Seks uker inn i Trump-administrasjonen er det voksende motstand blant arbeidere og unge mennesker. Trump forflytter seg for å etablere et presidentdiktatur, eskalere angrep på arbeiderklassen og gjennomføre massedeportasjoner av immigranter. Det massive angrepet på føderale arbeidere produserer voksende forargelse, og det breiere angrepet på sosiale programmer, inkludert planene om å uthule Medicaid, vil påvirke millioner.

Gjennom hele denne eskalerende krisa har Det demokratiske partiet vært et portrett av impotens og medvirkning. De har akseptert Trumps angrep uten noen motstand, og for det meste tilbudt gester og tomme uttalelser. Trumps kabinett av reaksjonære og fascister har seilt gjennom Kongressen. Etter Bidens løfte om å legge til rette for en «myk overgang» har demokratene muliggjort Trumps politikk, inkludert deres stemmer for vedtak av antiimmigrant-loven Laken Riley Act.

Nå har demokratene plutselig funnet deres stemme – på spørsmålet om krig. Etter Trumps nylige møte med den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj har demokratene lansert en fullskala kampanje, der de fordømmer Trump som en alliert av Russlands president Vladimir Putin og besylder ham for å undergrave USAs «nasjonale sikkerhet».

Den politiske dynamikken bak dette skiftet er tydelig: Det finnes to fundamentalt forskjellige former for opposisjon mot Trump-administrasjonen. Det er den voksende motstanden fra arbeiderklassen mot hans angrep på grunnfjellet av sosiale programmer, hans ødeleggelse av demokratiske rettigheter, hans forfølgelse av innvandrere og hans støtte til folkemordet i Gaza. Og det er motstanden fra betydelige deler av styringsklassen, som er motstandere av Trumps utenrikspolitiske endringer, spesielt på Ukraina.

Det demokratiske partiet taler for motstanden fra seksjoner av styringsklassen. Det støtter Trump og republikanernes reaksjonære sosialpolitikk. Partiets mål er å kanalisere folkelig raseri til støtte for dets egen reaksjonære agenda – som gjør motstand mot Trump synonymt med støtte for krig. Dette er en fortsettelse, på et mer avansert stadium, av strategien de fulgte under den første Trump-administrasjonen.

Denne strategien er åpenbar i demokratenes plan for å respondere på Trumps tale til Kongressen, som vil bli holdt tirsdag kveld. Den presenterte taleren vil være Michigan-senator Elissa Slotkin, en tidligere CIA-agent som hadde tilsyn med amerikanske militæroperasjoner i Irak før hun begynte i Pentagon. Slotkin, en ledende forfekter for krig mot Russland, har fordømt Trump over Ukraina og erklært: «Ronald Reagan må snu seg i hans grav.»

Den grunnleggende linja har blitt gjentatt av hver eneste demokrat. Ifølge Axios forbereder demokratene et «ukrainsk bakholdsangrep mot Trump-nominerte» under bekreftelseshøringer i Senatet tirsdag. «Relasjonen med NATO, relasjonen med Ukraina, presidentens kompisholdning til diktator Putin ... alt dette er store problemer,» erklærte den demokratiske Oregon-senatoren Jeff Merkley i forkant av høringene.

Vermont-senator Bernie Sanders, støttet av Democratic Socialists of America og andre pseudo-venstre organisasjoner, spiller en spesielt skummel rolle i pro-krig kampanjen. Han skal levere en live-streamet respons på Trumps uttalelser tirsdag kveld, der oppgaven er å gi Det demokratiske partiets militaristiske agenda et populistisk ferniss. Hans rolle er å samle arbeiderklassens motstand mot Trump inn bak fraksjonen av styringsklassen som krever en opptrapping av krigen.

I kommentarer på Meet the Press søndag erklærte Sanders at «vår jobb er å forsvare den 250-årige tradisjonen vi har med å være verdens demokratiske leder» ved å fortsette krigen mot Russland.

Dette er et motbydelig forsøk på å bruke de store demokratiske tradisjonene fra Den amerikanske revolusjonen, som beseiret det britiske monarkiet, og Borgerkrigen, som styrtet slaveriet, for å skjule den nåværende rollen til amerikansk imperialisme, den mest reaksjonære kraften på planeten.

Siden USA kom ut av den andre verdenskrigen som den dominerende kapitalistmakten har USA støttet opp diktatorer, styrtet regjeringer og ført kriger for å opprettholde styret til et parasittisk finansoligarki. Sanders, mens han raser demagogisk mot milliardærene hjemme, har urokkelig støttet Det demokratiske partiet og dets kriger i utlandet.

Sanders fulgte opp dette med en tre-siders uttalelse publisert mandag under overskriften «Møt Donald Trumps nye beste venn, Vladimir Putin». Uttalelsen slår an en McCarthyistisk-tone, som fordømmer Putin som «en tidligere sovjetisk spion som tilbrakte 16 år i KGB», og skisserer deretter hans historikk som en representant for det russiske oligarkiet.

Det er ingen tvil om at Putin er en reaksjonær representant for den russiske kapitalistklassen, som oppsto etter det stalinistiske byråkratiets likvidering av Sovjetunionen. Men hans forbrytelser mot arbeiderklassen, hjemme og på Russlands periferi, overskygges av forbrytelsene begått av amerikansk imperialisme i den samme perioden.

Sanders har utført hele hans politiske karriere med å beklage og tilrettelegge for disse forbrytelsene. Han enten støttet kriger initiert av demokratiske administrasjoner (i det tidligere Jugoslavia, Libya og Ukraina) eller stemte for å finansiere kriger lansert av republikanske administrasjoner og videreført av demokratene (Irak og Afghanistan). Han er en ivrig tilhenger av det israelske folkemordet i Gaza mot det palestinske folket.

Det demokratiske partiets primære bekymring er å kvele utviklingen av venstreorientert, sosialistisk opposisjon mot Trump ved å underordne den til forlangender om opptrapping av krigen mot Russland. Hadde de vunnet valget ville de ha fortsatt og utdypet Bidens reaksjonære politikk – krig i utlandet, innstramminger hjemme og angrep på demokratiske rettigheter – mens de arbeider for å undertrykke enhver bevegelse av arbeiderklassen.

Enhver tilknytning til Det demokratiske partiet er politisk fatal for en genuin bevegelse i opposisjon til Trumps fascistpolitikk. Partiets forsøk på å gjøre motstand mot Trump synonymt med krig mot Russland spiller ham direkte i hendene. Krigen er dypt upopulær blant breie deler av arbeidere og ungdommer, og Trump, mens han er fullt forpliktet til interessene til amerikansk imperialisme og finansoligarkiet, utnytter kynisk denne motstanden for hans egne reaksjonære formål.

Veksten av sosial opposisjon blant arbeidere og ungdom mot Trump-administrasjonen må ikke bli knyttet til den fullstendig reaksjonære politikken til Det demokratiske partiet, som taler for etterretningsbyråene, Pentagon og Wall Street. Forsøket på å bruke motstand mot Trump for å styrke drivkraften for krig mot Russland må avvises. Kampen mot diktatur må knyttes til kampen mot militarisme og krig, som i siste instans betyr en kamp mot kapitalismen selv.