Seirene ved søndagens Oscar-utdeling for den pro-palestinske No Other Land som beste dokumentar og for Brasils I’m Still Here – som avslører det USA-støttede militærdiktaturets forbrytelser i landet på 1970-tallet – som beste internasjonale spillefilm, er historisk og politisk viktige. Resultatene av nesten 10 000 akademimedlemmers avstemming avslører utvilsomt en molekylær prosess av radikalisering som finner sted i USA og globalt. Talende nok indikerte meningsmålinger at den største interessen for den kommende Oscar-utdelingen var blant 18- til 29-åringer.

Når det gjelder No Other Land har genocidet i Gaza og den nåværende brutale, i llegale utvisningen av titusener av palestinske sivile fra Vestbredden framkalt stor skrekk og harme. Det morderiske angrepet på en hel befolkning, utsatt for uendelig vold og ydmykelse, av en av de mest velutstyrte militærmaskinene på planeten, oppildner breie lag av mennesker. Den følelsen er ikke i ferd med å dø ned, og den vil ikke dø ned, til tross for de beste løgnaktige bestrebelsene fra propagandistene til enhver vestlig makt. Hvem kan tro på en «våpenhvile» og en «fred» som slaktere godtar?

I deres aksepttaler, sett av titalls millioner rundt om i verden, fordømte to av No Other Land’s medregissører, palestinske Basel Adra og israelske Yuval Abraham, tiårene med urettferdighet og den pågående etniske rensingen av palestinerne, så vel som «ødeleggelsen» av Gaza og den amerikanske regjeringens handlinger for å blokkere fred og opprettholde «etnisk overherredømme».

Triumfen til I’m Still Here på Oscar-utdelingen søndag kveld vil bare oppmuntre til interesse og entusiasme for filmen i Brasil selv, og utover. Regissør Walter Salles’ verk forteller historien om Rubens Paivas forsvinning, en brasiliansk arbeiderpartipolitiker myrdet av militærjuntaen på begynnelsen av 1970-tallet, og den påfølgende kampen for rettferdighet ført av hans kone, Eunice Paiva (spilt av Fernanda Torres, nominert for beste hovedrolleinnehaver).

Som WSWS har påpekt, mer enn 5 millioner brasilianere har gått «på kino for å se filmen, som allerede er den femte mest innbringende i landets historie». Overskrifter bemerket at «brasilianere jublet» da nyheten om prisen ble annonsert. Associated Press rapporterte at i Rio de Janeiro, «hvor karnevalsparader er på gang, delte kunngjøreren resultatene med titusenvis av tilskuere i mengden, og framkalte gledesutrop».

I hans kommentarer i Los Angeles søndag dedikerte Salles prisen til Eunice Paiva, «ei kvinne som etter et tap hun led under et autoritært regime, bestemte seg for å ikke bøye seg og gjøre motstand».

Suksessen til No Other Land, som dokumenterer kriminaliteten til sionisters «etniske rensing»-operasjoner på Vestbredden med siktmål å terrorisere eller drive ut den lokale palestinske befolkningen, har en spesiell tyngde gitt fiendtligheten rettet mot filmen av offisielle politiske og kulturelle kretser i Europa og USA.

Etter at dokumentaren ble hedret på fjorårets Internasjonale Filmfestival i Berlin, ble handlingen umiddelbart angrepet av tyske medier og politikere fra forskjellige partier som «skammelig» og «antisemittisk», til tross for at filmteamet består av to palestinere og to israelske jøder. I USA har kampanjen mot No Other Land tatt form av en «taushetskonspirasjon» for å forhindre at den blir vist. Distributører og pro-sionist elementer i filmverdenen bestemte at det var for farlig å la den amerikanske befolkningen se grusomheten og barbariet til israelske bosettere og soldater. Filmen, til tross for Oscar-nominasjonen og nå, seieren, har fortsatt ingen distributør, en enestående situasjon.

No Other Land, som WSWS kommenterte i fjor, regissert av

det palestinsk-israelske kollektivet Basel Adra, Hamdan Ballal, Yuval Abraham og Rachel Szor, beretter om den brutale utvisingen av palestinske landsbybeboere fra Masafer Yatta, en bosetting med 19 landsbyer sør for Hebron på Vestbredden.

Filmskaperne, som vi forklarte,

er tvunget til å beskytte seg mot de aggressive handlingene til den israelske hæren og de fascistiske nybyggermilitsene som er allierte med den. Venner og slektninger hjelper gjentatte ganger til med å skjule dem og deres opptak. Enhver som motsetter seg utkastelsen, blir nådeløst angrepet.

Sionistforbrytelsene i området fortsetter. Som CNN rapporterte mandag,

Timer før filmens Oscar-pris ble innbyggere av Vestbredd-området avbildet i dokumentaren angrepet av israelske bosettere som var ledsaget av israelske styrker. … Israelske soldater arresterte tre personer i området og bosettere angrep innbyggere i landsbyen Khirbet Asfi i Masafer Yatta, kastet steiner, ødela solcellepaneler og skadet vanntanker.

På samme måte fortsetter innsatsen for å undertrykke kritikken av den morderiske israelske politikken og Netanyahu-regimets amerikanske og europeiske finansmenn, våpenleverandører og medskyldige. Utvisingen av studenter fra Columbias Barnard College for å ha protestert mot genocid, sparkingen av Palm Beach Post’s redaktør for avisas redaksjonelle side, over en tegneserie som antyder massedødsfallene i Gaza og Trump-administrasjonens forsøk på å deportere kritikere av Israel er bare noen få av de siste hendelsene.

I Basel Adras tale søndag kveld på Oscar-utdelingen, som ble møtt med høy applaus, observerte han at

[blocquote]for to måneder siden ble jeg en far. Og mitt håp for min datter, at hun slipper å leve det samme livet som jeg lever nå, der jeg alltid frykter – alltid – frykter bosetteres vold, riving av mitt hjem og tvungne fordrivelser som mitt lokalsamfunn, Masafer Yatta, gjennomlever og står overfor hver dag under den israelske okkupasjonen.[/blocquote]

Yuval Abraham la til

[blocquote]når jeg ser på Basel, ser jeg min bror. Men vi er ulike. Vi lever i et regime hvor jeg er fri under sivil lov og Basel er under militære lover som ødelegger hans liv og som han ikke kan kontrollere.[/blocquote]

Hedringen av No Other Land ble med rette ansett av sionistregimet og dets støttespillere som ei ørefik.

Israels høyreekstreme kulturminister Miki Zohar kalte Akademiets handling «et trist øyeblikk for kinoens verden». Zohar hevdet at i stedet for å «presentere den israelske virkelighetens kompleksitet valgte filmskaperne å forsterke narrativer som forvrenger Israels image vis-à-vis internasjonale publikum. Ytringsfrihet er en viktig verdi, men å gjøre ærekrenkelse av Israel til et verktøy for internasjonal promotering er ikke kunst – det er sabotasje mot Staten Israel.» Som del av hans forsvar av «ytringsfriheten» bidro Zohar til å innføre en politikk i 2023 som holder tilbake finansiering fra filmskapere som våger å kritisere sioniststaten.

Amerikanske pro-sionister kunne ikke holde tilbake deres instinktive reaksjonære idioti. John Podhoretz, tidligere taleskriver for Ronald Reagan og tjenestemann i George H.W. Bush-administrasjonen, kommenterte: «Gratulerer til HAMAS for deres Oscar-pris. Nå, la oss se dem ødelagt.»

Selvfølgelig, langt fra å gi noen innrømmelser til antisemittisme, tildelte Akademiets velgere også Adrien Brody en av organets gjeveste priser, for beste skuespiller i en hovedrolle, for hans opptreden i The Brutalist, en forvirret film, men en der Brody spiller en ungarsk-jødisk arkitekt, et plaget offer fra en konsentrasjonsleir og, ironisk, til slutt en immigrant til Israel.

Anora, den Sean Baker-regisserte filmen, om en russisk-amerikansk sexarbeider fra Brooklyn som kommer opp mot familien til en russisk oligark, vant en håndfull priser, og satte deriblant rekord med fem til Baker selv. Filmen er ikke den sterkeste innsatsen fra regissøren av det betydelig mer gripende The Florida Project, men den har en antiestablishment-kant og den endelige, gjensidige medfølelsen av de to karakterene lavest på den sosiale totempelen finner uten tvil gjenklang hos publikum.

Oscar-utdelingen viste uunngåelig motsetningene og særegenhetene til de sosiale sjiktene som deltar i og opprettholder den. Det var mer enn nok selvgratulasjoner og meningsløs glamour til å gå rundt, med de uunngåelige dosene av hudfarge- og kjønnsbesettelse («den første dominikaner-amerikaneren som vant en Oscar», «den første svarte mannen som vant beste kostymedesign», osv.).

Den ungdommelige prisverten Conan O’Brien gjorde hans ene inntog inn i politiske kommentarer ved poengtert å «bemerke» presist at

Anora har en god kveld. ... Det er gode nyheter ... Jeg antar at amerikanere er opprømte over å se noen endelig stå opp mot en mektig russer.

Veteranskuespillerinna Daryl Hannah, som ikke har vært hørt fra på flere år og som var til stede for å overrekke prisen for beste klipping, proklamerte: «Slava Ukraini!» [Ære til Ukraina!].

Gitt den mangeårige dominansen til Det demokratiske partiet og identitetspolitikken i Hollywood, er seieren til No Other Land desto viktigere. Selve avstemmingen fant sted før Trump flyttet tilbake til Det hvite hus, selv om den generelle karakteren av hans nye administrasjon allerede var åpenbar, så tildelingen var en bevisst avvising av Biden-Blinkens politikk med å bevæpne og oppmuntre de israelske massemorderne. Begivenheter skjærer deres vei gjennom til bevisstheten til de mer kritiske kunstnerne, slik de gjør til framskredne deler av arbeiderklassen og unge mennesker i alle verdenshjørner.

**********

@@Image; caption: Fernanda Torres i I’m Still Here

Der søndagens Oscar-utdeling i 2025 nærmer seg får Walter Salles’ film I’m Still Here (Ainda Estou Aqui) stadig større prominens i Brasils kulturelle og politiske liv.

Mer enn 5 millioner brasilianere gikk til kinoene for å se filmen, som allerede er den femte mest innbringende i landets historie. Den populære entusiasmen for filmens nominasjoner ved Oscar-utdelingen, der den konkurrerer i tre kategorier, deriblant for beste film, en enestående bragd for brasiliansk film, er kanskje et enda mer massivt fenomen. Kostymene til skuespillerinna Fernanda Torres, som spiller hovedpersonen i I’m Still Here, har til og med blitt hovedtrenden i årets karneval, den sentrale nasjonale festivalen, som starter lørdag.

Andre mer alvorlige politiske ytringer har blitt rapportert. En bruker kommenterte på Reddit:

«I Brasil traff denne filmen ei nerve hos publikum på en håndgripelig måte jeg aldri har sett før. Jeg dro til den første visningen i byen min og kinoen var stappfullt. Da rulletekstene begynte brøyt det ut høy applaus, og mellom klappene kunne man høre mye snufsing og se folk tørke tårer. Jeg så til og med et par eldre seere, som sannsynligvis hadde gjennomlevd epoken skildret i filmen, løfte nevene og rope: «Ditadura nunca mais» [«Aldri mer diktatur»]. Det var et øyeblikk som gikk utover lerrettet, og fra det jeg har sett på sosiale medier, spilte den samme reaksjonen ut på kinoer over hele landet. Du måtte være der for virkelig å forstå det.»

Beskrevet av WSWS som «et seriøst portrett av livet under militærdiktaturet i Brasil», forteller I’m Still Here historien om forsvinningen av Rubens Paiva, en brasiliansk politiker fra Det brasilianske arbeiderpartiet (PTB) som ble myrdet av militærregimet på begynnelsen av 1970-tallet, og den påfølgende kampen for rettferdighet ledet av hans kone, Eunice Paiva (spilt av Torres).

Den massive innvirkningen av I’m Still Here krysser dypt med brennende politiske anliggender som det brasilianske samfunnet står overfor. Filmens suksess er utvilsomt knyttet til betydelige deler av befolkningens erkjennelse at det er umulig å løse den nåværende akutte politiske krisa uten et seriøst oppgjør med landets historie.

Spesielt blir det ansett som essensielt endelig å komme overens med forbrytelsene og den mørke arven fra militærdiktaturet som varte fra 1964 til 1985, i dag følt mer akutt enn noen gang.

Tidligere president Jair Bolsonaro og 33 allierte ble i forrige uke tiltalt av statsadvokatens kontor (PGR) for forsøk på et coup d’état for voldelig å avskaffe den demokratiske orden i Brasil. De som er anklaget i fascistkonspirasjonen som kulminerte med oppstanden i Brasilia den 8. januar 2023 er stort sett militært personell, deriblant syv generaler og tidligere sjefer for de væpnede styrker.

Fascistkreftene, som for tiden mønstrer en kontraoffensiv i forbindelse med Donald Trumps administrasjon i USA og forbereder for et nytt kupp, har ikke latt konsekvensene av I’m Still Here gå ubemerket hen. Bolsonaro selv uttrykte hans dype misnøye over filmens popularitet.

I et nylig intervju, der han ble spurt om også han heiet på en Oscar for den brasilianske filmen og dens skuespillerinne, vendte fascisten og den tidligere presidenten nesa opp og erklærte: «Meldingen der er politisk. Hun [Torres] sa for eksempel at i min regjering ville jeg ikke ha laget den filmen.»

Bolsonaro gjorde det klart at han ikke har og ikke vil se den, og sa kynisk: «Filmen måtte starte med meg». Han forklarte:

Se, Paiva-familien, dere må snakke om Eldorado Paulista, min hjemby. Du må snakke om mai 1970, da [Carlos] Lamarca passerte gjennom byen... Hvorfor fant Lamarca den geriljalokaliseringen? Kanskje har det ikke noe med Rubens Paiva å gjøre. Det kan være, men det er det neppe.

Bolsonaro, en ung offiser under overgangen til sivilt styre på midten av 1980-tallet, bygget en parlamentarisk karriere på hans villighet til åpent å forsvare diktaturets mest avskyelige forbrytelser og dets mest beryktede torturister. I 2018 ble en så grotesk politisk skikkelse hevet til Den brasilianske republikkens høyeste stilling.

Til forskjellige tider har den tidligere presidenten i taler hentydet til hans opprinnelse i Ribeira-dalen, den fattigste regionen i delstaten São Paulo, hvor han ble født i 1955. Bolsonaro har promotert en myte om starten av hans politiske evolusjon, og hevder som tenåring å ha hjulpet til i militæroperasjonen som forfulgte Carlos Lamarca og hans geriljagruppe tilknyttet Den revolusjonære folkefronten (VPR).

Rubens Paiva, hvis «forsvinning» er skildret i I’m Still Here, har familieopprinnelse i Eldorado Paulista, der Bolsonaro ble født. Rubens far, Jaime Paiva, var en innflytelsesrik grunneier som ble ordfører i byen og seinere en delstatsrepresentant for ARENA (Den nasjonale fornyelsesalliansen), militærdiktaturets parti. Sønnen fulgte en annen vei.

Bolsonaro har siden 1990-tallet pushet det fullstendig oppdiktede narrativet at Rubens Paiva – som ble arrestert av sikkerhetsstyrker i hans eget hjem i Rio de Janeiro – faktisk ble henrettet av VPR-geriljakrigere. I en kongresstale i 2012 hevdet han: «Da Rubens Paiva ble arrestert av hæren og løslatt, ble han tatt til fange og henrettet av Lamarcas gruppe. De væpnede styrker klandres.»

Under en seremoni i 2014 som avduket en byste av Rubens Paiva i Brasils Deputertekammer, som samlet slektninger av militærdiktaturets ofre, iscenesatte Bolsonaro en motbydelig fascistprovokasjon. Han gikk opp til statuen og spyttet på den, der han bannet: «Fordømt kommunist!»

Det personlige hatet næret mot Paiva, en representant for borgerlig reformisme i brasiliansk politiske historie, krysser med det breiere politiske perspektivet legemliggjort av Bolsonaro. Dette synet, dypt forankret i militæret, anser enhver demokratisk innrømmelse til arbeiderklassen som en utillatelig svakhet fra styringsklassen midt i en kamp på liv og død mot den vedvarende trusselen om sosialistisk revolusjon.

Disse politiske spørsmålene ble tatt opp i nylige intervjuer med Marcelo Rubens Paiva, sønn av Paiva-paret og forfatter av boka med samme navn som inspirerte I’m Still Here.

Marcelo snakket med Canal Democracia i et program som ble kringkastet tirsdag, der han bemerket at påstanden at «militæret i 1985 forlot makten» var falsk. «Militæret forlot aldri [makten],» sa han. «De forlot aldri akademiene, de forlot aldri IML-er (Legal Medical Institute), de forlot aldri SNI (National Information Service). SNI forble intakt, undertrykkelsen forble intakt. Ikke noe militærpersonell ble arrestert, skjønner dere. Fyren som var i DOI-CODI (Information Operations Detachment - Internal Defense Operations Center) ble en ‹bicheiro› [en form for illegal gambling] i Niterói. Militærets trening er den samme, det er hvor Bolsonaros generasjon kom fra.»

Andre steder i intervjuet understreket Paiva betydningen av oppdagelsen av at kona til den pensjonerte hærgeneralen José Antônio Nogueira Belham var rådgiver for Bolsonaro under hans periode som føderal parlamentariker i 2003. Paiva sa:

Det gir mye mening. Du ser denne fikseringen som ekspresidenten har med torturister; med DOI-CODI; med Brilhante Ustra, denne kriminelle, som var fra DOI-CODI i São Paulo, som torturerte mødre, fedre og barn; og general Belham, fra DOI-CODI i Rio de Janeiro, hvor min far var fengslet.

Hvorfor var denne fyrens historie viktig? Fordi en ting familien min aldri forsto... er hvorfor min mor og søster ble arrestert dagen etter... Det var først etter å ha sett taktikken til DOI-CODI... at jeg skjønte at de hadde arrestert min mor og søster for å torturere dem foran min far... Men min far, 24 timer seinere, var allerede halvdød, ifølge noen vitner.

Det var 1970-tallets ånd, og det var ånden brakt til Brasil av den forrige [Bolsonaro] regjeringen.

Belham, som ble nevnt i 2014 av Sannhetskommisjonen som en av de fire militæroffiserene som var ansvarlige for torturen og drapet av Rubens Paiva, men som fikk hans sak henlagt, er fortsatt i live og er bosatt i Rio de Janeiros Sørsone. Hans hus var sist mandag målet for en protest organisert av Levante Popular da Juventude, en politisk satellitt av Arbeiderpartiet (PT).

Så mye som PT selv har forsøkt å ri på bølga av populariteten til I’m Still Here, gjenoppblomstringen av bevissthet og avvising av forbrytelsene og militærmorderne som forblir ustraffet skjærer direkte på tvers av Luiz Inácio Lula da Silvas regjerings bestrebelser for å innynde seg med fascistmilitæret.

For rundt et år siden, på 60-årsdagen for militærkuppet i 1964, framhevet Socialist Equality Group (GSI) det politisk kriminelle forsøket fra Lula og hans regjering på å viske ut minnet og redusere militærdiktaturets politiske relevans.

Etter å ha avlyst enhver offentlig begivenhet tilknyttet årmarkeringen, erklærte Lula at kuppet «er en del av historien», at de nåværende generalene «ikke en gang var født» i 1964, og at det brasilianske folket burde «vite hvordan man flytter historien framover, [i stedet for] alltid å dvele ved den, alltid dvele ved den».

Som respons erklærte GSI: «Lulas uttalelser er bemerkelsesverdige i lys av nylige begivenheter. Den borgerlige PT-regjeringens nervøsitet for anliggendet er direkte proporsjonalt med den fornyede relevansen av lærdommene fra 1964-kuppet for den brasilianske og internasjonale arbeiderklassen.»

De politiske implikasjonene av I’m Still Here ble ytterligere demonstrert i et angrep på Marcelo Rubens Paiva sist søndag under en før-parade for karnevalet i São Paulo. Etter å ha fått hans tilstedeværelse kunngjort på mikrofonen, ble Paiva, som er bundet til en rullestol og var i et inngjerdet område, buet av publikum og angrepet med en ølboks og andre gjenstander kastet av en deltaker.

Koblingen mellom angrepet på Paiva og de framvoksende politiske fascistkreftene er åpenbare. I en annen del av intervjuet med TV Democracia understreket forfatteren at filmens suksess, ikke bare i Brasil, er knyttet til utviklingen av en voksende global politisk respons mot dette fenomenet.

«Denne familien [hans egen] endte opp med å bli et portrett av noe som skjer over hele verden. Fascismen er på frammarsj i Italia, der statsministeren har fascistiske inspirasjoner, det er fascistiske hilsener nå ved hver demonstrasjon, sa Paiva. Han referert også til gjenoppblomstringen av det ytre høyre i Frankrike og Tyskland, og erklærte at «USA lever allerede i et diktatur». Trump er «en ekte diktator, som allerede blander seg inn i brasiliansk politikk gjennom sin maskot, eller jeg vet ikke om han er Elon Musks maskot. I Argentina er det Milei. Det er en katastrofe som finner sted i verden... Så historien om ei kvinne som har empati på størrelse med landet, ender opp med å forføre millioner av mennesker.»