For ett år siden, 27. februar 2022, holdt den tyske kansleren Olaf Scholz (Sosialdemokratene, SPD) hans beryktede tale der han erklærte et «tidsskille» – Zeitenwende – i tysk utenrikspolitikk. Kort tid etter Russlands reaksjonære invasjon av Ukraina framprovosert av NATO kunngjorde han omfattende våpenleveranser til Kiev og en massiv økning i antallet tyske hærstyrker (Bundeswehr) i Øst-Europa. Talen hans kulminerte med kunngjøringen av spesialfondet på € 100 milliarder – das Sondervermögen – for Bundeswehr, den største opprustingsoffensiven siden Hitler.
Torsdag, på årsdagen for hans tale, leverte Scholz igjen en regjeringserklæring i Forbundsdagen. Den levde opp til hans krigstale for et år siden. Kansleren etterlot ingen tvil om at Tysklands regjering under hans ledelse vil intensivere krigen mot Russland og framskynde Tysklands tilbakevending til en aggressiv militær- og stormaktspolitikk.
Scholz tok eksplisitt til orde for å videreføre krigen i Ukraina inntil den atomvåpenbestykkede makten Russlands nederlag og utelukket en diplomatisk løsning. «Du kan ikke forhandle med en pistol mot tinningen – annet enn din egen underkastelse», forklarte han. «Det vil ikke bli noen militær seier for Russland, også fordi vi og våre partnere fortsetter å støtte Ukraina.»
Så skrøyt han av at den tyske regjeringen har besørget støtte på «mer enn € 14 milliarder de 12 siste månedene». Våpenleveransene tillot Kiev å «forsvare seg og holde ut». «Dette er på grunn av artilleri- og luftforsvarssystemene, som har fungert veldig effektivt i flere måneder», fortsatte Scholz. «Og vi fortsetter å utvide vår støtte: Bare siden begynnelsen av året med Patriot-luftforsvarssystemet, Marder-panservogner og stridsvognene Leopard 1 og 2.»
Tyskland jobber for tiden med å få etablert en veritabel stridsvognshær for utplassering mot Russland. Bare den føderale regjeringen har utstedt eksporttillatelser for nesten 200 stridsvogner og øker presset på andre stater – som det formelt nøytrale Sveits – for også å besørge stridsvogner og andre tunge våpen.
I hans tale lovet Scholz å besørge Kiev flere selvdrevne haubitsere, multiple rakettutskytere, artilleriammunisjon, antitanksvåpen og artilleri på hjul. Tyskland vil ha «ytterligere selvdrevne Gepard-luftvernkanoner og et ekstra luftvernsystem IRIS-T … klare i løpet av de kommende ukene». Samtidig sa Scholz: «Vi jobber med industrien om pålitelige forsyninger av ammunisjon og reservedeler.»
Scholz' krigsliste fortsatte tilsynelatende uten ende. Han uttalte at Tyskland ville spille en ledende rolle i trening og opplæring av den ukrainske hæren. «Siden begynnelsen av krigen har totalt mer enn 3 000 soldater fra Ukraina blitt trent og opplært av Bundeswehr, og for mer enn 1 000 soldater er starten på trening i Tyskland nært forestående», kommenterte han. Tyskland er dermed, i tett koordinering med initiativer fra USA og Storbritannia, «den sentrale treningslokaliseringen for ukrainske soldater i Europa».
Kansleren berettiget hans krigsagenda med velkjent propaganda. Selv om NATO-kriger i løpet av de tre siste tiårene har lagt hele land øde, i Midtøsten (Irak, Syria), Sentral-Asia (Afghanistan), Nord-Afrika (Libya) og i Europa (Serbia), hevdet Scholz å støtte Ukraina «for å forsvare den europeiske fredsordenen». Scholz la til at i hver en avgjørelse hans regjering tar «forsikrer vi at NATO ikke blir en part i krigen». I dette, sa Scholz, er han «enig med den amerikanske presidenten».
Berlin og Washington har faktisk lenge vært «krigsparter». Og etter hvert som den ukrainske hæren i Donbas i tiltakende grad presses over på defensiven, jobber de for ytterligere å øke deres krigsinnsats. Scholz reiste umiddelbart etter regjeringserklæringen til USA for å møte Biden for en én-til-én-samtale. Det er åpenbart hva som pågår bak kulissene: Ytterligere militærhjelp til Ukraina – den amerikanske regjeringen annonserte ei ny pakke på $ 400 millioner før Scholz ankom – og en enda mer massiv NATO-intervensjon er under forberedelse.
Alt snakk om «fred», «demokrati» og det angivelige forsvaret av folkeretten tjener bare til å tilsløre imperialistkrigens rovkarakter og dens virkelige mål: En militær seier over Russland i Ukraina, og underkastelse og plyndring av det geostrategisk sentrale og ressursrike landet.
Scholz hevdet i hans tale at det er «bare én mann, som ene og aleine er ansvarlig for denne krigen» og kunne avslutte den, «og mannens navn er Vladimir Putin». Denne påstanden er fullstendig absurd. Den russiske invasjonen er reaksjonær, men den har en historie og historiske årsaker, og den ble forberedt og provosert fram av imperialistmaktene.
WSWS skrev i et perspektiv på årsdagen for den russiske invasjonen: «Konflikten med Russland er faktisk en fortsettelse av en endeløs serie av kriger og intervensjoner lansert av amerikansk imperialisme siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. ... Konflikten med Russland ble iverksatt av den flere tiår lange utvidelsen av NATO opp til Russlands grenser.»
Tyskland spilte en nøkkelrolle fra første stund. Berlin støttet det høyreorienterte kuppet i Kiev i februar 2014 og allierte seg med fascistkrefter som Svoboda og Høyre Sektor for å bringe et antirussisk regime til makten. Deretter ble den ukrainske hæren systematisk forberedt for krig. Scholz’ forgjenger Angela Merkel innrømmet i desember i fjor at diplomatiske initiativ, som Minsk-avtalen, bare tjente til å vinne tid for å få bevæpnet Ukraina.
Scholz snakket i hans tale om omfanget av tyske NATO-tropper i Øst-Europa, som er ensbetydende med en krigsmobilisering mot Russland. Bundeswehr har en brigade stående i Litauen, støtter Polen og Slovakia med luftforsvar, og leder i år NATOs raske spydspissresponsstyrke, «som vi opprettholder 17 000 soldater i høy beredskap for». Fra 2025 og videre vil Tyskland i første omgang utplassere 30 000 soldater for NATOs framtidige militære struktur – kontinuerlig og i høy operativ beredskap.
Tysk krigspolitikk strekker seg langt forbi bare Øst-Europa og Russland. Styringsklassen bruker konlikten i Ukraina til å implementere en tilbakevending til den så tidlig som i 2013 og 2014 varslede aggressive utenriks- og stormaktspolitikken [engelsk tekst]. Etter to tapte verdenskriger på 1900-tallet forbereder tysk imperialisme seg igjen for å organisere Europa under sin ledelse, for å delta i kampen for verdens omfordeling i det 21. århundre.
Scholz truet i hans tale også Kina, og berømmet et «geopolitisk Europa som er internasjonalt konkurransedyktig» og «hevder seg og setter standarder i det 21. århundres multipolare verden». Hans regjering har allerede tatt viktige skritt i denne retningen. Disse inkluderer integreringen av «Ukraina, Moldova og, i framtiden, Georgia» inn i Den europeiske union (EU) og den «tette integreringen av forsvarsindustrien i Europa». Scholz berømmet helt spesielt FCAS-luftkampsystemet planlagt sammen med Frankrike og Spania, og «European Sky Shield Initiative initiert av Tyskland for å styrke Europas luftforsvar».
En videre del av hans tale var viet den omfattende militariseringen av Tyskland. De massive forsvarsprosjektene, som blir finansiert av spesialfondet Sondervermögen Bundeswehr – Scholz nevnte blant annet at anskaffelsen av F-35-jagerfly – burde ha «kontrakter ferdigstilte inneværende år». Også «påfyllingen av haubitsere, ammunisjon og annet utstyr som vi har levert til Ukraina fra Bundeswehr-våpenlagre» vil bli «ivaretatt de kommende månedene».
På samme tid er han og forsvarsminister Boris Pistorius i samtaler med forsvarsindustrien «om en reell oppgiring til en rask, forutsigbar og effektiv anskaffelse av våpen til Bundeswehr og andre europeiske hærer». Vi trenger «en pågående produksjon av viktige våpen, utstyr og ammunisjon» og «langsiktige kontrakter og forskuddsbetalinger for å bygge produksjonskapasitet» og «en industriell base» her i Tyskland, fortsatte han. Alt dette har åpenbart ikke noe med fred å gjøre, men med forberedelsene til total krig.
Kostnadene ved denne militaristiske galskapen bæres av arbeiderklassen – som kanonfôr på slagmarkene og i form av massive angrep på deres levestandarder. Allerede i fjor, da spesialfondet Sondervermögen ble nedfelt i Grunnloven for permanent å fiksere gjenopprustingen, ble helsebudsjettet massivt redusert midt under pandemien. Nå skal krigsbudsjettet igjen økes – selv før Scholz’ tale krevde Pistorius ytterligere € 10 milliarder årlig – og ytterligere angrep er planlagt.
Men de samme motsetningene som er pådrivere for imperialistkrigen og eksplosjonen av tysk militarisme skaper også det objektive grunnlaget for å overvinne dem. Motstanden mot de militaristiske orienteringene og antiarbeiderklassepolitikken, som til syvende og sist forfølges av alle kapitalistregjeringer, utvikler seg over hele verden. Titusenvis av offentlige ansatte i Tyskland har de siste dagene deltatt i varselstreiker. Omfattende streiker og protester mot angrep på pensjoner, arbeidsplasser og lønninger er også under utvikling i Frankrike, Storbritannia og andre europeiske land.
I uttalelsen «Den massive streikebevegelsen, krigen og Europas revolusjonære krise» erklærte seksjonene i Europa av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale: «Sentimentene som forflytter millioner inn i kamp har en gryende antikapitalistisk, antimilitaristisk og sosialistisk karakter.» Oppgaven er å forvandle arbeiderklassens voksende revolusjonære bevegelse til en bevisst bevegelse for sosialisme. Det betyr å koble kampen mot krig sammen med kampen mot dens rotårsak, kapitalismen, og bygge Socialist Equality Partier som arbeiderklassens nye massepartier. Den tyske styringsklassens aggressive krigskurs, som støttes av alle partiene representert i Bundestag, viser at disse oppgavene er på dagsorden.