Tre år etter starten av Ukraina-krigen blir narrativet brukt av imperialistmaktene for å rettferdiggjøre deres provokasjoner og eskalering av krigen, avslørt som ei pakke løgner.

Da Russland invaderte Ukraina den 24. februar 2022 proklamerte NATO-maktene og deres lydige media universelt den russiske invasjonen som en «uprovosert krig», en uforlignelig aggresjonshandling med opphav i psykologien til Russlands president Vladimir Putin.

Som kontrast, World Socialist Web Site analyserte dens sanne karakter helt fra begynnelsen av. WSWS motsatte seg Russlands invasjon som en desperat og reaksjonær respons fra oligarkiet på de katastrofale konsekvensene av oppløsingen av Sovjetunionen. Analysen forklarte imidlertid at imperialistmaktene provoserte fram krigen og uopphørlig eskalerte den, for å sementere deres dominans over den eurasiske landmassen. WSWS-redaksjonen skrev i februar 2023:

I de initielle stadiene av praktisk talt hver krig hevder regjeringer å handle i selvforsvar og fokuserer oppmerksomheten på anliggendet om hvem som avfyrte det «første skuddet». Dette blir vanligvis etterfulgt av uopphørlig grusomhetspropaganda målrettet på å demonisere fienden. Men uunngåelig, ettersom tapstallene hoper seg opp og de første forventningene fra begge sider blir frustrert, avsløres dypere årsaker og drivende faktorer. Dette er tilfellet med krigen over Ukraina.

Tre år etter krigens start avsløres nå krigens «dypere årsaker og drivende faktorer».

Borte er retorikken om «nasjonal selvbestemmelse» og forsvaret av «demokrati». USAs president Donald Trump og Frankrikes president Emmanuel Macron brukte snarere treårsdagen for krigen til å krangle, både privat og offentlig, om hvem som skal få byttet av det som er igjen av Ukraina.

«Vi må ha en avtale med Ukraina om kritiske mineraler og sjeldne jordarter,» sa Trump under hans møte med den franske presidenten, med henvisning til hans forsøk på å tvinge Zelenskyj-regjeringen til å overlevere Ukrainas mineralressurser til USA. Frankrikes president Emmanuel Macron insisterte på at de europeiske maktene besørget Ukraina bistand i form av «tilskudd, lån og lånegarantier», som likeledes skal innhentes igjen – på en eller annen måte.

I denne konflikten mellom imperialisttyver raser alle løgnene sammen som ble brukt for å rettferdiggjøre krigen i Ukraina. Trump uttalte åpent at Ukraina, ikke Putin, initierte krigen og nektet å forhandle fram en avklaring. Han innrømmer at USAs interesser i krigen har vært råvarer og geopolitikk. Han uttaler åpent at den ukrainske presidenten Zelenskyj er en «diktator», som styrer gjennom krigsrett, og gjør en hån av påstanden fra Biden-administrasjonen at krigen var om å forsvare «demokrati».

Under deres felles pressekonferanse knyttet Macron seg i knuter for å forklare hans egen rolle i å motsette seg en framforhandlet avklaring av krigen. Han erklærte: «Jeg synes alltid det er bra å ha diskusjoner med andre ledere, spesielt når man er uenige. Jeg stoppet min diskusjonen med president Putin etter Butsja og krigsforbrytelsene. ... Nå er det en stor endring, fordi det er en ny amerikansk administrasjon.»

Macron refererte til påstandene om Butsja-grusomheter fra mars 2022 som ble grepet til av imperialistmaktene for å sabotere enhver innsats for en forhandlet løsning av krigen. På den tiden hevdet imperialistmaktene at de påståtte grusomhetene «endret alt», og etterlot enhver forhandling med «drapsmannen» Vladimir Putin utenkelig. WSWS forklarte, som kontrast, at påstandene om Butsja-grusomhetene var et «påskudd for å eskalere NATOs krig mot Russland».

En seriøs journalist ville ha spurt Macron: «Brakte valget av Donald Trump på en eller annen måte Butsja-ofrene tilbake til livet, eller brukte du ganske enkelt deres død som et påskudd for å støtte Biden-administrasjonens bestrebelser for å forlenge krigen?» Å stille spørsmålet er å besvare det.

De uredelige påskuddene brukt for å berettige NATOs involvering i Ukraina-krigen kollapser, der det blir klart at krigen er en blodig fiasko for NATO-maktene. I januar 2023 satte NATO-maktene seg som deres taktiske målsetting, med general Mark Milleys ord, å «frigjøre det russisk-okkuperte Ukraina», der de mente Krimhalvøya, som Russland annekterte i 2014. Mer generelt hadde de til hensikt å påtvinge Russland et «strategisk nederlag», som skulle involvere omveltingen av Putin-regjeringen og oppstykkingen av Den russiske føderasjonen.

NATO-maktene har mislyktes i alle disse målene. Ukraina og dets NATO-makter kom ikke bare aldri i nærheten av å gjenerobre Krim og separatistterritoriene i Donbas, men Ukraina mistet ytterligere 15 prosent av sitt territorium.

Mens NATOs krigsinnsats har vært en katastrofe har effektene av krigen vært veldig reelle. Både Wall Street Journal og NATO har anslått at 1 million mennesker har dødd eller blitt såret, og store deler av Ukraina har blitt ødelagt.

Ukraina-krigen har påvirket hvert hjørne av kloden. Ethvert imperialistland, inkludert Tyskland til Japan, har brukt den til massivt å gjenoppruste, kaste løfter overbord de ga etter den andre verdenskrigen om aldri å føre en aggressiv utenrikspolitikk.

Ukraina-krigen har satt bruken av atomvåpen i front og sentrum av internasjonal geopolitikk. USAs president Joe Biden sa i oktober 2022 at eskaleringen av Ukraina-krigen truet et kjernefysisk «armageddon», mens de amerikanske etterretningsbyråene vurderte sannsynligheten for bruk av atomvåpen så høy som 50 prosent. Til tross for disse advarslene fortsatte amerikansk og europeisk imperialisme å utvide krigen, og sendte NATO-stridsvogner, fly og langtrekkende missiler over Russlands grenser.

Uansett utfallet av forhandlingene som nå finner sted mellom USA, Russland og de europeiske imperialistmaktene, spøkelset av global krig kan ikke settes tilbake i flaska. Snarere, som Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) forklarte i sin uttalelse fra 1991, som opponerte mot Gulf-krigen:

Som i årene før 1914 og 1939, plyndringen og slavebindingen av små og forsvarsløse land er uløselig knyttet til intensiveringen av tvister og kamper blant imperialistmaktene.

Trump, og fraksjonen av det politiske etablissementet han taler for, anser Ukraina-krigen som en kostbar katastrofe og en distraksjon fra administrasjonens sentrale prioritet: dominansen av de amerikanske kontinentene for å skape en forsyningsbase for konflikt med Kina.

Trumps strategiskifte på Ukraina-krigen har imidlertid brakt til overflaten betydelige splittelser innen det amerikanske politiske etablissementet. Det demokratiske partiet og dets innordnede mediekanaler, som ikke har gjort noe for å motsette seg Trumps ødeleggelse av demokratiske rettigheter, hans nedskjæring av sosiale utlegg og hans angrep på den føderale arbeidsstyrken, opponerer høylytt mot Trumps politikkskifte i Ukraina. I en lederartikkel erklærer New York Times at Trumps «beundring av tyrannen i Kreml går langt utover enhver oppførsel som amerikanere burde tolerere».

Times har aldri brukt et slikt språk for å beskrive noe annet Trump har gjort under hans andre administrasjon, uansett hvor kriminelt eller konstitusjonsstridig. Disse seksjonene av det amerikanske politiske etablissementet frykter at det å innrømme nederlag i Ukraina vil føre til en katastrofal kollaps i amerikansk imperialismes globale status og økonomiske dominans. Hva, lurer de på, vil skje neste gang det er ei finanskrise, som krever en massiv ny statlig redningsaksjon, med dollarens globale status?

Uansett utfallet av Trumps politikkskifte i Ukraina, det er bare opptakten til enda et videre utbrudd av global imperialistvold. Krigen som brøyt ut mellom NATO og Russland i Ukraina metastaserer til en verdensomspennende konflikt, der målet for amerikansk imperialisme er global dominans, ikke bare over de tidligere koloniene og landene i den tidligere Sovjetunionen, men også over amerikansk imperialismes rivaler.

Arbeidende mennesker over hele verden må etter tre år med Ukraina-krigen trekke visse avgjørende lærdommer. Alle fraksjoner av det amerikanske og europeiske politiske etablissementet er forpliktet til krig som et virkemiddel for omfordelingen av verden, og de tidligere kolonienes underkastelse. Kapitalismen bringer menneskeheten ansikt til ansikt med utbruddet av en global tredje verdenskrig.

Ukraina-krigens blodige fiasko rettferdiggjør den prinsipielle motstanden fra Den internasjonale komité av Den fjerde internasjonale mot både imperialistmaktenes provokasjoner og den reaksjonære Putin-regjeringen. Den unge garde av bolsjevik-leninister, ei gruppe som har erklært sin solidaritet med Den internasjonale komitéen, har både i Russland og Ukraina slåss for å opponere mot krigen og for å forene arbeidere og ungdommer i den tidligere Sovjetunionen med deres klassebrødre og -søstre over hele verden.

For dette har Bogdan Syrotiuk, lederen av Den unge garde av bolsjevik-leninister, blitt fengslet av Zelenskyj-regimet. Etter tre år av den brutale krigen må arbeidere over hele verden fordoble deres krav om kamerat Bogdans løslatelse som en kritisk komponent i kampen mot imperialistkrig!