Sist lørdag marsjerte 175 000 mennesker i Storbritannias 24. nasjonale demonstrasjon mot Israels krig mot palestinerne.
Totalen var større enn nylige deltakelser, som gjenspeilte den folkelige forargelsen over USAs president Donald Trumps åpne støtte for etnisk rensing og hans oppfordring til Israel om å la «helvete bryte løs» i Gaza. Demonstrantene fordømte også sir Keir Starmers Labour-regjering for dens fortsatte støtte til krigsforbryterne i den israelske regjeringen og dens knefall overfor Trump.
Tusener tok imot kopier av Socialist Equality Partys brosjyre «Trumps plan for å annektere Gaza og gjenkomsten av imperialistbarbari» og store antall stoppet ved SEPs bod for å kjøpe litteratur og diskutere veien videre i kampen mot genocid og krig. Mange støttet SEPs analyse og program for en sosialistisk antikrigbevegelse av den internasjonale arbeiderklassen. De ble spesielt rørt av saken om antikrigaktivisten og trotskisten Bogdan Syrotiuk, fengslet for hans politiske aktivitet i Ukraina.
Som alltid, ei kløft skilte det militante sentimentet blant arbeiderne og de unge som marsjerte og det bankerotte politiske tilbudet fra arrangørene av begivenheten. Bare en liten prosentandel stoppet for å lytte til talene på stevnet nært den amerikanske ambassaden, holdt av Guardian-journalisten Owen Jones, det suspenderte Labour-parlamentsmedlemmet Zarah Sultana, lederen for National Education Union Daniel Kabede, Palestine Solidarity Campaign-lederen Ben Jamal og andre.
Argumentasjonslinja ble oppsummert av stalinisten Andrew Murray, som talte på vegne av Stop the War Coalition. Han erklærte: «Vi må være tydelige: Det palestinske folket vil ikke dra noe sted, og vi vil stå med dem.»
«Og hvis de har holdt flagget for uavhengighet og frigjøring vaiende i møte med Det britiske imperiet og 78 år med israelsk kolonialisme, aggressiv apartheid, kommer ikke en foreldet New York eiendomsutvikler til å beseire dem.»
Dette er ei bønn, ikke et politisk perspektiv. Hvorvidt det palestinske folket vil bli frigjort fra okkupasjon og undertrykkelse, eller om det blir etnisk renset, er ikke et anliggende av håp og tro, men et spørsmål om kamp, perspektiv og politisk lederskap.
Palestinerne står overfor katastrofe på grunn av tiårene med bankerott lederskap av den borgerlige nasjonalistiske organisasjonen Fatah, som skapte grunnlaget for den katastrofale politiske dominansen til islamistiske Hamas i Gaza.
Lederskapet som kreves er et som kan mobilisere en internasjonal bevegelse av palestinske og israelske, jødiske og arabiske arbeidere som del av en global sosialistisk kamp av arbeiderklassen mot imperialismen og dens klientstater – inkludert de medskyldige arabiske regimene.
Dette er essensielt i en verden som blir kastet ut i barbariet av en ny kamp for omfordelingen av verden, dens folk og ressurser – en virkelighet Murray tilslører ved å presentere genocidet i Gaza som mer av den samme erfaringen fra de siste 78 årene, heller enn det taktskiftet i israelsk og imperialistisk utenrikspolitikk i Midtøsten det egentlig er.
Israels forbrytelser har blitt utført som del av en breiere operasjon støttet av USA med siktemål å knuse «Motstandsaksen» ledet av Iran, som et forspill til mer direkte militær aggresjon mot det landet. Washington anser Iran som et hinder på sin vei mot en konfrontasjon med Kina med siktemål å nøytralisere landets utfordring av amerikansk hegemoni.
Å få en slutt på ethvert, til og med nominelt palestinsk kontrollert territorium er en sentral del av denne planen, der Israel nå eskalerer sine trekk for annektering og etnisk rensing både i Gaza og på Vestbredden.
Trump er en entusiastisk støttespiller for denne agendaen, frontet av de mest høyreorienterte seksjonene av den israelske styringsklassen og befolkningen, som hans administrasjon deler nære bånd med. Og han har enorme krefter til hans rådighet for å hjelpe til å se det gjennomført.
Han er ikke bare en «foreldet New York eiendomsutvikler»; han er presidenten i USA, og går fram med en plan for å omvelte enhver konstitusjonell kontroll av hans utøvende myndighet og innvilge seg status som en diktator. Israel har nettopp mottatt den neste forsendelsen med 2 000-pund bomber – opprettholdt av tidligere president Joe Biden under folkelig forargelse – og klarert av Trump i løpet av dager etter hans tiltredelse.
Å beseire trusselen reist av amerikansk imperialisme og dens fascist-sionistiske stedfortrederstyrker krever organiseringen av en massiv sosial kraft: den internasjonale arbeiderklassen. Men talerne ved de nasjonale demonstrasjonene skriver deres taler for å utelukke enhver omtale av denne avgjørende faktoren i verdenssituasjonen.
Ingen steder er dette mer åpenbart enn med tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn, som sa til folkemengden, omtrent som Murray: «Det palestinske folket kan ikke, vil ikke og vil aldri bli flyttet vekk fra Palestina.»
Angrepet på Gaza hadde «vist at folk er trassige og ikke vil forsvinne». Palestinere som vender tilbake til «hauger av ruiner og kloakken som renner i gatene og de døde kroppene som blir oppdaget under ruinene» ville «gjøre det med håp, de vil gjøre det med kjærlighet, de vil gjøre det med hengivenhet. Og den neste generasjonen palestinske barn skal også skrive poesi og spille musikk. Og de vil inspirere resten av verden.»
«Vår solidaritet må aldri stoppe. Våre demonstrasjoner vil fortsette så lenge okkupasjonen pågår. Vi er for alltid venner av det palestinske folket.»
Hva tilbys her for arbeidere og unge mennesker som er forferdet over forbrytelsene de har vært vitner til i mer enn et år og som ønsker å stille deres gjerningsmenn stilt for retten og få slutt på denne undertrykkelsen en gang for alle? Politisk program blir erstattet av en preken.
For at solidaritet med palestinerne skal bety noe i Storbritannia, må det bli solidariteten til en ny sosialistisk bevegelse i arbeiderklassen, der det første prinsippet vil være en uopphørlig politisk kamp mot Labour-regjeringen, som Corbyn nok en gang ikke nevnte.
Hva Murray angår, han gjentok den meningsløse appellen, framsatt gang på gang de 16 siste månedene med masseslakting: «La oss også si til vår regjering, Starmer og Lammy. Taushet er medvirkning. Fordøm Trumps plan høylytt nå, ellers er dere medskyldige til etnisk rensing og genocid.»
Realiteten, som alle vet, er at Starmer og Lammy ikke har vært tause, men er høylytte tilhengere av både Israels statsminister Benjamin Netanyahu, og hans massemordskampanje av «selvforsvar», og av Donald Trump. Murray prøver å overbevise hans lyttere at disse høyrereaksjonære – genocidtilhengere i Midtøsten, krigshissere i Ukraina, antimigrant xenofober hjemme – kan bli tvunget av moralske appeller til å droppe en slik politikk.
Imperialistmaktenes vending til de mest nakne former for kolonialisme og rovdyraktige militaristiske agendaer – næret av innstramminger hjemme og kombinert med styrkingen av det ytre høyre – vil gi opphav til eksplosive sosiale kamper. Denne prosessen vil besørge grunnlaget for en gjenoppliving av klassekampen, arbeiderklassens antikrigtradisjoner, som det må kjempes for av sosialistiske arbeidere og ungdom.
Det er på denne prosessen at frigjøringen av palestinerne, og alle undertrykte og krigsherjede folk, avhenger.