The Economics Studies-programmet til Brookings Institution har publisert en studie om hvordan stigende amerikansk føderal gjeld, nå på $ 36 billioner, kan utløse ei ødeleggende finanskrise i USA og globalt.

Mens den konkluderer med at sjansene for ei slik krise er lave indikerer det faktum at en slik analyse er utført av ei vesentlig amerikansk tankesmie at dette anliggende skaper større bekymring. Som rapporten erkjenner: «At USA er på et uholdbar finanspolitisk utviklingsforløp er veletablert og har lenge vært åpenbart i gjeldsprognoser.»

Deres dokument, skriver de, forsøker å «undersøke de forskjellige kanalene som gjeld kan påvirke økonomien gjennom, for å vurdere risikoen for at forhøyet gjeld skal føre til ei krise.»

De definerer ei finanspolitisk krise som en «plutselig, stor og vedvarende nedgang i etterspørselen etter statsobligasjoner, Treasury securities, relativt til tilbud, som utløser en kraftig og vedvarende økning i rentenivåene.»

En av overføringsmekanismene som ei slik krise kan passere gjennom inn i det breiere finanssystemet er det såkalte gjenkjøps- eller repomarkedet. Dette er markedet der finansinstitusjoner skaffer seg kortsiktige finansmidler, noen ganger bare over natta, ved å bruke statsobligasjoner, Treasuries, som sikkerhet.

Bruken av Treasuries på denne måten er «tungt» basert på av finanssystemet, bemerker rapporten, og et «plutselig tap av tillit ville svekke likviditeten, som potensielt kan føre til omfattende bankkonkurser, ettersom banker og finansinstitusjoner bruker Treasuries for å møte kapitalkrav.»

En slik hendelse er ikke «utenfor listene», men har allerede skjedd. I september 2019 var det ei krise i repomarkedet der rentene på ultrakorte lån steg opp til så høyt som 10 prosent fra det normale nivået på en brøkdel av et prosentpoeng, og US Federal Reserve ble tvunget til å gripe inn.

Rapporten advarer at ei krise i Treasury-markedet «mest sannsynlig» vil bli ledsaget av et «dramatisk fall» i både markedene for amerikanske dollar og aksjer. Gitt den avgjørende rollen til det amerikanske finansmarkedet i det globale finanssystemet, vil det «sannsynligvis føre til ei finanskrise som involverer omfattende banktap, en kollaps i kreditt-tilgjengeligheten og høyst sannsynlig en global resesjon».

Et slikt scenario er godt innenfor mulighetenes grenser. Faktisk dukket betingelsene for det opp i frysingen i det amerikanske finansmarkedet ved starten av Covid-19-pandemien i mars 2020. I flere dager var det ingen kjøpere for US Treasury bonds, visstnok den sikreste finansielle eiendelen i verden.

En fullskala global nedsmelting ble bare forhindret av Fed som intervenerte i en størrelesorden av flere billioner dollar, for å støtte praktisk talt alle finansielle eiendeler.

Som Darrel Duffie fra Graduate School of Business ved Stanford University skrev kort tid etter at den umiddelbare krisa var over, mens Fed oppnådde hva som måtte gjøres, var det ikke akseptabelt at markedet baserte seg på «oppfatningen at Fed er tilgjengelig som utlåner i siste instans.»

Duffie bemerket at uroen avslørte at strukturen i finansmarkedet var «mer enn moden for en oppgradering». I løpet av de fem årene som har gått, har ingenting som ligner på det skjedd. Faktisk prøver de ulike finanstilsynsmyndighetene fortsatt å finne ut hva som skjedde i mars 2020 og hva som kan gjøres for å forhindre en gjentakelse.

Rapporten stiller spørsmålet om framtidige forstyrrelser kunne bli så store at selv Fed ikke kan respondere effektivt. Den sier, gitt Feds kapasitet til å kjøpe et ubegrenset antall Treasuries, er dette «usannsynlig».

«Likevel», fortsetter rapporten, «ettersom finansmarkedet fortsetter å vokse, kan episoder med dysfunksjon bli hyppigere, og potensielt undergrave tilliten til US Treasuries som verdens sikreste eiendel.»

Rapportens forfattere erkjenner at de befinner seg i veldig ukjent farvann – det har aldri vært en tid, bortsett fra under den andre verdenskrig, da USAs gjeld til BNP ratio har vært så høyt.

Det var under veldig forskjellige betingelser. USA var den gang et industrielt kraftsenter som dannet det økonomiske grunnlaget for etterkrigstidens boom, der de var i stand til å betale ned gjelda. I dag er den amerikanske økonomien skutt gjennom med gjeld og finansiell parasittisme, dominert av finansoligarkiet hvis kilde til rikdom ikke er utvidelsen av industriell makt, men markedsspekulasjon.

Disse anliggendene er ikke berørt i rapporten, men forfatterne er klar over at deres påstand at sjansen for ei krise ser ut til å være «ganske lav» hviler på noe vaklende grunn.

«Vi erkjenner», skriver de, «at det er stor usikkerhet om konsekvensene av gjeld som andel av BNP som stiger til nivåer som langt overgår historiske presedenser, og en analyse som er målt mot historiske sammenhenger i makroøkonomien kan undervurdere risikoen for ei finanskrise.»

Etter å ha analysert anslag fra Kongressens budsjettkontor om økningen i gjeld, bemerker rapporten at «de nødvendige justeringer av finanspolitikken for å stabilisere gjelda er betydelige». Dessuten er disse anslagene en undervurdering fordi de er basert på nåværende betingelser og ikke tiltakene som Trump-administrasjonen har planlagt, som store skattekutt for selskaper og effekten av tollsatser.

Hvor skal øksa falle? Det er ingen eksplisitte policyforskrifter, men svaret ligger i analysen av årsakene til gjeldsøkningen.

«I 2024 utgjorde Social Security og helseprogrammer 3 prosent mer av BNP enn de gjorde i 2006, mens inntekter og ikke-renteutlegg var omtrent de samme. Dermed økte primærunderskudd som andel av BNP fra 2006 til 2024 fordi utlegg til Social Security og helseprogrammer økte.» 2006 ble valgt som baseline fordi det var før den globale 2008-finanskrisa og kunne betraktes som «normal».

Som med alle slike institusjoner som besørger råd om operasjonen av kapitalistøkonomien utelukker Brookings-analysen i hovedsak som «off limits» for dens kalkyler enhver vurdering av de massive økningene i amerikanske militærutgifter, eller billionene av dollar utdelt til selskaper og banker i form av redningspakker og subsidier. Utelukket er også innvirkningene på økonomien av levering av praktisk talt gratis penger til selskaper og banker fra Fed, og, mer nylig, betalingen av renter til innehavere av US Treasuries, som nå nærmer seg $ 1 billion i året.

Fokuset for politiske forskrifter, enten eksplisitte eller underforståtte, er på utgiftstiltak som mest direkte rammer arbeiderklassen.

Blant mulige triggere for ei krise, lister raporten opp problemer som Fed ikke er i stand til å dempe. Disse inkluderte en depresjon eller krig, og politisk duellering, som regelmessig finner sted over å heve gjeldstaket som fører til tap av troverdighet. Også oppført er frykten for mislighold, tap av inflasjonskontroll og bekymring for at Fed skal forlate sitt mandat og tillate hyperinflasjon, og et «strategisk mislighold» i det minste på noe gjeld. Relatert den siste muligheten foreslo den republikanske senatoren Lindsey Graham i 2020 at Kina ikke skulle få utbetalt den $ 1 billionen landet har i US Treasuries.

Den altoverskyggende frykten påpekt er at investorer skal komme til å tro at «USA aldri kommer til å ta tak i sine langsiktige finanspolitiske utfordringer». Dette reiser den «alvorlige muligheten» for et strategisk mislighold av gjelda, og «resultatet kan bli en katastrofal hendelse».

Rapporten sier at de finanspolitiske utfordringene må håndteres og en «oppfattet uvilje» til å ta disse skrittene «sannsynligvis ville føre til ei finanspolitisk krise, selv med en Federal Reserve villig til å fungere som en utlåner i siste instans.»

Rapporten bemerker at det er stor usikkerhet om «gjeld som andel av BNP som stiger til nivåer som langt overstiger historiske presedenser». Men den konkluderer med at analysen antyder at «så lenge USA opprettholder sine sterke institusjoner og et finanspolitisk utviklingsforløp som ikke er mye verre enn de som for øyeblikket anslås, ser sjansen for ei finanskrise i løpet av de neste tiårene ut til å være ganske lav.»

Under et online-arrangement for å diskutere rapporten, rettet David Wessel, en senior stipendiat ved Brookings, imidlertid oppmerksomhet til disse linjene som han sa hadde «hjemsøkt ham».

Med en åpenbar henvisning til Trump-administrasjonens omkalfatring av det som hadde vært økonomiske, politiske og juridiske normer, og svekkelsen av amerikanske institusjoner og et forverret finansielt utviklingforløp, sa han: «Dette er ting jeg pleide å tildele en null sannsynlighet til, som nå er noe høyere.»

Louise Steiner, en av rapportens forfattere, sa hun var bekymret for sjansen for ei krise ikke utløst av mengden gjeld, og som «ikke følger loven slik vi pleide å forstå den».