans sikter på pensjonene. Gjennom «genuint fleksibel pensjonering» og høye fradrag for førtidspensjonering skal ansatte tvinges til å arbeide inn i alderdommen og avlaste pensjonsfondene tilsvarende. Dokumentet ser for seg besparelser på € 4,5 milliarder sammenlignet med det allerede vedtatte budsjettforslaget.
Lindner ønsker også å stoppe klimamål som allerede er vedtatt. «Det hjelper ikke klimabeskyttelse dersom Tyskland, som en angivelig global pioner, prøver å gjøre sin økonomi klimanøytral så raskt som mulig, og følgelig [lider] en unødvendig økonomisk skade og politisk omveltning,» hevder dokumentet.
Christian Lindner og hans FDP, som en gang kalte seg «de høytlønnedes parti», legemliggjør som ingen andre partier arrogansen til parasittene som har anskaffet seg deres rikdom gjennom utbytting, eiendoms- og aksjemarkedsspekulasjoner og arv, og ser med hån og forakt på arbeidere som til tross for hardt arbeid bare så vidt får endene til å møtes.
FDP er nå så hatet at partiet bare fikk fra 0,8 til 1,1 prosent av stemmene i de tre siste delstatsvalgene i Øst-Tyskland, og dersom det ble holdt føderale valg dag, ville partiet ha liten sjanse for å bli gjenvalgt. Når Lindner likevel er så arrogant er det fordi han vet at han ikke bare har støtte fra næringslivseliten og CDU, under dets partileder og tidligere BlackRock-sjef Friedrich Merz, men også fra hans koalisjonspartnere, SPD og De grønne.
Striden i koalisjonsregjeringen om finanspolitikken handler ikke om hvorvidt, men bare hvordan oppad sosial omfordeling og angrep på arbeiderklassen skal gjennomføres. Mens Lindner provoserende går på offensiven og baner vei for angrepene, foreslår SPD og De grønne ulike metoder for så lenge som mulig å unngå åpen klassekonfrontasjon, og undertrykke arbeiderklassens motstand ved hjelp av fagforeningene.
De grønnes visekansler og økonomiminister, Robert Habeck, ønsker å fortsette å støtte selskaper og banker med milliarder av euro av offentlige midler, som allerede var tilfellet under 2008-finanskrisa og koronaviruspandemien. Disse pengene vil derfor bli skviset ut av arbeiderklassen gjennom korresponderende innstrammingstiltak.
For dette formålet ønsker Habeck å opprette et «tysk investeringsfond» som subsidierer selskapsinnkjøp med 10 prosent. Så hvis et firma kjøper ei maskin for € 1 million, vil det få 100 000 i skattepenger. Energikostnader, elbiler og investeringer i infrastruktur og digitalisering burde også subsidieres på tilsvarende måte.
SPD og kansler Olaf Scholz har også lignende ideer, om enn noe annerledes i detaljene. Framfor alt ønsker de å støtte store selskaper og subsidiere strømprisen og salget av elbiler. SPDs forsikringer at partiet ikke ville tillate noen kutt i sosiale utgifter er ei blatant løgn. SPD framsatte den samme påstanden før partiet vedtok «Agenda 2010» og «Hartz»-lovene som implementerte velferdskutt og forverret arbeidsbeskyttelser for 20 år siden – de mest omfattende sosiale kuttene i Tysklands etterkrigshistorie.
SPD og De grønne, i likhet med FDP, avviser høyere skatter for de rike. Alle partiene representert i Bundestag, Forbundsdagen, er enige om at den tiden da klassekampen kunne lindres gjennom sosiale innrømmelser er over. De enorme kostnadene ved militær gjenopprusting, finansieringen av krigene i Ukraina og Midtøsten, og intensiveringen av handelskrig og proteksjonisme tillater ikke lenger noen sosiale kompromisser.
Imperialistkampen om verdensmakt, råvarer og markeder utkjempes på arbeiderklassens rygg, akkurat som den ble for hundre år siden. Dette gjøres umiskjennelig klart av kunngjøringen fra bilkonsernet VW Group, som i flere tiår ble ansett som selve symbolet på «sosialt partnerskap», at det ville si opp titusenvis av arbeidere, stenge ned hele fabrikker og kutte lønninger med 20 prosent.
Presidentvalget i USA vil akselerere denne utviklingen ytterligere. De grønnes utenriksminister Annalena Baerbock reiste i går til Kiev for å forsikre Zelenskyj-regimet at Tyskland vil fortsette å støtte det økonomisk og militært selv om Trump blir valgvinneren.
Til forskjell fra 1982 kan ikke FDP bare endre koalisjonen i dag. FDP og CDU har ikke nok representanter i Bundestag til å velte Scholz gjennom et mistillitsforslag, med mindre de baserer seg på stemmer fra det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD). Den eneste måten å erstatte regjeringen på ville derfor være tidlige valg, som ville sette FDPs eksistens i fare.
Men hvilke partier som sitter i regjeringen er i siste instans sekundært. De er alle enige om de fundamentale anliggendene – militær gjenopprusting, støtte til krigen i Ukraina og Midtøsten, innstramminger og sosial omfordeling oppad. Den eneste måten å stoppe disse farene er å bygge en uavhengig bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen som slåss for å omvelte kapitalismen og for et sosialistisk perspektiv.