Samtidig som USA og NATO fortsetter deres militæroppbygging langs Russlands grenser, presser deres representanter på med hysterisk antiRussland-retorikk og trusler om krig. Jens Stoltenberg, generalsekretær for den transatlantiske militæralliansen, insisterer på at Moskva har ansamlet tropper og utstyr langs landets grense mot Ukraina, og har eskalert deres antiUkraina-kampanje på sosiale medier tifold, som forberedelser til å invadere deres vestlige nabo, og han erklærte tirsdag at Russland ville få en «høy pris» å betale for en slik handling. USAs utenriksminister Antony Blinken gjentok hans formuleringer på onsdag, og advarte om «alvorlige konsekvenser». Begge har de gjentatt deres støtte for «Ukrainas suverenitet».

Moskva insisterer på at de har all rett til å forflytte egne tropper på eget territorium. Det har ikke blitt framlagt noe bevismateriale for at styrkene plassert i Russlands vestlige regioner, av størrelser som er fullt og helt basert på Washingtons påstander, forbereder seg på å invadere Ukraina. Blinken hevdet, samtidig som han innrømmet at det er uklart hva Putin hadde bestemt seg for angående en «inntrengning», at Kreml «får nå på plass all den kapasitet som er nødvendig for å kunne gjøre det».

I virkelighetens verden har NATO, i allianse med Kiev-regjeringen, gjennomført endeløse antiRussland-provokasjoner, blant annet med marineøvelser i Svartehavet, bombeflytokt opp til få kilometre fra russisk luftrom, massive militære treningsoperasjoner langs hele Russlands vestlige grense, og med utplasseringer av tropper til de baltiske statene.

Et britisk krigsskip seilte i juni provoserende inn i områder av Svartehavet som Russland gjør hevd på. USA har bare i løpet av den siste måneden sendt tre krigsskip til denne regionen. Sergey Shoigu, Russlands forsvarsminister, sa i forrige uke at Kreml «var vitne til en betydelig økning av de amerikanske strategiske bombeflyenes aktiviteter nært de russiske grensene». Han la til at de øvde på hvordan de skulle anvende «atomvåpen mot Russland, samtidig fra vestlig og østlig retning».

USAs forsvarsminister Lloyd Austin hadde tirsdag en telefonsamtale med Mariusz Blaszczak, Polens minister for nasjonalforsvaret, om «måter å øke avskrekkingen langs NATOs østflanke». USA og EU eskalerer også deres fordømmelser av Russland, for angivelig å ha deltatt i «hybrid krigføring» ved grensa mellom Hviterussland og Polen. Washington innførte nettopp nye sanksjoner mot den tysk-russiske gassrørledningen Nord Stream 2. Den britiske avisa Guardian rapporterte at den nåværende krisen kan føre til at rørledningsprosjektet, som er av stor økonomisk og geopolitisk betydning for Kreml, avsluttes definitivt.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj erklærte forrige fredag at Kiev hadde avdekket et komplott med opphav i Moskva, angivelig i ledetog med Ukrainas rikeste oligark, for denne uka å velte hans regjering. Kreml avviser disse påstandene. Vestlige embetsrepresentanter har også gjentatt ubelagte anklager om at Kreml, i Blinkens formulering, jobber «for å destabilisere Ukraina innenfra». Det er kontinuerlige referanser fra begge hold til Russlands angivelige «tidligere invasjon av Ukraina, i 2014» – en bevisst forvrengning av de faktiske hendelsene som etterfulgte installeringen av en høyreekstrem, antiRussland-regjering i Kiev, i et kupp som var finansiert av Washington og Brüssel.

I et forsøk på å forberede offentligheten på et mulig masseslakt iverksatt av Washington, oversvømmer de vestlige mediene eteren med rapporter om Moskvas angivelig demoniske siktemål. Grunnlaget blir lagt for berettigelsen av krig mot Russland.

Ukrainas president Zelenskyj, som presiderer over et land midt i ei katastrofal Covid-19-bølge, fortsetter i mellomtiden å forlange at hans land blir tatt opp i NATO, og at den transatlantiske militæralliansen umiddelbart trapper opp det militære samarbeid med hans regjering, som del av ei «avskrekkingspakke» som også må inkludere økonomiske sanksjoner mot Moskva.

Russlands president Vladimir Putin uttalte denne uka at NATOs utplassering av offensive militærkapasiteter på ukrainsk territorium er ei «rød linje» som ikke kan krysses, og han foreslo at det måtte oppnås en avtale som utelukket en slik muligheten, så vel som Ukrainas opptak i NATO. Maria Zakharova, talsperson for det russiske utenriksdepartementet, gjentok på torsdag denne posisjonen og advarte for at enhver utdypning av relasjonen mellom NATO og Ukraina ville framprovosere «destabilisering av den militærpolitiske situasjonen i Europa».

NATO-sjefen Stoltenberg responderte, der han tidligere denne uka talte i Latvia: «Det er bare Ukraina og 30 NATO-allierte som bestemmer når Ukraina er beredt til å bli med i NATO. Russland har ikke noe veto, Russland har ikke noe de skulle sagt, og Russland har ingen rett til å etablere en innflytelsessfære der landet prøver å kontrollere sine naboer.»

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov talte i Stockholm på torsdag, etter et møte med Blinken, der sistnevnte forlangte at Russland måtte trekke landets tropper tilbake fra grensa til Ukraina, og Lavrov kom med en impotent appell om nettopp det spørsmålet. Han insisterte på at Russland «ikke ønsker noen konflikter» med NATO over Ukraina, men at Russland har «all rett til å velge måter å sikre landets legitime sikkerhetsinteresser på».

Han fortsatte: «La oss ikke glemme det erklærte prinsippet om udelelighet og sikkerhet, inkludert i OSSE, i NATOs råd om Russland, som sier at ingen har retten til å styrke deres egen sikkerhet på bekostning av andres sikkerhet. Og NATOs videre framrykking østover vil definitiv ha innvirkning på våre fundamentale sikkerhetsinteresser.»

Han la til: «... dersom NATO fortsatt nekter å diskutere dette temaet, eller garantiene eller ideene som er framlagt av Russlands president Vladimir Putin, da vil vi selvfølgelig iverksette tiltak for å sikre at vår sikkerhet, vår suverenitet og vår territoriale integritet ikke avhenger av noen andre.»

Lavrov og Blinken indikerte torsdag at det ville bli et forestående toppmøte mellom deres lands ledere.

Amerikansk imperialismes hensynsløse provokasjoner er i ikke liten grad drevet fram av en dyp krise innenlands. Amerikansk kapitalisme baserer sin nåværende overlevelse på et overoppblåst aksjemarked holdt i live av en massiv pengetrykking, og på befolkningens tvang til å opprettholde arbeidet konfrontert med et dødelig virus, for å få pumpet merverdi ut av dem, og må basere seg på militær vold for sikringen av sin verdensdominans. Den skuer til den russiske styringsklassens kontroll over mer enn 6,6 millioner kvadratkilometer av verdens ressurser og markeder, som en utålelig begrensning for sin appetitt. Mot dette er Kremls okkupanter og Russlands oligarker rådløse, da de har deres rikdom og makt fullt og helt knyttet an til det globale kapitalistsystemet.