Tidligere guvernør for Bank of Canada og for Bank of England Mark Carney skal ta over etter den canadiske statsministeren Justin Trudeau i løpet av få dager, etter å ha vunnet lederskapsvalget i Liberal Party søndag.
Carney er en velprøvd representant for finansoligarkiet. Han har aldri blitt valgt til offentlige verv. Etter å ha tjent en formue i arbeid for Goldman Sachs, detaljer som han å langt har nektet å offentliggjøre, fungerte han som sentralbanksjef i 13 år. Han sikret seg overveldende støtte fra den canadiske regjeringselitens tradisjonelle regjeringsparti, som har styrt landet i over 50 år siden Den andre verdenskrig, og vant over 85,9 prosent av stemmene. Alle de andre kandidatene, inkludert tidligere visestatsminister og antiRussland-krigshauk Chrystia Freeland, oppnådde ubetydelig oppslutning.
Carney blir ansett av styringsklassen som en sterk kandidat for å lede canadisk imperialisme under forhold med et enestående sammenbrudd i de bilaterale relasjonene til USA, som har tjent som grunnlaget for forfølgelsen av Ottawas globale imperialistiske interesser i over 80 år.
USAs president Donald Trump har ikke bare lansert en handelskrig med Canada som del av en breiere tollpolitikk på alle handelspartnere rundt om i verden, men har gjentatte ganger truet med å annektere USAs nordlige nabo som den 51. delstaten i USA, og har hånet den avtroppende statsministeren som «guvernør Trudeau». Trump ønsker å styrke amerikansk dominans over den vestlige halvkula som en plattform for å føre verdenskrig for å opprettholde sitt globale hegemoni, som vist av hans samtidige løfter om å ta tilbake Panamakanalen og gripe Grønland.
Carneys guvernørskap i Bank of Canada falt sammen med den økonomiske krisa i 2008, da massive lønnskutt og ødeleggelsen av arbeidsplasser ble pålagt arbeiderklassen over hele Nord-Amerika. Dette inkluderte halvering av lønningene for nyansatte i bilsektoren, som ble håndhevet på begge sider av grensa av United Autoworkers (UAW) og Canadian Auto Workers (CAW) – forgjengeren til Unifor – og fungerte som en lavtlønnsreferanse for hele den private sektoren.
Den konservative statsministeren Stephen Harper, hvis føderale regjering i 2006-2015 hadde tilsyn med hensynsløs innstrammingspolitikk, inviterte Carney til å bli finansminister i 2012. Den tidligere sentralbankmannen framhevet Harpers invitasjon som bevis på hans legitimasjon under Liberal-lederskapskampen.
Carney valgte i stedet å bytte til Bank of England i 2013. Han ledet pumpingen av milliarder av pund inn i Storbritannias finansmarkeder gjennom såkalte kvantitative lettelser. Hans guvernørskap fra 2013 til 2020 falt sammen med det store flertallet av de brutale sosiale utgiftskuttene som ble pålagt av påfølgende Tory-regjeringer, som førte til enestående nivåer av sosial ulikhet og fattigdom i etterkrigs-Storbritannia.
Bay Street-oligarkiet ønsker en like hensynsløs klassekrigsagenda implementert i Canada i tiden framover. De ser på dette som avgjørende for å få arbeiderklassen til å betale for handelskrigen utløst av Trump og den massive militære oppbyggingen som er nødvendig for å la canadisk imperialisme delta aggressivt i den nye omfordelingen av verden som allerede er godt i gang.
Under hans seierstale lovet Carney å fortsette med tollsatser mot USA inntil Washington «respekterer» Canada. Han gjentok valgkampløftene om å kansellere en foreslått økning i kapitalgevinstskatten og nå målet om å bruke 2 prosent av BNP på forsvar innen 2027. Målet på 2 prosent er nå minimumsmålet som kreves av NATOs medlemsland.
Siden Trump kom til makten har imidlertid USAs president og andre ledende tjenestemenn i hans administrasjon reist kravet om at NATOs medlemsland skal bruke opptil 5 prosent på forsvar. Det å matche dette forlangende ville kreve at Canada bruker flere titalls milliarder dollar mer på militæret hvert år. Å finne slike summer vil innebære sløying av det som gjenstår av føderale og provinsielle myndigheters støtte til sosiale programmer og helseutgifter, som konsekvent har falt i reelle termer under Trudeau. Carney antydet kryptisk dette faktum, og sa: «Det vil ikke være business as usual. Vi må gjøre ting vi ikke hadde forestilt oss før, i hastigheter vi ikke trodde var mulig.»
Carney har til hensikt å skjule de ødeleggende implikasjonene av hans agenda bak skitten canadisk nasjonalisme. «Amerika er ikke Canada,» erklærte han under hans seierstale. «Og Canada vil aldri, aldri bli en del av Amerika på noen som helst måte. Vi spurte ikke om denne kampen, men canadiere er alltid klare når noen andre slipper hanskene. … I handel, som i hockey, Canada vil vinne.»
Til tross for denne aggressive retorikken tar Carney, i likhet med Trudeau før ham, til orde for den dominerende posisjonen i den canadiske styringsklassen: At det flere tiår lange militærstrategiske partnerskapet med Washington må reddes, slik at USA og Canada kan konfrontere både sine rivaler og nominelle allierte rundt om i verden, på grunnlag av «festningen Nord-Amerika».
Trudeaus fagforeningsstøttede Liberals har i et tiår fremmet en falsk «progressiv» canadisk nasjonalisme. Samtidig samarbeidet de med den første Trump-administrasjonen, Biden og den andre Trump-administrasjonen om «grensesikkerhet», det vil si å deportere desperate migranter, etablere en USA-dominert nordamerikansk handelsblokk for å møte Kina og modernisere Canadas militære kapasiteter, inkludert gjennom North American Aerospace Defense Command (NORAD), for å føre verdenskrig sammen med USA.
Den fagforeningsstøttede Liberal-regjeringen har gjennomført høyreorienterte sosialpolitikk, kuttet overføringer til provinsene i reelle termer og gitt subsidier til storselskaper. Som et resultat steg lønnsulikheten til de høyeste nivåene noensinne, og provinsregjeringer av alle politiske sjattering privatiserte helsevesenet og kuttet offentlige tjenester. Støtten som ble gitt til Trudeau for regjeringens program for innstramminger og krig fra fagforeningsbyråkratene og New Democratic Party (NDP), som sikret Trudeau et parlamentarisk flertall siden 2019, har gjort det mulig for den høyreekstreme Tory-lederen Pierre Poilievre kynisk å posere som det eneste alternativet til dagens oppsett.
Valget av en mangemillionær eks-sentralbankmann og privat finansmann til lederskapet av Liberal Party er en passende kulminasjon av den fullstendige fallitten av politikken fremmet av fagforeningene, NDP og deres pseudo-venstre-vedheng i løpet av de siste tre tiårene.
Helt siden de kom sammen i Ontario for å sabotere massebevegelsen i arbeiderklassen som utviklet seg mot den Mike Harris-ledede Tory-provinsregjeringens «sunn fornuftsrevolusjon» på 1990-tallet, har det konstante narrativet fremmet av disse politiske kreftene vært å stemme på «progressive» partier, framfor alt Liberal Party, for å stoppe Toryene.
Denne «hvem som helst bortsett fra Conservative»-strategien var medvirkende til å demobilisere arbeiderklassens motstand mot Harpers føderale regjering i årene fram til det føderale valget i 2015, Doug Fords frontalangrep på arbeiderklassen i Ontario siden 2018 og den pågående ødeleggelsen som Trudeau-regjeringen har påført levestandarder under betingelser i ei langvarig og vedvarende streikebølge som har feid over alle sektorer av økonomien siden seint i 2021.
Gifta fra slike som Carney, for tiden rettet mot «Amerika», er ikke rettet mot Trumps driv for å etablere et presidentdiktatur for å påtvinge det samme angrepet på rettighetene og betingelsene til amerikanske arbeidere som Carney og kompani ønsker å påtvinge canadiske arbeidere. Snarere er det fokusert på Trumps avslag, i det minste for nå, på å anerkjenne interessene til canadisk imperialisme som en juniorpartner for Washington.
Det fungerer også som et nyttig propagandaslagord som forsterkes av fagforeningsbyråkratiet og de Nye demokratene – hovedleverandørene av stygg canadisk nasjonalisme – for å holde arbeidere over hele Nord-Amerika splittet og i kamp mot hverandre, og forhindre at de forenes mot den felles offensiven til finansoligarkiet på begge sider av den 49. breddegraden.
Carney insisterte derfor på at han ville holde tollsatsene på plass mot amerikansk import vedtatt av Trudeau-regjeringen inntil Trump dropper alle tollsatser og trusselen om tollsatser mot Canada. Trump innførte 25 prosent toll på all canadisk import 4. mars, men to dager seinere kunngjorde han en utsettelse for varer som Washington hevder samsvarer med USA-Mexico-Canada frihandelsavtalen, som betydde at anslagsvis 62 prosent av importen ville forbli underlagt toll. Ytterligere 25 prosent toll på stål- og aluminiumsprodukter skal tre i kraft den 11. mars.
Som svar på Trumps tollsatser den 4. mars vedtok Trudeau 25 prosent toll på amerikansk importer verdt $ 30 milliarder. Den samme tollsatsen på importer verdt ytterligere $ 125 milliarder er planlagt å tre i kraft den 2. april, samme dag som Trump har lovet å implementere en ytterligere runde med tollsatser. Ontario innførte en avgift på 25 prosent på all energieksport til USA mandag, et hevngjerrig tiltak beregnet på å ramme arbeidere gjennom økninger i strømregningene.
Denne politikken tar sikte på å pålegge kostnadene ved handelskrig hardt på ryggen til arbeiderklassen gjennom prisøkninger og masseoppsigelser, samtidig som de forsvarer interessene til canadisk kapital. Tollsatser belastes selskapet som importerer varene, noe som betyr at de enten kan øke prisen på produktene de selger, belaste forbrukerne mer, eller kansellere bestillingen og sette arbeidere ut av jobb.
Hvorvidt Canadas leder på lengre sikt er statsminister Carney eller Poilievre, styringsklassen vil arbeide for å påtvinge den samme essensielle klassekrigsagendaen. Dette faktum ble oppsummert i mediedekning av Carneys seierstale. De bemerket at hans nye slagord syntes være «Canada Strong», i motsetning til Poilievres fascistiske «Canada First».
Det å få stoppet dette styringsklasseangrepet og trusselen reist av Trump er bare mulig gjennom den uavhengige industrielle og politiske mobiliseringen av arbeiderklassen i Canada og over hele Nord-Amerika på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program.