Toppmøtesamtalen mellom USAs president Joseph Biden og Russlands president Vladimir Putin ble avsluttet på onsdag med erklæringer fra statsoverhodene om at dialogen hadde vært «god», «positiv» og «ganske konstruktiv». På bakgrunn av det intensiverte USA-ledede krigspådrivet mot Kina synes Washington å ville lette spenningene med Kreml.
Det ultimate formålet med en slik bestrebelse – som det henger store spørsmålstegn over – er å forpurre Moskvas utdypende økonomiske, politiske og militære bånd med Beijing, for å isolere Kina som forberedelse til krig. Diskusjonene ble holdt like etter avslutningen av G7- og NATO-toppmøtene der Kina ble identifisert som verdensimperialismens primære målskive.
Der de talte på separate pressekonferanser på onsdag sa Biden og Putin at deres mer enn to-timer-lange diskusjon dekket ei rekke emner, deriblant nukleærtraktater, konflikten i Ukraina, konkurranse om Arktis, cybersikkerhet, menneskerettigheter og økonomiske bånd. Mens de besørget få detaljer antydet hver av dem at ytterligere diskusjoner på høyt nivå ville finne sted i et forsøk på å gjenopprette «strategisk stabilitet». Relasjonene på ambassadørnivå, som ble brutt i mars etter at Biden kalte Putin en «morder», skal gjenopprettes. New START-traktaten skal forlenges til 2024. Det skal opprettes bilaterale arbeidsgrupper for å adressere våpenkontroll og ransomware-angrep, dvs. cyberangrep for pengeutpressingsformål.
Angående Ukraina ble ikke Krim nevnt, Svartehav-halvøya som USA og Europa beskylder Russland for illegalt å ha tatt til seg. I tillegg uttalte de to partene seg forpliktet til implementering av Minsk-protokollen, avtaler som ble undertegnet i 2014 og 2015, som la grunnlaget for et forhandlet forlik om status for Donbass – regionen i det østlige Ukraina kontrollert av pro-russiske separatister, som kom til makten etter iscenesettelsen av et høyreekstremt, USA-støttet kupp i Kiev.
Den ukrainske regjeringen, som nylig har forflyttet tropper og militærutstyr til det omstridte området, og uttalte at den har til hensikt å gjenerobre Krim med makt, har gjentatte ganger uttrykt sin motstand mot å implementere Minsk-avtalene. Onsdagens støtte for Minsk følger i hælene av Bidens uttalelse før toppmøtet om at Kiev «ikke var klart» for NATO-medlemskap, som landet har appellert hysterisk for opptak til. Etter årevis med Washingtons hissige antiRussland-retorikk over Moskvas «brudd» på ukrainsk suverenitet, ser det ut til at landet og dets ekstremt nasjonalistiske ledere har blitt satt på sidelinja – i det minste midlertidig – der det er i amerikanske interesser å forfølge større geopolitiske mål.
Til tross for gjentatte ganger å bli presset av journalister om å komme med fiendtlige erklæringer mot hans russiske kollega, og hevde at USA har truet «militære konsekvenser» over ytterligere påståtte cyberangrep, uttalte den amerikanske presidenten at «ingen trusler» ble framsatt og at Kreml-lederen tilbød «å hjelpe» på anliggender relatert til Afghanistan, Iran og Syria. Relativt lite ble sagt om Alexei Navalnyj, den mye omsvermede «pro-demokrati» opposisjonisten, selv om Biden antydet at det ville være ille dersom han døde.
Det amerikanske pressekorpset på Bidens arrangement virket oppriktig skuffet over at det var mindre uling etter blod. Mange i de amerikanske mediene og styringsetablissementet hadde forventet at Trumps erstatning av Biden skulle signalisere en strammere politikk overfor Moskva.
Et taktisk skifte i Washingtons relasjon til Russland vil provosere både interne og utenlandske konflikter. Et glimt av dette var til skue på onsdag. Akkurat da Putin avsluttet hans pressekonferanse sa EUs utenrikspolitiske sjef Josep Borrell til reportere: «Vi mener at et fornyet partnerskap som tillater oss å realisere det fulle potensialet i et tett samarbeid med Russland, er et fjernt perspektiv.» Han sa at EU forventer en «ytterligere nedgang i våre relasjoner» med Moskva.
Uansett hvilken taktisk manøvrering Washington måtte forsøke å utføre, ble USAs beredskap til å slå til mot Moskva også gjort klart. Biden advarte Putin om at dersom han ikke fulgte «internasjonale normer», ville hans «troverdighet over hele verden» avta og det ville få «konsekvenser». Den amerikanske lederen observerte at USA har en enorm kapasitet til å slippe løs cyberkrigføring, og bemerket særlig sårbarheten til Russlands oljeindustri.
Putin pekte på USAs støtte til «demokrati»-fremmende organisasjoner i Russland, som han observerte var lite mer enn marionetter for USAs utenrikspolitikk. Mens den russiske presidenten bagatelliserte den tidligere beskrivelsen av ham som en morder og krenker av menneskerettighetene, pekte han på politidrap i USA, dødsfall av uskyldige sivile i droneangrep, eksistensen av CIAs black sites [hemmelige fengsler] og den fortsatte opereringen av Guantanamo Bay, som eksempler på amerikansk hykleri angående menneskerettighetsspørsmål.
Under overflata av hjerteligheten som begge lederne prøvde å projisere på onsdag ligger det eksplosive spenninger [engelsk tekst]. Samtidig som toppmøtet fant sted gjennomførte NATO lliansens største militærøvelser noensinne, eksplisitt rettet mot Russland. USA har styrket sin militære tilstedeværelse i Ukraina, Svartehavet og Arktis, og i mai la Biden-administrasjonen fram et forslag til militærbudsjett som vil bringe amerikanske våpenutlegg til rekordnivåer. Russland erklærte nylig at det var opprettet 20 nye antiNATO militærdivisjoner, som skulle bli stasjonert på landets vestlige grenser. Denne sommeren har landet gjennomgått kampkapasiteten og beredskapen til deres bakke-, luft- og marinestyrker på landsdekkende nivå.
Den amerikanske presidenten uttalte i hans bemerkninger på onsdag at noen forventet å høre «Biden sa at han ville invadere Russland», en bemerkning som utilsiktet avslørte de veldig reelle truslene om krig som hang over toppmøtet. Enten det er gjennom en direkte militærkonflikt, bruken av etniske og nasjonale forskjeller for å få brutt opp landet, eller promoteringen av intern konflikt – eller alle tre – forblir Russland i den amerikanske imperialismens sikter, som ser på Russlands dominans av en stor del av den eurasiske landmassen som en utålelig begrensning for den amerikanske imperialismens appetitter.
Men det som i stadig økende grad framkommer, som det ble demonstrert under G7-toppmøtet, er en fornemmelse av at Kina må være det første målet i USAs oppbygging til krig. Wuhan lab-teorien, som de to siste månedene har blitt plassert i sentrum for amerikansk og europeisk utenrikspolitikk, legger grunnlaget for argumentet om at Beijing er ansvarlig for millioner av menneskers død. Dette følger på hælene av endeløse beskyldninger om at Kina manipulerer landets valuta, bryter med internasjonale handelskonvensjoner, forfølger kontroll over Øst-Asias handelsveier til havs, misakter menneskerettighetskonvensjoner, og så videre og så videre.
Det er vesentlig bekymring i Washington over at USA ikke kan opprettholde en to-frontskrig. I den grad antiRussland-kampanjen har oppmuntret til tettere bånd mellom Moskva og Beijing, har dette reist bekymringer for at amerikansk imperialisme kan bite over mer enn den kan tygge.
Den russiske styringsklassen har på sin side vært i en utdypende tilstand av uorden, over hva de skal gjøre med den inter-imperialistiske konflikten som den finner seg fange inn i. Det er splittelser både innen og utenfor Kreml, over landets relasjoner til både Kina og USA. Russland er i alle henseender satt i skyggen av sin langt større nabo. I årevis søkte Putin en mer elskverdig relasjon til USA, og henviste til stadighet til hans «venner» over Atlanterhavet, selv da spenningene med Washington vokste.
Biden selv identifiserte krisen Moskva konfronterer da han ble spurt om det oppsto en ny «kald krig» i relasjonen mellom USA og Russland. Som svar observerte han at Russland har «ei grense mot Kina som er mange-tusen-kilometer lang. Kina forflytter seg framover ... søker å bli den mektigste økonomien i verden,» men Russlands «økonomi sliter». «Jeg tror ikke [Putin] ser etter en kald krig med USA,» sa Biden.
Uavhengig av hva hvem som helst «ser etter», har krig en egen logikk. Taktiske vridninger og vendinger til side, det er tydelig at den amerikanske styringsklassens pådriv for å forsvare sitt avtagende globale hegemoni truer verden med en massiv militær brannstorm.