Kommentarer om den amerikanske økonomiens tilstand retter for det meste oppmerksomhet på dens umiddelbart tilsynelatende styrke, og på prognosene for dens framtidige retning, fokusert ikke lenger enn på hvilke effekter bevegelser i Feds rentenivå, opp eller ned, vil kunne ha.

Det påpekes at vekstraten i USA er høyere enn for motstykkene i Europa og Japan; at den kinesiske økonomien bremses opp, og at utsiktene til at Kinas BNP blir større enn USAs avtar; forbrukerutlegg forblir «fjærende»; aksjemarkedet fortsetter å sette rekordnivåer etter hvert som en teknologiboom får feste; det offisielle arbeidsledighetsnivået er på et historisk lavt nivå; og USA har oppnådd en «myk landing» etter å ha erfart det høyeste inflasjonsnivået på fire tiår.

Men en gang i mellom er det et unntak, og noen ser «under panseret» for å avsløre dypere prosesser. Resultatet er at et ganske annet bilde avtegner seg.

Et slikt unntak er en artikkel som ble publisert i Financial Times tirsdag, skrevet av Ruchir Sharma, styreleder for Rockefeller International, under tittelen «The US boom is a mirage».

Der millioner gikk til valgurnene pekte han på kontrasten mellom det offisielle narrativet og breie sentimenter basert på levd erfaring.

Mens økonomien ser uvanlig sterk ut, med en vekst på gjennomsnittlig nesten 3 prosent i ni påfølgende kvartaler, og med penger som strømmer inn fra utlandet for å presse aksjemarkedet til rekordhøye nivåer, «forblir velgerne pessimistiske med hensyn til deres økonomiske og finansielle utsikter».

Data framlagt i resten av artikkelen viste årsaken. Det gamle munnhellet, som går tilbake til Kennedy-administrasjonen, at «et stigende tidevann løfter alle båter» gjelder ikke lenger, om det faktisk noen gang virkelig gjorde.

Sharma forklarte at «amerikansk vekst er ei luftspeiling for de fleste amerikanere», drevet av stigende rikdom og økte skjønnsmessige utlegg for de rikeste og «forvrengt av voksende profitter for de største selskapene», med vekst «sterkt betinget av låneopptak og regjeringens utlegg».

Hva angår påstander om den «usenkelige» amerikanske forbrukeren, blir et stigende antall amerikanere priset ut av deres hjem og sakker akterut på deres kredittkortgjeld.

«De nederste 40 prosentene etter inntekt står nå for 20 prosent av alle utlegg, mens de rikeste 20 prosentene står for 40 prosent. Det er det største gapet som er registrert, og det vil sannsynligvis utvides ytterligere.»

Inflasjonen har kommet ned i offisielle tall, men de siste prisøkningene forblir, og derfor bruker de fleste «amerikanere nå så mye på nødvendigheter som matvarer, at de har lite igjen for ekstra påskjønnelser som å reise eller spise ute».

Andre tall om ulikhet kunne refereres, som det faktum at en liten elite eier mer formue enn den nederste halvdelen av befolkningen, og at amerikanske milliardærers formue nå er $ 5,5 billioner, etter å ha økt med mer enn 90 prosent siden begynnelsen av pandemien.

Sharma karakteriserer den amerikanske økonomien som en forgylt økonomi med en «skinnende, men tynn ferniss».

«I selskapssfæren står de 10 største selskapene for 36 prosent av børsverdien (markedsverdien) – et toppnivå siden dataopptegnelsene begynte i 1980. De mest verdifulle amerikanske aksjene handles for 750 ganger mer enn noen aksje i den nederste fjerdedelen – opp fra bare 200 ganger for 10 år siden, og det største gapet siden tidlig på 1930-tallet.»

Hva angår mindre selskaper, er de hjemsøkte av angst, usikkerhet om økonomien og deres «tillit er på så lave nivåer som sjelden ses utenfor resesjoner».

En av hovedindikatorene på den amerikansk kapitalismens utviklende krise – Sharma kaller det ikke ei krise, men tallene han refererer fører til den karakteriseringen – er stigningen i statsunderskudd og gjeld. Budsjettunderskuddet er det siste tiåret doblet til 6 prosent av BNP, og er satt til å gå enda høyere.

Den totale gjelda, som nå er på nesten $ 36 billioner, har økt med $ 17 billioner det siste tiåret, «som på 10 år matcher økningen de foregående 240 årene – nesten tilbake til USAs uavhengighet».

Dette har vesentlige finansielle implikasjoner. Etter slutten av nært-null renteregimet for to år siden, våknet finansielle investorer, velkjent som «obligasjonsvoktere», «fra en lang dvale og begynte å straffe nasjoner for finanspolitisk sløseri, der de startet med utkantmarkeder som Sri Lanka og Ghana, forflyttet seg til framvoksende markeder som Brasil og Tyrkia, og nyligst til utviklede markeder, først Storbritannia og nå Frankrike.»

USA har så langt ikke blitt påvirket på grunn av dollarens rolle som verdensvaluta, men «ingen land har for alltid vært immune».

Han konkluderte med å bemerke at «imperier har ofte mislyktes når de ikke lenger kunne dekke deres egen gjeld, og med den kursen USA holder, vil landets neste president kunne få denne leksa å lære på den harde måten.»

Som Sharma korrekt påpeker vil den forverrende økonomiske situasjonen før heller enn seinere få vesentlige politiske implikasjoner. Uansett hvilken regjering som kommer ut av valget, den vil ha som oppgave å gjøre angrepene som har blitt påført arbeiderklassen i en uforlignelig grad dypere.

Dersom Trump vinner presidentskapet, enten via stemmeseddelen eller ved å organisere et kupp han har forberedt for, vil det bringe et vesentlig politisk sjokk for de seksjonene av arbeiderklassen som har stemt på ham.

Trump og de ledende kreftene i hans MAGA-følge søker å bygge en fascistbevegelse, innrettet på den tvungne undertrykkelsen av arbeiderklassen. Det er derfor de har vunnet støtte fra ikke ubetydelige seksjoner av kapitalistoligarkiet, ikke bare Elon Musk, men andre som Steven Schwartzman, milliardærsjefen for hedgefondet Blackstone, mens andre har gjort det klart at de vil innordne seg med et Trump-presidentskap.

De titalls millioner som stemte på Trump har ikke gjort det fordi de er tilhengere av fascisme og autoritære styreformer – så langt ifra. En av hovedfaktorene er den lenge utviklede fiendtligheten mot demokratene, høynet av de alvorlige kuttene i levestandarder i løpet av de fire årene med Biden-Harris-administrasjonen.

Trumps kampanje besto av to komponenter: en ondsinnet kampanje mot immigranter og asylsøkere for å gjøre syndebukker av dem for landets økonomiske og sosiale onder, kombinert med påstander – som mest av alt påminner fortidens selgere av slangeolje – om at han på en eller annen magisk måte skal fikse økonomien.

I den grad noen konkrete økonomiske tiltak er fremmet, er de basert på påstanden at omfattende hevinger av tollsatser pluss store skattekutt skal føre til en økonomisk boom, som sikrer høyere lønninger, vekst av arbeidsplasser, beskyttelse av Social Security, forbedringer i utdanningen og andre goder. Det ser ut til at det eneste som ble utelatt var en kur for kreft.

Der han i løpet av hans valgkamp talte til Economic Club of New York refererte Trump til administrasjonen til president McKinley på 1890-tallet, den gang tollsatser var hovedkilden til statsinntekter, og hevdet at de kunne bli det igjen. Denne agendaens latterlige karakter ses i den amerikanske og globale økonomiens enorme endringer i løpet av de 130 årene siden den gang.

Objektiv økonomisk realitet har en måte å bryte gjennom retorikken til selv den mest overbevisende huckster, og den amerikanske økonomiens objektive realitet er at den ikke lenger er den stigende imperialistmakten den var på McKinleys tid, men en som er preget av en dyp intern råte og forfall, som Sharmas artikkel peker på.

Når denne realiteten konfronterer arbeiderklassen under den påtroppende Trump-administrasjonen, sannsynligvis før heller enn seinere, vil reaksjonen bli alvorlig der rasende arbeidere innser at de har blitt tatt ved nesa.