Den 90-minutter-lange debatten mellom kansler Olaf Scholz (sosialdemokratene, SPD) og hans potensielle etterfølger Friedrich Merz (kristelig-demokratene, CDU), som ble kringkastet av ARD i beste sendetid søndag kveld, ble presentert som en «duell». Den var alt annet enn det.
Scholz og Merz var enige om alle store anliggender og prøvde å utmanøvrere hverandre fra høyre. Anliggender som angår millioner – stigende priser og husleier, økende fattigdom og synkende pensjoner, krisa i utdannings- og helsevesenet, masseoppsigelser i bil- og leverandørindustrien og klimakrisa – ble enten ikke adressert i det hele tatt eller bare kort berørt.
I stedet fokuserte debatten på oppildning til hat mot migranter, gjenopprusting og kutt i sosiale tjenester. Mens nesten en million mennesker over hele Tyskland tok til gatene for andre helg på rad for å protestere mot samarbeidet mellom CDU og det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), skrøyt Merz og Scholz av å være enda tøffere mot flyktninger enn de høyreorienterte ekstremistene.
Merz gjentok hans forlangende om å stenge Tysklands ytre grenser; Scholz på hans side understreket at hans regjering hadde økt deportasjonene med nesten 70 prosent. «Det har aldri vært tøffere lover enn de jeg har implementert,» skrøyt han, og beskyldte Merz for å bryske seg ved å blokkere for strengere sikkerhetslover i Bundesrat (parlamentets øvre kammer).
Det eneste punktet det var uenighet om var at Merz støtter å stenge Tysklands grenser, mens Scholz ønsker å avskrekke flyktninger ved Europas ytre grenser for å unngå å sette europeisk enhet i fare under økende press fra USA.
Kampanjen mot flyktninger tjener til å gjøre syndebukker av migranter for den sosiale krisa og splitte arbeiderklassen for å kunne demontere sosiale og demokratiske oppnåelser. Dette var spesielt åpenbart i debatten om «Bürgergeld», de sosiale velferdsutbetalingene som i 2022 erstattet arbeidsledighetstrygd (Hartz IV) og sosialhjelp under Scholz-regjeringen.
Merz vil kutte milliarder i utlegg ved å tvinge Bürgergeld-mottakere inn i lavtlønnsjobber, og hevder: «Vi har 1,7 millioner Bürgergeld-mottakere som faktisk kan arbeide.» Scholz kontret ikke dette, men støttet i stedet Merz og sa: «Jeg mener at de som kan arbeide burde gjøre det,» og skrøyt av at han var den tøffeste politikeren i Tyskland til å slå ned på angivelig svindel i Bürgergeld-systemet.
Scholz og Merz deler også nesten identiske syn på forsvars- og utenrikspolitikk. Begge insisterer på å opprettholde Tysklands massive opprustingsutgifter etter utløpet av «spesialfondet» – «das Sondervermögen» – på € 100 milliarder for Bundeswehr (de væpnede styrkene) og forplikte minst 2 prosent av BNP (noen snakker til og med om 3 til 5 prosent) til forsvarsutgifter, som krever en dramatisk økning av det regulære militærbudsjettet.
Scholz prøver fortsatt å skape illusjonen at dette kan oppnås ved å modifisere gjeldsbremsa uten korresponderende sosiale nedskjæringer, mens Merz åpent hevder at økende militære utlegg vil nødvendiggjøre kutt andre steder i budsjettet.
Scholz’ forsikringer om at han ikke ville finansiere militær ekspansjon på bekostning av sosiale utlegg er fullstendig uten overbevisningskraft. Under kansler Gerhard Schröder (1998 til 2005) overvåket SPD den største sosiale omfordelingen av rikdom i Tysklands historie. Massive skattekutt for de velstående, kombinert med Hartz-«reformene» som begrenset sosialytelsene, underbygget en lavlønnssektor og begrenset arbeidernes sysselsettingsrettigheter, og utvidet betydelig gapet mellom fattige og rike.
Fra 2005 til 2021 videreførte SPD denne politikken i en Storkoalisjon ledet av kansler Angela Merkel (CDU), der Scholz tjente som arbeidsminister fra 2007 til 2009 og seinere som finansminister fra 2018, inntil han i 2021 ble valgt til kansler. Under hans ledelse har Tysklands fattigdom steget til over 21 prosent.
Nå legger ødeleggelsen av hundretusenvis av regulære jobber i bil-, leverandør- og kjemisk industri til denne krisa, en trend som kan forverres dramatisk på grunn av trusselen om straffetoll fra Trump.
Men, dette anliggendet ble likevel ikke adressert i debatten mellom Scholz og Merz. Mens Merz foreslo skattekutt på € 20 milliarder for de velstående for å «stimulere økonomien», ønsker Scholz å beholde næringsvirksomheter i landet med en «Made in Germany»-bonus. Begge tilnærmingene går ut på å kanalisere enda mer offentlige midler inn i lommene til milliardærer og oligarker.
Om krigspolitikk er det ikke et snev av dagslys mellom Scholz og Merz. Begge ønsker å eskalere krigen i Ukraina, spesielt dersom Trump-administrasjonen trekker sin støtte. Begge går inn for en forent europeisk militær tilnærming under tysk lederskap.
De deler også ubetinget støtte for Israel, til tross for den stadig mer åpenbare karakteren av genocid i krigen mot palestinerne. Mens begge avviste Trumps forslag om å annektere Gaza og omgjøre området til et «Midtøstens riviera», motsatte de seg dette først og fremst fordi det strider mot tyske interesser. Scholz kalte det en «skandale», og Merz var enig, selv om han nedtonet det som «veldig mye retorikk».
Ellers forble Trump elefanten i rommet. Verken moderatorene Maybrit Illner og Sandra Maischberger eller Scholz og Merz erkjente at Tysklands nærmeste allierte, USA, ledes av en fascistpresident. Dessuten, en som demonterer den amerikanske Konstitusjonen, fører krig mot den amerikanske arbeiderklassen og verden, og sågar blander seg kraftig inn i februars føderale valgkamp i Tyskland, der Trumps nære medarbeider Elon Musk aktivt promoterer AfD.
Grunnen til denne tausheten er enkel: Tysk politikk forflytter seg i samme retning som Trump. Hans gjenkomst til Det hvite hus er ingen tilfeldighet – han legemliggjør interessene til amerikansk finanskapital, som nå ser deres profitter som bare forsvarlige gjennom diktatoriske midler og militær makt.
Demokratene tilbyr ingen reell opposisjon, da de også tjener Wall Street og militæret. Dette har gjort det mulig for Trump å vinne over velgere gjennom populistisk demagogi. Hans regime representerer ikke demokrati, men diktaturet til milliardæroligarkene som støtter ham. Bare arbeiderklassen kan motstå denne trenden.
Styringsklassen i Tyskland og over hele Europa følger samme kurs. Ytre høyre-partier og deres politikk blir promotert overalt. Høyreorienterte ekstremister fra hele Europa samlet seg sist lørdag i Madrid for å feire Trumps seier. «I går var vi kjettere; i dag er vi hovedstrømmen,» erklærte Ungarns statsminister Viktor Orbán.
Orbán fikk selskap av Marine Le Pen fra Frankrike, Geert Wilders fra Nederland og Matteo Salvini fra Italia. Østerrikes utpekte kansler Herbert Kickl talte til samlingen via video. Vertskap for arrangementet var Spanias ytre høyre-parti Vox. AfD ble ekskludert bare fordi Le Pen frykter at tilknytningen til et tysk parti som åpent nedtoner nazistene kan skade hennes sjanser i Frankrikes neste presidentvalg.
Scholz og Merz behandlet hverandre så høflig fordi de har som mål å videreføre Storkoalisjonen, som regjerte Tyskland fra 2005 til 2021, bare med et avbrudd på fire år. Med kollapsen av koalisjonen av SPD, De grønne og liberal-demokratene i Det fri-demokratiske partiet (FDP), har CDU og SPD (eller muligens CDU og De grønne) den beste sjansen til å vinne et flertall i Forbundsdagsvalgene den 23. februar.
Meningsmålinger har lenge vist CDU på rundt 30 prosent, SPD på 16 prosent og De grønne på 14 prosent. Dersom FDP, Die Linke og Sahra Wagenknecht-alliansen (BSW), som alle svever like under sperregrensa på 5-prosent, ikke klarer å komme inn i Forbundsdagen, kan en CDU-SPD-koalisjon sikre et flertall – med mindre CDU velger en koalisjon med AfD, som for tiden ligger på rundt 20 prosent på meningmålingene.
Selv hovedstrømsmedia ser det på denne måten. Ifølge den konservative Frankfurter Allgemeine Zeitung var debatten mindre en duell enn en forhandling mellom framtidige partnere. «Merz skreddersydde alt han sa for å tilpasse seg SPD som en koalisjonspartner. ... Dermed forestilte duellen med Scholz en ulikhet som ikke eksisterer.» Avisa antydet ironisk at «Olaf-Friedrich Merzscholz» kunne bli den ideelle tyske kansleren.
En ny versjon av Storkoalisjonen vil imidlertid ikke markere en gjenkomst til Merkel-æraen. Som debatten mellom Scholz og Merz demonstrerer vil den bli langt mer høyreorientert enn dens forgjengere, med siktmål å utvide Tysklands militære, undertrykke motstand mot militarisme og sosiale angrep, og en ytterligere styrking av AfD.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, er det eneste partiet som kontrer dette høyreskiftet med et sosialistisk program. I SGPs valgerklæring står det:
Det er ikke noe slikt som et «mindre onde» i dette valget. Alle etablissementspartiene er forpliktet til å gjøre Tyskland «krigsberedt» (kriegstüchtig) igjen og skyve kostnadene over på arbeidere, pensjonister og de trengende. Masseoppsigelsene og de radikale lønnskuttene ved VW er bare begynnelsen. For dette frontalangrepet på arbeiderklassen baserer de seg på ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD) – enten de er del av regjeringen eller ikke. Alle andre partier har allerede omfavnet AfDs antiflyktningpropaganda og lov-og-orden-politikk. Deres mål er å splitte arbeiderklassen, hetse opp en høyreorientert mobb og styrke det repressive statsapparatet.
SGP avviser illusjonen at etablissementspartiene kan tvinges til å endre kurs gjennom moralske appeller eller press nedenfra. Vår valgkamp er rettet mot arbeiderklassen og ungdommen – mot alle de som nekter å akseptere den genocidale pro-krig politikken, de sterke nivåene av sosial ulikhet, ødeleggelsen av helse- og utdanningssystemene og ødeleggelsene av vår planet.
Den internasjonale arbeiderklassen er en formidabel sosial kraft, som omfatter 3,5 milliarder mennesker – 55 prosent flere enn i 1991. Den skaper all sosial rikdom, samtidig som den bærer hele byrden av krig og krise. Bare dersom arbeiderklassen intervenerer uavhengig i det politiske liv og transformerer samfunnet på et revolusjonært grunnlag – eksproprierer de store bankene og selskapene og plasserer dem under demokratisk kontroll – kan en katastrofe avverges.
En slik bevegelse har allerede begynt. Fra USA til Europa, Asia og Afrika oppstår det voldsomme industrielle kamper, som i økende grad kommer inn i åpen konflikt med det pro-kapitalistiske fagforeningsbyråkratiet. Til tross for brutal represjon, millioner har protestert mot genocidet i Gaza. Den sentrale oppgaven er å forene disse kampene internasjonalt, bevæpne dem med et sosialistisk perspektiv og bygge et nytt sosialistisk masseparti. Dette er målet for vår valgkamp.