Fjorårets Internasjonale filmfestival i Berlin (Berlinalen) endte i politisk uorden etter at regissørene for den israelsk-palestinske dokumentaren No Other Land kritiserte den morderiske Netanyahu-regjeringen og dens støttespillere i Tyskland.

Som et resultat var 75-årsjubileet for festivalen i år planlagt å finne sted uten politisk skandale. Ved begynnelsen av arrangementet holdt imidlertid skuespillerinna Tilda Swinton, som ble tildelt Æresgullbjørnen, en takketale der hun fordømte «statsutført og internasjonalt muliggjort genocid» og den nåværende kampanjen for massedeportasjoner av flyktninger mot bakteppet av det israelske angrepet på Gaza. Hun oppfordret til solidaritet og menneskerettigheter for alle, og forsvaret av Berlinalen som en «grenseløs og internasjonalt orientert kino og ‹motstandskultur›». [Hele talen er tilgjengelig her.]

Den Oscar-vinnende britiske kunstneren har vært assosiert med Berlinalen i mange år, og har opptrådt i 26 filmer i festivalprogrammet, deriblant Caravaggio, som vant Sølvbjørnen i 1986, The Garden (på festivalen i 1991), The Beach (2000), Derek (2008), Julia (2008) og Last and First Men (2020). Hun vant internasjonal anerkjennelse i 1992 for hennes skildring av Orlando, i filmen med samme tittel basert på romanen av Virginia Woolf og regissert av Sally Potter.

I hennes 13-minutters tale i Berlin berømmet Swinton den internasjonale festivalen for ikke å kreve at deltakerne må sende inn noe skjema som beviser bosted eller et visum, og henvendte seg til den unge generasjonen av filmskapere:

Her er en av de beste tingene som kan skje med unge mennesker som er nysgjerrige på verden og ønsker å vite hvordan de skal leve i den... Det er så bra at vi blir forundret over verden og overrasket over hverandres beundring, i stedet for å være målløse over vår hensynsløse ondskap og grusomhet.

I hennes livlige, til tider poetiske bemerkninger, beskrev Swinton kinoen som en grenseløs oase av frihet og solidaritet, kvaliteter som er stadig vanskeligere å finne i verden. Hun adresserte ikke direkte massakren i Gaza og den israelske regjeringens høyreekstreme politikk, men den entusiastiske applausen for hennes tale gjorde det klart at alle i salen visste hva hun mente: «Det umenneskelige blir begått under vårt påsyn. Jeg er her for å kalle det ved navn og for å love min urokkelige solidaritet til alle dem som erkjenner det.»

«Statsutøvd og internasjonalt muliggjort massedrap terroriserer aktivt akkurat nå mer enn én del av vår verden. Fordømt av selve organene som mennesker satte opp for å utøve politifunksjon for det som skjer på denne jord, som er uakseptabelt for det menneskelige samfunnet,» la Swinton til, med henvisning til Trump-administrasjonens nylige kampanje mot Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og angrepene i Tyskland på Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for de okkuperte palestinske territoriene, som nettopp har blitt av-invitert fra tyske universiteter i München og Berlin.

Med henvisning til den overordnede politikken for krig, fascisme og sosial ødeleggelse, fortsatte hun:

Umenneskelighet blir begått under vår tilsyn. Jeg er her for å nevne det, uten å nøle eller tvile. Og for å gi min urokkelige solidaritet til alle dem som erkjenner den uakseptable selvtilfredsheten til våre rovgriske regjeringer, som neier for planetens ødeleggere og krigsforbrytere. Uansett hvor de kommer fra.

Som respons på Trumps nylige kunngjøring at han ønsker å gjøre Gazastripa om til en «Midtøstens Riviera» under amerikansk kontroll, presenterte Swinton motbildet av en filmatisk «stat», som «et grenseløst rike ... inherent inkluderende, immun mot bestrebelser for okkupasjon, kolonisering, eierskap eller utvikling av Riviera-eiendom».

Til slutt, der hun nok en gang henvendte seg til de yngre filmskaperne i publikum, oppmuntret hun dem til å forsvare menneskerettighetene og en «internasjonalistisk kinokultur» i den nåværende situasjonen. Hun tror på en motstandskultur.

I forkant av festivalen møtte den nye Berlinale-ledelsen økende politisk og økonomisk press fra den føderale regjeringen, Berlins Senat [byregjering] og Israel-vennlige kretser som Det tysk-jødiske verdiinitiativet – WerteInitiative.

Fjorårets festival endte med en politisk kontrovers da prisene for beste dokumentar og Panorama Publikumsprisen ble gitt til den israelsk-palestinske filmen No Other Land, som dokumenterer den israelske hærens og regjeringens forbrytelser mot den palestinske befolkningen på Vestbredden. Etter filmen ble regiteamet og Berlinale-juryen fordømt som «antisemittiske» av Claudia Roth (De grønne), den tyske føderale regjeringens kommissær for kultur og medier, og av Berlins Senat, ledet av Den kristelig-demokratiske union (CDU) og Det sosaldemokratiske partiet (SPD). Berlinalens ledergruppe ledet av Carlo Chatrian trakk seg deretter.

I mellomtiden har No Other Land blitt feiret internasjonalt, og har mottatt ei rekke priser på anerkjente festivaler, deriblant i København, Sveits, Warszawa, Sør-Korea, Australia, Montreal og Vancouver. Samtidig ble den inntil nylig holdt tilbake for publikum på kinoer i USA, og til en viss grad også i Tyskland.

** image 2; caption: Tricia Tuttle © Udall Evans [Foto: berlinale.de]

Etter at Tricia Tuttle, en amerikansk statsborger og tidligere direktør for London Film Festival, tok over ledelsen av Berlinalen, kom også hun tidlig under press. Berlins hovedstadsportal berlin.de gjentok i fjor høst den falske beskyldningen om antisemittisme mot No Other Land, men ble tvunget til å trekke seg tilbake etter at den israelske regissøren av filmteamet, Yuval Abraham, truet med å anlegge sak. Til og med den tyske ambassadøren til Israel, Steffen Seibert, kalte beskyldningen om antisemittisme «ganske enkelt falsk» i et innlegg på X.

Tuttle, den nye lederen av Berlinalen, inntok en prinsippfast posisjon på dette anliggendet den gangen, og erklærte at hun anså «verken filmen eller uttalelsene fra medregissørene, palestineren Basel Adra og israeleren Yuval Abraham, under Berlinalens prisutdeling som antisemittiske». Hva angår antisemittismeresolusjonen som ble vedtatt i Forbundsdagen i november i fjor, og som nå brukes for å rettferdiggjøre ei rekke sensurtiltak innen kultur og vitenskap, uttalte Berlinalens ledelse på sin nettside at den «ikke er et juridisk bindende dokument» og «derfor ikke har noen innflytelse på gjennomføringen av Berlinalen» og at den er, delvis, en overtredelse av «de fundamentale rettighetene til kunstnerisk frihet og ytringsfrihet».

Som respons oppfordret pro-regjering og pro-Israel organisasjonen «Verdi-initiativet» til at statlig finansiering av festivalen ble stoppet, og Berlins Senat kunngjorde at byregjeringen ville halvere subsidiene.

I et forsøk på å avverge ytterligere skade på Berlinalen sørget Tuttle for at det for første gang ikke ble holdt noen taler av politikere under åpningen av festivalen i år – verken av Claudia Roth eller av den regjerende borgermesteren i Berlin, Kai Wegner (CDU). Samtidig støttet hun demonstrativt en vake ved inngangen til Berlinale Palast for løslatelsen av et israelsk gissel, skuespilleren David Cunio. Hun kommenterte ikke en rivaliserende demonstrasjon utenfor åpningsseremonien, som protesterte med plakater mot genocidet i Gaza og den tyske regjeringens medvirkning.

Den illevarslende verdenssituasjonen, med valget av fascisten Trump i USA, umiddelbart etterfulgt av kollapsen av regjeringskoalisjonen i Tyskland og et nyvalg, som sammenfaller med Berlinalen, har knust ethvert av etablissementets håp om en festival fri for konflikt og politikk.

Etter Swintons tale brøyt det ut arge angrep på Berlinalen igjen. Jüdische Allgemeine krevde en unnskyldning fra Berlinalen, støttet av Berliner Tagesspiegel.

Styringselitenes skarpe høyredreining over hele verden, tilbakevendingen til nasjonalisme, krig, fascisme og sosial ødeleggelse truer også direkte kulturen. Swintons modige tale, som støttet et åpent brev signert av over 2 000 prominente skuespillere, regissører og kunstnere mot massakren i Gaza-krigen i oktober 2023, opponerte bevisst mot denne utviklingen.

Berlinalen, grunnlagt i 1950 og som holdt dens første utgave året etter, er den største offentlige filmfestivalen i verden. I fjor ble det solgt over 400 000 billetter. Gang på gang har festivalen reflektert dagens politiske konflikter, og dette året er ikke annerledes. Faren for statlig undertrykkelse og ødeleggelse av kunstnerisk frihet har imidlertid aldri vært så truende som nå, siden slutten av den andre verdenskrig og nazidiktaturet.

Noen av de mer enn 230 filmene på årets Berlinale omhandler denne reaksjonære utviklingen, og sjokket, forvirringen og den voksende motstanden blant befolkningen gjenspeiles også i noen av verkene, med varierende grad av suksess.

Festivalens åpningsfilm, The Light (Das Licht), av Tom Tykwer, regissør for Run Lola Run og fjernsynsserien Berlin Babylon, er ett eksempel. Den fokuserer på sammenbruddet av en middelklassefamilie som tidligere anså seg som progressiv, men hvis håp om en demokratisk-liberal utvikling av kapitalismen nå kollapser. WSWS vil omtale denne filmen separat.

Ei rekke filmer tar for seg sosial tilbakegang og dens innvirkning på familier og personlige relasjoner. Andre, som dokumentarene Marcin Wierzchowskis The German People (Das Deutsche Volk) og Martina Priessners The Moelln Letters (Die Möllner Briefe) behandler den hyklerske flyktningpolitikken i Tyskland, eller rasismen og den økende høyreekstremismen i stat, politi og politikk.

For 80-årsmarkeringen av slutten på den andre verdenskrigen og til minne om Holocaust, vises den ni-timer-lange filmen Shoah (1985) av Claude Lanzmann , så vel som en ny film av Guillaume Ribot om Lanzmanns verk, All I Had Was Nothingness (Je n’avais que le néant – «Shoah» par Lanzmann).

Fortsettes