Tirsdag i forrige uke sparket Brasils fascistiske president Jair Bolsonaro landets militære overkommando, for å konsolidere sitt grep på staten i påvente av diktatoriske tiltak mot arbeiderklassen, midt under en katastrofal spredning av Covid-19-pandemien og en dramatisk intensivering av landets sosiale krise.
Siden utrenskningen har det kommet til uttrykk konsensus fra alle fraksjoner av det politiske etablissementet og selskapsmediene, som respons på denne illevarslende episoden som var uten sidestykke i brasiliansk historie: Den brasilianske militærkommandoen ble i sin helhet oppsagt, fordi hæren, marinen og luftvåpenet er forpliktet til demokrati, og ikke ville bryte Konstitusjonen.
Brasil er for tiden verdens episenter for Covid-19-pandemien, med en akselererende rate av daglige dødsfall på mer enn 3 000, som forutses å nå 5 000 i løpet av april. Landets helsevesen er i en tilstand av kollaps, med overfylte sykehus, og minst én kirkegård i Sao Paulo graver nå opp gamle graver for å gi plass til all de nye likene.
Den økonomiske krisen som følge av Covid-19-pandemien har kastet 22 millioner brasilianere ut i fattigdom, og arbeidsledigheten på 14,2 prosent for første kvartal er et rekordnivå.
Spenningene innen styringsklassen, som ikke har noen progressiv løsning på krisen, stiger for hver dag. I dyp frykt for konsekvensene av de eksplosive sosiale betingelsene har alle politiske fraksjoner innrettet seg på linje bak vurderingen presentert av den konservative dagsvisa Estado de S. Paulo, som den 1. april førte en redaksjonell lederartikkel som hevdet: «... konfrontert med fornemmelsen at hans regjering har tapt støtte, bestemte presidenten seg for å legge press på lederne for de væpnede styrker, om å velge side – ham eller Konstitusjonen. Militæret valgte åpenbart Konstitusjonen.»
Der avskjedigelsen av hele overkommandoen ble behandlet som en ikke-begivenhet, på grunn av militærets angiveligs konstitusjonelle rolle, skrev Estado de S. Paulos redaksjonsråd neste dag en lederartikkel med tittelen «Ignorer presidenten», der den sentrale påstanden var: «Man bør ikke kaste bort sin tid på korrigering av Bolsonaros tull og tøys om en beleiringstilstand.»
Det «tull og tøys» som redaksjonsskribentene rådet offentligheten å ignorere, er presidentens forsikring om at eventuelle vedtak truffet av delstatsregjeringer og storbymyndigheter for å demme tidevannsbølga av Covid-19-dødsfall, og som betyr begrensninger på økonomisk aktivitet, de utgjør en «beleiringstilstand». Den relevante responsen, ifølge Bolsonaro, er at han påtar seg diktatoriske fullmakter for å styrte de gjeldende lokalmyndighetene.
Samme dag som militærkommandoen ble avskjediget forsøkte parlamentsmedlem major Victor Hugo, Bolsonaros allierte i Representantenes hus, å presse gjennom et tiltak som inkluderte pandemier til de situasjoner der presidenten kan bestemme en «mobiliseringstilstand». «Mobiliseringstilstand» er et krigsvirkemiddel som tillater presidenten å ta styring med offentlige og private selskapers produksjon, og aller viktigst, ta kontroll over de 560 000 medlemmene av de 27 delstatskontrollerte avdelingene av Militærpolitikorpset.
Avstemmingen over nødssituasjonen, som i siste instans ble blokkert av House Speaker Arthur Lira, var den juridiske legemliggjøringen av de offentlige erklæringer fra Bolsonaro og hans kongressallierte om at «hans væpnede styrker» ikke ville håndheve nedstengninger mot Covid-19.
Mindre enn 24 timer før forrige tirsdags sparking av overkommandoen, tvitret sjefen for Husets konstitusjonspanel, en Bolsonaro ultra-lojalist, at den psykotiske episoden der en militærpolitisoldat i delstaten Bahia, som brøt seg inn på et strandområde som var blokkert for å redusere Covid-19-smitte, og ropte forvirrede populistiske slagord om «ikke å arrestere arbeidere» der han avfyrte runder i lufta med rifla før han ble brutalt skutt ned av ei gruppe fra spesialstyrkene, faktisk representerte begynnelsen av sikkerhetsstyrkenes mytteri mot de lokale myndighetene.
Dagen før, i industribyen Juiz de Fora, i delstaten Minas Gerais, erklærte militærpolitisersjant Mello Casal, et byrådsmedlem fra det Bolsonaro-allierte Brasils Arbeiderparti (PTB), i en live-sending på Facebook at en «milits» var beredt til å angripe byens politistyrke. Både delstaten Bahia og byen Juiz de Fora regjeres av Arbeiderpartiet (PT), som responderte på den fascistiske ansporingen fra PTB med å legge ut en video på sosialmedier av offiserer fra byens politistyrke, bevæpnet og i uniform, som ropte lov-og-orden slagord.
En annen viktig komponent av krisen som den borgerlige pressen vil at allemnnheten skal «ignorere» er at sparkingen av militærsjefene, deriblant general Fernando Azevedo e Silva, som ledet forsvarsdepartementet som forsvarsminister, ble besluttet dagen før årsmarkeringen av de væpnede styrkers USA-støttede 1964-militærkupp, som innviet et 21-år-langt blodstenket regime. Den nye forsvarsministeren, Bolsonaros tidligere stabssjef, general Walter Braga Nettos første handling var å beordre åpen feiring i militærbrakker over hele landet av 1964-kuppet den 31. mars.
Braga Nettos militærordre for dagen fulgte i fotsporene av feiringene beordret av Bolsonaro siden han tiltrådte i 2019, som i to påfølgende år ble undertegnet av de oppsagte militærsjefene. De to foregående 31. mars-minnemarkeringene portretterte 1964-kuppet som resultat av en folkelig bevegelse mot president João Goularts borgerlig-nasjonalistiske regjeringen fra Brasils Arbeiderparti (PTB). I år markerte det imidlertid første gang siden 1985 at ordet «feiring» faktisk ble anvendt i militærets «dagens ordre». Etter den falske påstanden om folkelig «støtte» for militærets maktovertakelse, konkluderte dagens ordre med formuleringen: «Så disse hendelsene, den 31. mars, de må forstås og feires».
Senere på dagen avslørte dagsavisa Folha de S. Paulo at Braga Netto hadde endret talen som var utarbeidet to dager tidligere av tidligere forsvarsminister Azevedo e Silva, og presentert for Bolsonaro dagen for hans sparking, og ekskluderte den tidligere referansen til de væpnede styrkene som «statsinstitusjoner» og konkluderingen om feiring.
Som uttrykk for de ekstraordinære spenningene innen de militære rekkene ustedte militærkommandoene både i hovedstaden og landets østlige region ekspressordrer til soldater og offiserer om ikke å diskutere overkommandoens sparking offentlig eller på sosiale medier.
Slike kneblingsordre blir av selskapsmediene og det politiske etablissementet tatt for pålydende, og som et forsvar for konstitusjonelle normer. De ignorerer nitidig den historiske revisjonismen promotert av Bolsonaro, og fullt ut støttet av de sparkede militærsjefene, om at kuppet var et resultat av «press nedenfra».
Tidligere hærkommandør general Eduardo Villas Bôas, som nylig publiserte ei memoarbok som beskriver det år-lange pådrivet i retning av diktatur i Brasil siden 2013, anvendte nettopp ideen om «press nedenfra» for å berettige sin 2018-tweet som truet med et kupp skulle Brasils Høyesterett (STF) innvilge tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva fra Arbeiderpartiet (PT) en habeas corpus-proposisjon, som ville tillatt ham å stille til valg sammen med PT-kandidaten, Bolsonaros viktigste rival i det årets valg.
Den samme historiske revisjonistlinja som overkommandoen utviste, ble omfavnet av Bolsonaros visepresident general Hamilton Mourão, som den 31. mars tvitret: «På denne dagen, for 57 år siden, stoppet den brasilianske befolkningen, støttet av de væpnede styrkene, Den internasjonale kommunistbevegelsen fra å få satt sine klør i Brasil. Styrke og Ære!»
Forrige fredag, den 26. mars, erklærte Flávio Dino, guvernør i Maranhão som representant for Brasils Kommunistparti (PCdoB), og en av de mest prominente lederne for den angivelige politiske opposisjonen mot Bolsonaro, at å erstatte Bolsonaro med Mourão ville bety «å erstatte sivilisasjon med barbari».
Hovedopposisjonspartiet PT – Arbeiderpartiet – har også fullt ut omfavnet linja om at militæret representerer et bolverk til forsvar for demokratiet, der Elvino Bohn Gass, PTs gruppeleder i Representantenes hus, sa at sparkingen av militærkommandoen «var et budskap om at de væpnede styrkene ikke er i tjeneste for et kuppforsøk.»
Fra Estado de S. Paulo – som åpent støttet 1964-kuppet – til PT, prøver Brasils politiske etablissementet å skjule det reelle omfanget av krisen landets borgerlige styre konfronterer, og faren for et opprør nedenfra, av Brasils stadig mer urolige arbeiderklasse.
Deres promotering av et angivelig «konstitusjonalistisk» militær er som ekko av Goulart-regjeringens krise før 1964. Den gangen spådde den «legale» høyrefløyen, representert av blant andre Estado de S. Paulo, at militæret ville gjennomføre et kirurgisk kupp, for så å overføre makten tilbake til sivile etter fjerning av Goulart. Brasils Arbeiderparti (PTB) stolte på sin side, støttet av det stalinistiske Kommunistpartiet (PCdoB), på «nasjonalistiske» og «konstitusjonelle» elementer innen overkommandoen for å tøyle inn de fascistiske stemningene pisket opp av opposisjonen mot Goulart. Resultat var 21 år med statsterror, tortur og drap, som bredte seg fra Brasil til hele Latin-Amerika.
Den brasilianske styringsklassen, og dens militære, må ikke få lov til å gjenta disse forbrytelsene. Arbeiderklassen må trekke lærdommer av 1964-kuppet, så vel som av politikken til PT og partiets pseudo-venstre satellitter, som har banet vei for militæret til på nytt å få etablert seg som landets avgjørende politiske kraft. Det må bygges et nytt revolusjonært lederskap, som den brasilianske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).