Trumps Hvite hus eskalerte 7. februar sin krig mot folkehelsen, og kunngjorde en drastisk reduksjon i forskningsbevilgninger til store universiteter fra National Institutes of Health. NIH-forskningsbevilgninger finansierer for tiden $ 27 milliarder i direkte forskning og $ 9 milliarder i fasiliteter og administrasjonskostnader (F&A). Det nye direktivet vil kutte utlegg til F&A med $ 4 milliarder, nesten 50 prosent.

Fordi forskningsprosjekter ikke går fram i et vakuum, men krever omfattende administrativ støtte som spenner fra vaktmestertjenester til grunntjenester til vurderinger av sikkerhetsoverholdelse, ledsages forskningsbevilgninger av tilskudd til «indirekte støtte», i gjennomsnitt rundt 28 prosent av det direkte tilskuddet. Dette tallet vil nå reduseres til 15 prosent, andelen indirekte støtte som besørges i mange stipend fra private stiftelser.

Dette er en drastisk nedskjæring, med en ødeleggende innvirkning på forskningsinstitusjoner over hele landet, som lammer deres evne til å vedlikeholde laboratorier, betale ansatte og fortsette livreddende medisinsk forskning. Ikke bare det, den skal tre i kraft over en enkelt helg, og anvendes på gjeldende forskningsstipend på et punkt som er nesten halvveis gjennom det føderale regnskapsåret, som gjør kuttene langt mer forpurrende.

Epidemiologen dr. Eric Feigl-Ding, en ledende epidemiolog, forklarte i et innlegg i sosiale medier den 7. februar 2025 at kuttene ville bety at «høgskoler og universiteter ikke vil kunne støtte studenters forskning, studieavgifter vil øke, spesielt doktorgradsstudenter og forskere som finner kurer og forebygginger for kreft, diabetes, hjertesykdom, Alzheimers. Dette vil ikke bare øke studieavgifter og skade rørledningen til framtidige forskere/leger, men fullstendig desimere medisinsk og folkehelseforskning» (hans utheving).

Dette angrepet på NIH-finansiering er spesielt alvorlig gitt de langsiktige konsekvensene av Covid-19-pandemien, som avslørte dype strukturelle svakheter i det amerikanske helsevesenet, som var uforberedt på å respondere på trusselen fra nye pandemier. Den raske utviklingen av vaksiner gjennom NIH-støttede programmer demonstrerte etatens viktige rolle i å respondere på folkehelsekriser.

En studie fra 2022 publisert i Lancet Infectious Diseases estimerte at Covid-vaksinene avverget 19,8 millioner overtallige dødsfall over hele verden, en reduksjon på 63 prosent. I de to første årene etter at Covid-vaksinene ble introdusert, anslo en studie fra Commonwealth Fund at kumulativ effekt av disse behandlingene forhindret mer enn 18 millioner ekstra sykehusinnleggelser og mer enn tre millioner ekstra dødsfall.

Trump-administrasjonens budsjettkutt truer imidlertid framtidig forskning på nye infeksjonssykdommer, vaksineframskritt og langsiktige studier av post-Covid-tilstander som Long Covid, som har påvirket utallige millioner over hele verden. Undertrykkelsen av finansiering betyr færre ressurser til forskning på de pågående helsekomplikasjonene av Covid-19, inkludert dens innvirkning på nevrologiske lidelser, kardiovaskulær helse og immunsystemfunksjon.

Parallelt med disse finansieringskuttene har Trump kneblet folkehelseetater, og utstedt omfattende ordrer som forbyr regjeringsforskere fra å publisere forskning som ikke stemmer overens med administrasjonens ideologiske agenda. Forskere ved Centers for Disease Control and Prevention (CDC) og NIH har blitt beordret til å trekke tilbake manuskripter fra vitenskapelige tidsskrifter, mens folkehelsenettsteder som inneholder viktige epidemiologiske data har blitt skrubbet for referanser til kjønnsidentitet og rasebaserte forskjeller. Denne utbredte sensuren forhindrer forskere fra nøyaktig å spore de langsiktige effektene av pandemien og begrenser tilgangen til viktig helseinformasjon som kan hjelpe sårbare befolkninger. Framover kommer det til å reises spørsmål om sannheten i dataene som lastes opp.

NIHs historie og bakgrunn

Opprinnelsene til NIH kan spores tilbake til Marine Hospital Service (MHS), som ble etablert i 1798 for å besørge medisinsk behandling til syke og funksjonshemmede sjømenn. MHS, finansiert av en skatt på handelsflåtens sjømenns lønninger, var det første føderalt støttede folkehelseinitiativet i USA. På slutten av 1800-tallet førte folkehelsekriser som gul feber og kolera til utvidelsen av etatens virkeområde utover maritim helse.

På 1880-tallet ga Kongressen MHS i oppdrag å undersøke passasjerer på ankommende skip for smittsomme infeksjoner. Arbeidet med å forhindre spredning av sykdom i en periode med utbredt immigrasjon sammenfalt med oppdagelsene på 1800-tallet av forskere som Louis Pasteur og Robert Koch om at fordervelse av matvarer og sykdommer kan tilskrives spesifikke organismer, som førte til en dypere forståelse av den sosiale nødvendigheten av en brei folkehelsepolitikk. Sentralt i dette var systematisk rapportering, studier og analyser av nye patogener og epidemier.

MHS opprettet i 1887 Det hygieniske laboratoriet, som seinere skulle utvikles til NIH. Laboratoriet, beliggende i Staten Island, New York, fokuserte på bakteriologisk forskning for å bekjempe infeksjonssykdommer. Det ble bemannet av pionerer som Joseph Kinyoun, en mikrobiolog utdannet ved Johns Hopkins University, som spilte en avgjørende rolle i å etablere grunnlaget for biomedisinsk forskning i USA.

Laboratoriet ble i 1891 flyttet til Washington D.C., og dets arbeidet ble betydelig utvidet i løpet av de neste tiårene. Loven Ransdell Act av 1930 omdøpte formelt laboratoriet til National Institute of Health, og befestet dets rolle som en nasjonal forskningsetat. Under ledelse av Lewis Ryers Thompson begynte NIH å finansiere ekstern forskning, og ga tilskudd til universiteter og uavhengige forskningsinstitusjoner.

Den andre verdenskrigen akselererte utvidelsen av NIH. Loven Public Health Service Act fra 1944 omorganiserte etaten og økte betydelig føderale investeringer i medisinsk forskning. Personer som Vannevar Bush, en viktig vitenskapelig rådgiver for president Franklin D. Roosevelt, forfektet ideen at den føderale regjeringen skulle spille en ledende rolle i finansieringen av vitenskapelige oppdagelser. Denne forfektingen førte til den raske utvidelsen av NIH-forskningsprogrammer og etableringen av flere institutter dedikert til å studere spesifikke sykdommer.

Under etterkrigsæraen var NIH ansvarlig for banebrytende medisinske gjennombrudd, deriblant utviklingen av poliovaksinen av Jonas Salk, framskritt innen kreftbehandling og banebrytende arbeid innen genetikk og molekylærbiologi. Etatens renomé vokste internasjonalt, som gjorde den til en modell for statlig støttet biomedisinsk forskning.

Covid-19-pandemien demonstrerte det pågående behovet for føderale investeringer i folkehelseforskning, spesielt innen mRNA-vaksineteknologi, antivirale behandlinger og studier av langsiktige helsekomplikasjoner av virusinfeksjoner. Faktisk, mer enn bare på nasjonalt nivå, trengte disse institusjonene å fungere sammen med andre offentlige helseenheter organisert under et internasjonalt helsesystem som kunne adressere de sosiale determinantene for helse fra yrkesbasserte, smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer.

Jay Bhattacharya: En høyreorientert ideolog som leder av NIH

Bestrebelser for å utvikle et globalt koordinert helsesystem kom med Covid under angrep. Fascistelementer nært den første Trump-administrasjonen promoterte den store løgna at pandemien oppsto fra Det kinesiske kommunistpartiets ondsinnede aktiviteter og uhyrlige «gain-of-function»-eksperimenter angivelig utført ved Wuhan Institute of Virology (WIV).

I denne forbindelsen er valget av Jay Bhattacharya som NIH-direktør fullstendig provoserende og antivitenskapelig. Bhattacharya, en Stanford-professor i medisin og helseøkonom, er dokumentert som en spreder av konspirasjonsteorien om en laboratorielekkasje, som det ikke finnes et fnugg av bevis for.

Bhattacharya oppnådde først nasjonal oppmerksomhet under Covid-19-pandemien for hans opposisjon mot folkehelsetiltak som nedstenginger, vaksinemandater og maskekrav. Han var en av hovedforfatterne av den provoserende Great Barrington Erklæringen, et dokument som tok til orde for «fokusert beskyttelse» i motsetning til befolkningsdekkende intervensjoner for å dempe spredningen av Covid-19.

Erklæringen, som argumenterte for å la viruset spre seg naturlig blant populasjoner med lavere risiko samtidig som sårbare grupper skulle isoleres, ble mye kritisert av ledende epidemiologer, Verdens helseorganisasjon (WHO), og dr. Anthony Fauci, daværende leder av National Institute for Allergies and Infectious Diseases, en stor enhet i NIH, som upraktisk og uetisk. Offentlige helsemyndigheter advarte for at strategien ville føre til masseinfeksjoner, overvelde sykehus og økt dødelighet, spesielt blant eldre og immunkompromitterte.

Utover hans forfekting for flokkimmunitet, spilte Bhattacharya en rolle i å fremme villedende forskning som nedtonet alvorlighetsgraden av Covid-19. Hans Santa Clara-seroprevalensstudie, som hevdet at Covid-19 var langt mer utbredt enn først antatt (og derfor hadde en mye lavere dødsrate, relasjonen mellom dødsfall og infeksjonstilfeller) ble seinere avslørt for metodologiske feil, partisk prøvetaking og ikke-bekjentgjort finansiering fra selskapsinteresser. Kritikere påpekte at Bhattacharyas funn (tilsynelatende forutinntatte) ble brukt til å rettferdiggjøre gjenåpningspolitikk som førte til dødsfall som kunne vært forebygget, og ytterligere undergravde tilliten til offentlige helseinstitusjoner.

I en ytringskronikk publisert i The Stanford Daily beørget dr. Santiago E. Sanchez, en 6. års felles MD og PhD-student ved Medical Scientist Training Program ved Stanford Medical School, som var kjent med den svært tvilsomme studien, de følgende innsikter om katastrofen som ville følge med Bhattacharya i ledelsen av NIH.

Bhattacharya tilbrakte store deler av fjoråret med å svikte oppover på frakkeskjøtene til republikanske presidenthåpefulle, der han først opptrådte på Ron DeSantis’ valgkampstart etter pliktoppfyllende å ha tjent i et år i Floridas «Public Health Integrity Committee» sammen med AIDS-fornekteren Bret Weinstein før han ble med i AIDS-fornekteren RFK jr.s kortlivede valgkamp (jeg beskylder ikke Bhattacharya for å være en AIDS-fornekter, jeg beskylder ham for å være en som ikke bryr seg om at hans kamerater og patroner er det) inntil han endelig fikk landet en nominasjon han lenge hadde ettertraktet fra Trump, mannen han i hemmelighet rådga i løpet av hans første periode til å oppheve pandemirestriksjoner og forfølge maksimale nivåer av infeksjoner i befolkningen for å oppnå flokkimmunitet, måneder før en eneste person ville bli vaksinert.

Bhattacharya ble også en hyppig gjest på høyreorienterte medieplattformer, hvor han posisjonerte seg som en forkjemper for «individuell frihet» over sosialt nødvendige helsetiltak. Han sidestilte falskt folkehelsemandater med regjeringens overdrevne tiltak, til tross for overveldende bevis for at maskering, sosial distansering og vaksiner var avgjørende for å redusere Covid-19s dødelighet. Hans engasjement i politisk motiverte søksmål mot pandemireduserende tiltak signaliserte at han var på linje med selskaper og ultrahøyre-forfektere som forsøkte å eliminere regulatorisk tilsyn.

Hans utnevnelse til å lede NIH vekker bekymring for at han vil flytte finansieringsprioriteringer vekk fra pandemiberedskap og folkehelseforskning, og i stedet rette ressurser mot helsepolitikk drevet av et fritt marked, som prioriterer økonomisk vekst framfor menneskelig velvære. Gitt hans historie for å spre feilinformasjon, avfeie vitenskapelig konsensus og innrette seg med ideologisk drevne tankesmier, representerer hans lederskap en betydelig trussel mot NIH-forskningens integritet og uavhengighet.

Dessuten signaliserer Bhattacharyas tilknytning til høyreorienterte tankesmier som Hoover Institution og Heritage Foundation, som begge har vært medvirkende til å promotere antinedstengingsretorikk og minimere farene ved Covid-19, et breiere ideologisk skifte i hvordan føderal helsepolitikk vil formes. Hans holdning er på linje med en breiere politisk bevegelse som tar sikte på å avvikle det offentlige helsevern, diskreditere vitenskapelig ekspertise og promotere deregulering under dekke av personlig frihet. Hans ledelse av NIH vil kunne få dype og varige konsekvenser for hvordan framtidige pandemier og folkehelsekriser håndteres, og potensielt sette medisinsk framgang tiår tilbake.

Journal of the Academy of Public Health: Politikk forkledd som vitenskap

En stor kontrovers rundt Bhattacharya er hans rolle i opprettelsen av tidskriftet Journal of the Academy of Public Health, en publikasjon med dype tilknytninger til høyreorienterte politiske organisasjoner. Tidsskriftet har blitt beskyldt for å fungere som en pseudo-vitenskapelig plattform for å promotere antifolkehelsenarrativer og legitimere selskapsstøttede, libertære synspunkter.

Heritage Foundation, ei veletablert konservativ tankesmie, har besørget betydelig økonomisk støtte til tidsskriftet. Dette er i tråd med stiftelsens breiere innsats for å deregulere folkehelsen, undergrave tilliten til regjeringsledede medisinske initiativer og promotere profittbaserte tilnærminger til helsepolitikk. RealClearFoundation, et datterselskap av RealClear Media Group, har også bidratt sterkt til tidsskriftet, og har sikret at forskning er i tråd med høyreorienterte pro-Trump og antiregulatoriske perspektiver.

I tillegg har DonorsTrust (amerikansk non-profit donor-rådgitt fond grunnlagt i 1999 med målet å ivareta intensjonen til libertarianere og konservative donorer), ofte referert til som en «dark money minibank» for konservative formål, tilført tidsskriftet betydelige midler. Sammen med Sarah Scaife Foundation og Ed Uihlein Family Foundation har disse organisasjonene en veldokumentert historie for finansiering av klimafornektelse, motstand mot offentlige helseprogrammer og desinformasjonskampanjer rundt vaksiner og folkehelsetiltak.

Tidsskriftets redaksjon inkluderer figurer som Martin Kulldorff, en annen medforfatter av Great Barrington Erklæringen, og Scott Atlas, en tidligere Trump-administrasjonstjenestemann som konsekvent bagatelliserte faren for Covid-19. Disse tilknytningene viser at det nye tidsskriftet ikke har noen vitenskapelig troverdighet, ettersom innholdet er formet av individer motivert av ultrahøyrepolitikk i stedet for vitenskapelig objektivitet.

Ved å besørge en finér av akademisk legitimitet til høyreorientert folkehelsedesinformasjon, fungerer tidsskriftet som et verktøy for å erodere offentlig tillit til vitenskapelige institusjoner. Det eksemplifiserer den koordinerte bestrebelsen fra konservative tankesmier og selskapsinteresser for å kontrollere narrativet rundt folkehelsepolitikken, og sikre at framtidige føderale helsetiltak stemmer overens med deres ideologiske og økonomiske prioriteringer.

Carl Bergstrom, en teoretisk og evolusjonsbiolog, fortalte Wired om den nye folkehelseblekka som forsøker å «spre tvil om etablert vitenskapelig konsensus»: «Hvis du kan skape illusjonen at det ikke er en overvekt av meninger som sier at vaksiner og masker er effektive måter å kontrollere pandemien på, da kan du undergrave oppfattelsen av vitenskapelig konsensus, du kan skape usikkerhet, og du kan presse fram en spesiell agenda.»

Konklusjon: Bekjemp overgrepet mot folkehelsen

Trump-administrasjonens krig mot folkehelse er en bevisst strategi for å avvikle vitenskapsbasert styring, undertrykke medisinsk forskning og påtvinge en ekstrem ideologisk agenda på det amerikanske samfunnet og, i forlengelsen, på resten av verden. Undertrykkelsen av folkehelseforskningen, erosjonen av vitenskapelig integritet gjennom høyreorienterte tankesmier og finansieringen av ideologiske publikasjoner som utgir seg for å være akademiske tidsskrifter peker alle mot en koordinert bestrebelse for å svekke offentlig tillit til vitenskapen.

Denne krisa strekker seg utover NIH – den er del av en breiere kampanje for å privatisere helsetjenester, avvikle regulerende etater og prioritere selskapsprofitter framfor menneskeliv. Kampen for folkehelse handler ikke bare om vitenskapelig finansiering, men om å motstå korrupsjonen av vitenskapelige bestrebelser av fascistpolitikk og å sikre at medisinsk forskning tjener allmennhetens ve og vel. Resultatet av denne kampen vil forme framtiden for folkehelse, pandemiberedskap og troverdigheten til vitenskapelige institusjoner i generasjoner framover.

Forøvrig, den historiske arven til NIH som ledende innen biomedisinsk forskning og folkehelseframskritt er under alvorlig fare. Dersom denne regressive politikken fortsetter kan den vitenskapelige arbeidsstyrken i USA lide irreversible tilbakeslag, med ledende forskere som flykter til nasjoner som fortsetter å prioritere evidensbasert helsepolitikk. En slik hjerneflukt ville ruinere det offentlige helsesystemet, og gjøre det ute av stand til å reagere effektivt på framtidige helsekriser, fra nye pandemier til kroniske sykdommer.

I en stadig mer sammenkoblet verden ville en slik kollaps få globale konsekvenser. NIH har lenge fungert som et fyrtårn for internasjonalt samarbeid, og har finansiert banebrytende forskning innen smittsom sykdomskontroll, vaksineutvikling og helserettferdighet. Dersom etaten blir systematisk avviklet, vil tomrommet som oppstår i globalt helselederskap sannsynligvis bli fylt av private enheter som prioriterer profitt framfor menneskelig velvære, intensivere ulikhet og forverre helsereultater over hele verden.