Kraftige monsunregnskyll og smeltende isbrer forårsaket av klimaendringer, har resultert i katastrofale flommer og jordskred i tre av Pakistans fire provinser.

Pakistanske myndigheter har siden 14. juni tilskrevet oversvømmelsene 1 136 dødsofre, derav mer enn 350 barn. Det sanne dødstallet er utvilsomt langt høyere ettersom redningsmannskaper ikke har vært i stand til å oppnå tilgang til mange oversvømte områder. Pakistans statsminister Shehbaz Sharif uttalte seg søndag til journalister etter en helikoptertur i Swat-dalen nord i landet, der han sa: «Landsby etter landsby har blitt utslettet.»

Oversvømmelsene har også ødelagt avlinger, druknet besetninger av storfe og andre husdyr, feid vekk hus og rasert Pakistans allerede skrøpelige, nedslitte infrastruktur.

33 millioner mennesker, anslagsvis 15 prosent av Pakistans befolkning på 225 millioner, sies å være direkte rammet av flommer og oversvømmelser. Med nærmere én million hjem rapportert å ha blitt ødelagt eller hardt skadet, har antallet som overnatter under åpen himmel eller i telt svulmet opp til de høye hundretusentall, og utgjør muligens millioner.

Pakistans nasjonale nødssituasjonsbyrå, National Disaster Management Agency (NDMA), rapporterte tirsdag at brå og plutselige flommer, såkalte flash floods – innledningsvis i juni, og de to siste ukene svulmet opp til bibelske proporsjoner – allerede har skylt vekk 157 bruer, ødelagt 3 457 kilometer med veier, og oversvømmet 809 371 hektar (2 millioner acres) jordbruksland, og har etterlatt ødelagte avlinger og toppsjiktet av jordsmonn vasket vekk.

Ahsan Iqbal, Pakistans planleggingsminister, har estimert kostnadene av flomskadene til $ 10 milliarder, eller mer enn en femtedel av landets totale årlige budsjett på $ 47 milliarder.

Rundt en tredjedel av landet står for tiden under vann, med provinsene Baluchistan, Sindh og Khyber Pakhtunkhwa som de verst rammede.

Så ille som den offisielle opptellingen er, med mer enn 1 100 dødsofre og 1 500 skadede, blir regjeringstallene bredt ansett å være grove underestimeringer av katastrofens sanne omfang.

En rapport publisert av FNs ReliefWeb 29. august observerte at «de faktiske [offer-] tallene forventes å bli betydelig høyere.» Nettstedet advarte også om ytterligere forestående nedbør, og bemerket: «Mer ødeleggelse er forventet de kommende dagene, som kan være av usett alvorlighetsgrad.»

Nyhetsrapporter tegner et opprivende bilde av sosial ødeleggelse og lidelse.

Rasheedan Sodhar, en 25-år-gammel lærer, fortalte Al-Jazeera at hun og hennes 19 familiemedlemmer søndag hadde flyktet fra deres landsby nær Arabiahavet, i den sørlige provinsen Sindh, da den ble oversvømt av flomvann. Huset deres ble ødelagt og husdyrene ble feid vekk. «Vi har ingenting igjen. Vi er i live, men vi er ikke i stand til å leve lenger.»

Hele familien Sodhar oppholder seg nå under åpen himmel i den nærliggende byen Mehar, i dager med skoldende varme. «Vi får knapt ett måltid om dagen,» sa Rasheedan. «Barna våre gråter hele dagen. Hvordan kan vi be dem slutte å gråte, når det ikke er noe hjem for dem?»

Muhammad Fareed fortalte BBC at hans datter ble feid vekk av flomvannet i Kunhar-elva, ei sideelv til elva Indus, i den nordlige provinsen Khyber Pakhtunkhwa. «Hun sa til meg: ‘Pappa, jeg går for å samle litt løv til geita mi.’ Hun gikk bort til elvebredden, og så kom det brått en stri strøm av vann som tok henne med.»

Pakistan har opplevd flere uker med tunge regnskyll, og siden i vår måneder med kvelende varme. I mars og april oversteg temperaturene jevnlig 45 °C (113 grader Fahrenheit) og noen steder også med over 50 °C. Ifølge NDMA hadde Pakistan innen forrige uke opplevd 2,87 ganger mer nedbør enn det nasjonale 30-årsgjennomsnittet, og for provinsene Baluchistan og Sindh var faktoren mer enn fem.

Både den ekstreme varmen og de voldsomme styrtregnene er knyttet til klimaendringer. Høye temperaturer fører til at lufta tar opp mer fuktighet, som så kommer ned som nedbør. For hver 1 °C økning av lufttemperaturen tar lufta opp 7 prosent mer fuktighet, som ender som nedbør.

Den utvidede hetebølga har også akselerert den flere år lange nedsmeltingen av Himalayas isbreer. Dette har utløst et fenomen kjent på engelsk som glacial lake outburst floods, dvs. plutselige flommer der innsjøer av smeltevann bryter gjennom stengslene, og fosser i strie strømmer ned fra Himalaya, for så å oversvømme store deler av lavlandet. Mer enn 3 000 slike breinnsjøer har dannet seg i regionene Gilgit-Baltistan og Khyber Pakhtunkhwa, der FN har identifisert dusinvis av dem som overhengende farer for oversvømmelser forårsaket av flommer av slike glacial lake outbursts.

Det store flertallet av Pakistans befolkning er fattige mennesker. Med millioner nå fordrevne og med deres livsgrunnlag ødelagt, og store deler av landet oversvømmet av potensielt sterkt forurenset flomvann, er det en alvorlig risiko for massesult og sykdom. Både malaria og tuberkulose dreper hvert år titusenvis av pakistanere. Og som ellers rundt om i verden er det den stadig tilstedeværende trusselen om nye bølger av masseinfeksjon og død forårsaket av Covid-19.

Regjeringen hevder kynisk, i et påskudd som aller mest tjener til å fremheve styringselitens likegyldighet overfor det pakistanske folkets lidelser, at i løpet av de mer enn to-og-et-halvt årene av pandemien har landet bare hatt 30 500 Covid-19-dødsofre. Studier basert på vitenskapsbaserte anslag for de siste årenes overtallige dødelighet plasserer det sanne tallet for dødsofre et sted mellom 700 000 og 900 000.

FN utstedte tidligere denne uka en «flash appell» om ynkelige $ 160 millioner for å besørge mat, sanitæranlegg, drikkevann og nødundervisning til landets flomofre, som respons på det organisasjonen kalte ei «kolossal krise». «Pakistan er oversvømmet av lidelse,» sa FN-generalsekretær Antonio Guterres. «Det pakistanske folket står overfor en monsun på steroider – den nådeløse innvirkningen av epokenivåer av regnskyll og oversvømmelser.»

Selv under forutsetning av at FN skulle nå sitt mål, hvilket er ekstremt tvilsomt gitt de patetiske summene stormaktene så langt har lovet, vil «flash-fondet» besørge det som tilsvarer den skarve sum av $ 4,50 for hver av de 33 millioner menneskene som er rammet av oversvømmelsene.

Pakistans regjering har på sin side annonsert en bistandsutbetaling på 25 000 rupi (NOK 1 090) til hver flomrammede familie. Som det har vist seg under tidligere kriser er det å forvente at bare en brøkdel av de trengende vil motta selv denne skarve summen, på grunn av korrupsjon, dårlig forvaltning og myndighetenes umenneskelige forsømmelser.

Hykleriet fra imperialistmaktene, som aldri går lei av å proklamere deres forpliktelser til menneskerettigheter og demokrati for å berettige den ene krigen etter den andre, har vært stilt fullt til skue under katastrofen i Pakistan. USA har til dags dato besørget Pakistan $ 100 000 gjennom USAID i nødhjelpsbistand. Dette forsvinnende lille beløpet er en bitteliten brøkdel av de ytterligere $ 3 milliarder for militærutstyr som Washington i forrige uke godkjente for å føre krig i Ukraina, enn si de $ 50 milliardene amerikansk imperialisme bare siden februar har lovet i våpen og finansbistand til Ukraina.

Canada og Storbritannia har lovet tilsvarende patetiske summer til Pakistan som flombistand, henholdsvis $ 5 millioner og $ 1,5 millioner.

Katastrofen som utspiller seg i Pakistan er del av en raskt eskalerende klimakatastrofe rundt om i verden. Europa har denne sommeren vært i grepet av en av sine verste tørkeperioder i kontinentets dokumenterte historie, med avlinger som har sviktet en masse, og mat- og energiforsyningslinjer som bryter sammen. Kystområdene av delstatene Queensland og New South Wales i Australia ble i februar og mars herjet av oversvømmelser forårsaket av enestående nedbørsmengder [engelsk tekst], som krevde 22 liv og forårsaket skader på infrastruktur for over $ 1 milliard. I den amerikanske delstaten Kentucky mistet flere titalls mennesker livet i flommer tidligere denne måneden, mens skogbranner i sommer har herjet på tvers av Alaska helt i nord, og i California nært nasjonalparken Yosemite.

Disse stadig mer dødelige hendelsene understreker at det haster med en global respons på klimaendringene. Men som i tilfellet med Covid-19-pandemien er det profittene og de geostrategiske interessene til rivaliserende klikker av nasjonalt baserte kapitalisteliter som blokkerer, framfor alt den amerikansk imperialismens og de andre imperialistmaktenes, for den nødvendige koordinerte mobiliseringen av verdens ressurser for å hanskes med og få reversert klimaendringene.

Som en understreking av kapitalismens irrasjonalitet har klimaendringene raskt blitt en ny kilde til intens interkapitalistisk konkurranse – der land haster til for å gjøre krav på sjøveiene og ressursene i Det arktiskehav, nå gjort tilgjengelige ved smeltingen av den polare iskappa; for å få kontroll over naturressursene som er avgjørende for produksjonen av elektrodrevne kjøretøy og andre teknologier som er avgjørende for å utvikle en karbonnøytral økonomi.

Et hovedmål med krigen USA og landets NATO-allierte har startet med Moskva over Ukraina er å underlegge seg Russland for å få ubehindret tilgang til landets enorme energi- og mineralrikdommer.

Pakistans flomkatastrofe er også en tiltale mot alle fraksjoner av landets egen kapitalistelite.

Pakistans styringsklasse har i allianse med imperialismen plyndret og sløst vekk landets ressurser helt siden landet ble opprettet for 75 år siden, gjennom den blodige kommunalistiske delingen av subkontinentet.

Utallige milliarder har blitt sløst vekk for å finansiere Pakistans atomvåpenbestykkede militær, som alltid har vært bærebjelken i landets reaksjonære allianse med Washington, og for å forfølge det pakistanske militærets strategiske konflikt med India.

Tiår med Det internasjonale pengefondets dikterte «strukturelle tilpasningsprogrammer», implementert med sikte på å gjøre Pakistan til en magnet for globale investeringer, har kastet titalls millioner pakistanere ut i stadig dypere fattigdom, og selet på landets forfalte offentlige helsetjenester og utdanningssystemer runde etter runde med innstramminger.

Den nåværende interimskoalisjonsregjeringen, ledet av Muslim League Nawaz (PML-N) og Pakistan People’s Party (PPP), tiltrådte i mars, med militærets velsignelse, med det uttrykkelige formål å implementere enda en runde med IMF-dikterte innstramminger.

Planleggingsminister Iqbal, en toppleder i PML-N, ba tirsdag sammen med PPP-klimaminister Sherry Rehman om flomnødhjelp fra det «internasjonale samfunn». Der de bønnfalte om den kom Iqbal med argumentet at de industrialiserte, det vil si de framskredne kapitalistlandene, har produsert brorparten av klimagassene som er ansvarlige for klimaendringene.

Ingenting av dette sto selvfølgelig i veien for at Pakistans regjering sikret seg IMFs godkjenning for de samme vilkårene for frigjøringen av en utbetaling på $ 1,1 milliarder av ei suspendert nødredningspakke som var betinget av at regjeringen påla landets arbeidere og slitere massive nye byrder på ordre fra den internasjonale kapitalen. Disse kravene inkluderer regressive skatteøkninger, elimineringen av energiprissubsidier og en akselerert privatisering av statlige eiendeler.

Der regjeringen pliktskyldigst håndhever IMFs krav om at Pakistans føderale og provinsielle myndigheter skal bokføre budsjettoverskudd, tvinger den PPP-ledede provinsregjeringen i Sindh de statsansatte til å finansiere dens hjelpeprogram [Fund Relief Program] ved å trekke det som tilsvarer to dagslønninger fra de offentlig ansatte plassert i lavere lønnsklasser, og tilsvarende fem dager fra de på høyere lønnstrinn. Arbeidere som nå er tvunget til å betale avgiften har bemerket at også de er rammet av flommene.

Rehman hevdet denne uka i en uttalelse til Financial Times: «I manns minne har vi ikke sett en slik bibelsk flom komme til Pakistan.» Selv om det er sant at klimaendringer bidrar til økt hyppighet og alvorlighetsgrad av ekstreme værhendelser, er Rehman godt klar over at dette er ei blank løgn. I 2010, da PPP ledet Pakistans regjering og på samme måte var i ferd med å innføre IMF-innstramminger, led Pakistan ødeleggende flommer som drepte 2 000 mennesker og oversvømmet en femtedel av hele landet. På den tiden karakteriserte FN oversvømmelsene som «en av de verste humanitære katastrofer i FNs historie».

I de påfølgende 12 årene ble det ikke gjort noe vesentlig for å forbedre flomberedskapen eller folkehelseinfrastrukturen.

I budsjettet for regnskapsåret som startet 1. juli bevilget Pakistans regjering kun 100 millioner rupier (NOK 4,4 milliarder) til katastroferespons og nødsituasjoner, medregnet den pågående Covid-19-pandemien.