Den økonomiske krigen som USAs president Trump fører mot resten av verden ved hjelp av pålegging av tollsatser og trusselen om tollsatser dersom utenlandske regjeringer ikke etterkommer USAs forlangender, utvides praktisk talt på daglig basis.

Etter å ha innført en tollsats på 10 prosent på Kina, som Beijing responderte på med ei rekke avgifter på amerikanske varer verdt $ 14 milliarder, inkludert flytende naturgass, kull og landbruksutstyr, kunngjorde Trump at han ville innføre en tollsats på 25 prosent på all import av stål og aluminium til USA.

Kunngjøringen ble gjort til journalister da Trump var på vei til Super Bowl på søndag. «Alt av stål som kommer inn i USA vil få en tollsats på 25 prosent. Aluminium også.»

Trump skrev under på den utøvende ordren i går kveld, og sa tollsatsen ville gjelde all import og at det ikke ville være noen unntak for bestemte produkter da tiltakene var en respons på «utenlandske aktører» som «undergraver amerikanske produsenter av stål og aluminium».

Trump-tjenestemenn sa den forrige prosessen med produktekskluderinger var et «smutthull» som nå ble lukket.

Denne teppedekningen har ført til en desperat kaving fra ståleksportører som Australia, et av landene som er nærmest på linje med USA, for å prøve å sikre seg et unntak. Hvor langt det vil gå gjenstår å se, men det ser ut til at eventuelle unntak vil være få og langt imellom, fordi tollsatsene vil ramme land som alle nominelt er amerikanske allierte.

De viktigste umiddelbare målene for ståltollen er Canada, den største eksterne leverandøren, fulgt av Brasil, Mexico, Sør-Korea og Tyskland. Canada er også den største utenlandske kilden til aluminium der landets smelteverk dekker rundt 44 prosent av USAs etterspørsel.

Kina er en relativt liten eksportør av stål og aluminium til USA, men på lengre sikt er landet hovedmålet, som Kina-korrespondent Keith Bradsher for New York Times trekker fram i en artikkel publisert i går.

Han bemerket at Kina «dominerer den globale stål- og aluminiumsindustrien. De enorme, moderne fabrikkene lager like mye av begge metallene, eller mer, enn resten av verden til sammen hvert år.»

Tidligere har mye av denne produksjonen blitt konsumert internt i produksjon og konstruksjon. Men med nedgangen i den kinesiske økonomien – det offisielle vekstratemålet på rundt 5 prosent er det laveste på tre tiår – har eksportmarkedene blitt viktigere. Ifølge artikkelen kjøper Vietnam nå «enorme mengder» halvbearbeidet stål fra Kina som deretter fullfører produksjonsprosessen og eksporterer det som vietnamesisk stål.

Tiltakene som er innført så langt – den suspenderte påleggingen av 25 prosent toll mot Canada og Mexico, den ekstra 10 prosent tollsatsen på alle kinesiske varer og 25 prosent pålegget på stål og aluminium – er bare begynnelsen.

Som en artikkel fra Wall Street Journal (WSJ) formulerte det, uansett utfallet av de umiddelbare tollkonfliktene, «sier nåværende og tidligere Trump-administrasjonstjenestemenn at de bare er en liten del av hans handelsagenda».

Det neste store målet er Europa som kan bli rammet allerede denne uka. Trump har fordømt Den europeiske unionens (EU) behandling av USA som en «grusomhet» og sagt at europeere «ikke kjøper bilene våre, de tar ikke gårdsproduktene våre, de tar nesten ingenting og vi tar alt fra dem».

EU står for omtrent 15 prosent av USAs import, med maskineri, legemidler og kjemikalier prominente i eksporten. Den europeiske bilindustrien er også ei målskive. Trump har også truet med å slå tilbake på europeiske forsøk på å innføre reguleringer og skatter på amerikanske høyteknologi og sosialmedie-giganter i Europa.

«Jeg tror Europa er satt opp for en massiv handelskrig,» sa Robert O’Brien, nasjonal sikkerhetsrådgiver i Trumps første periode, til WSJ. «Jeg tror ikke presidenten kommer til å tåle denne typen aksjoner mot USAs største selskaper.»

EU-kommisjonen, EUs utøvende organ, er rapportert å ha utarbeidet planer for å respondere på amerikanske tollsatsøkninger, med tjenestemenn som sa at «alle alternativer» er på bordet.

Men det er splittelser innenfor blokka. Noen hevder, sammen med presidenten for den europeiske sentralbanken, Christine Lagarde, at det må forsøkes forsoning ved å tilby å kjøpe flere amerikanske produkter, for eksempel mer flytende naturgass, LNG.

Andre hevder at innordning bare vil bringe flere krav fra USA. I deres uttalelser så langt har EU-kommisjonen understreket behovet for en enhetlig reaksjon, bevisst splittelsen i egne rekker. Disse ble reflektert i splittelsen over den USA-inspirerte innføringen av toll på kinesiske elektriske kjøretøy som ei rekke land, deriblant Tyskland, motsatte seg mens andre avsto.

Et av målene til Trump-regimet vil være å utnytte disse splittelsene der det søker å påtvinge sin «America First»-agenda. Stilt overfor dette angrepet står EU overfor en av de mest alvorlige krisene i sin historie.

Alicia Garcia Herrero, senior stipendiat ved den Brussel-baserte økonomiske tankesmia Bruegel og sjeføkonom for Asia i den franske investeringsbanken Natixis, sa i et intervju med Bloomberg at «Europa kommer til å splittes, uten tvil.»

Midt i denne daglige blitzkrieg av amerikanske tollsats- og handelskrigstiltak, kan tre generelle tendenser avgrenses.

Når det gjelder den opprinnelige truede tollsatsen på 25 prosent mot Mexico og Canada, som selv om de er suspenderte fortsatt kan gjennomføres, var målet å tvinge de to regjeringene til å iverksette tiltak. Dette var for at Trump skulle kunne hevde seier på en sentral komponent av hans innenlandske agenda, nemlig hans påstand at han vil stoppe strømmen av stoffet fentanyl og den såkalte «invasjonen» av illegale immigranter.

En annen tråd er «slangeoljeselgerens» påstand at tollsatser vil øke amerikanske statlige inntekter, betale for de store skattekuttene han prøver å presse gjennom og vil samle inn penger fra utenlandske selskaper for å bidra til å betale ned det eksploderende amerikanske statsunderskuddet.

Som Trump erklærte da han signerte på stål- og aluminiumstollsatsene: «Dette er en stor sak – som gjør Amerika rikt igjen.»

Tollsatser vil sikkert øke statsinntektene, men ikke fra utenlandske selskaper. Tollsatser er en skatt på amerikanske importører av varer, som betaler pålegget og ikke selskapet som eksporterer varene, og til slutt av den amerikanske forbrukeren i form av høyere priser.

Den tredje tråden i tollsatsoffensiven er knyttet til geostrategiske mål snarere enn strengt økonomiske.

De økonomiske målene er faktisk internt motstridende. På den ene siden sier Trump at dollaren er overvurdert, og dette har hindret USAs konkurranseposisjon i globale markeder. Men på den andre siden har innføring av toll en tendens til å forverre dette problemet fordi det øker verdien av dollaren og dermed prisen på amerikanske varer.

Videre har Trump insistert på at dollaren må beholde sin status som den globale reservevalutaen – dette ublu privilegiet som det har blitt kalt, som gjør at den amerikanske regjeringen kan kjøre massive underskudd som ikke er mulig for noe annet land. Å miste den posisjonen, har Trump sagt, ville være beslektet med å tape en krig. Men dersom verdien av dollaren faller, slik han har tatt til orde for, blir dens rolle som global reservevaluta undergravd.

Disse motsetningene peker på en av de sentrale drivkreftene i den globale økonomikrigen. Målet er å bruke tollsatser og trusselen om tollsatser, hevet til den grad der de begynner å lamme rivaliserende økonomier, for å sikre deres underordning under amerikansk imperialismes globale mål. Budskapet om tollsatser er: adlyd våre diktater ellers blir dere knust.

Slike metoder har blitt utviklet før Trump, for eksempel gjennom innføringen av sanksjoner, avskjæring av Russland fra det internasjonale betalingssystemet så vel som tiltakene brukt mot Iran er to vesentlige eksempler. Nå blir de kraftig utvidet.

Trump har sagt han ikke er for sanksjoner fordi de fører til trekk for å finne et alternativ til dollaren som betalingsmiddel, som svekker dens posisjon som den globale reservevalutaen, og derfor foretrekker han tollsatser.

Ut av tollkrigenes kaos blir en ny global orden utviklet, og den har kommet til noen av de mer skarpsindige borgerlige kommentatorenes oppmerksomhet.

Utenrikskorrespondent Gideon Rachman skrev i Financial Times i går: «Dere har hørt om nyliberalisme og nykonservatisme. Nå, velkommen til nyimperialismens tidsalder.»

Rachman rettet oppmerksomhet til det han sa var det «mest slående øyeblikket» i Trumps åpningstale, nemlig hans løfte om at USA «nok en gang vil betrakte seg selv som en voksende nasjon – en som øker vår rikdom, utvider vårt territorium».

Det var verken et sammenfall eller en tilfeldig at da Trump fremmet tollsatstiltak fra dag én, erklærte han også at Amerika ville «ta Grønland», om nødvendig med makt, at Canada skulle bli den 51. delstaten og da ville det ikke bli noen toll, og at USA ville «ta tilbake» Panamakanalen.

Rachman klumpet feilaktig sammen USA med Russland, over landets reaksjonære krig i Ukraina – resultatet av NATO-provokasjoner – og Beijings påstand at Taiwan er del av Kina (fortsatt anerkjent i internasjonale kretser, i det minste offisielt, selv av USA) som uttrykk for nyimperialisme.

Men han gjorde et viktig poeng med hensyn til USA der han bemerket at «Trumps utenlandske ambisjoner er kombinert med et intenst fokus på å knuse ‹fienden hjemme.›»