Valget av Donald Trump er en avgjørende begivenhet i det amerikanske demokratiets langtrukne krise, der de rystende konsekvensene vil merkes over hele verden. En fascistdemagog – som i januar 2021 forsøkte å velte det forrige presidentvalget med vold – har avgjørende vunnet 2024-valget med flertall både i valgdelegatkollegiet og av velgerne. Han vil bli reinstallert i Det hvite hus om litt mer enn 70 dager.

Trump skylder hans politiske triumf til Det demokratiske partiets fallitt, som med dets fiksering på den velstående middelklassens identitetspolitikk, dets arrogante likegyldighet til den ødeleggende innvirkningen av inflasjon på arbeidernes levestandarder og dets uopphørlige støtte til krig i Ukraina og genocid i Gaza, beredte grunnen for valgfiaskoen.

Hovedpilarene i den kapitalistiske pressen prøver allerede å nedtone de politiske implikasjonene av Trumps seier. «Mr. Trumps valg utgjør en alvorlig trussel,» skriver New York Times, «men han vil ikke bestemme det amerikanske demokratiets langsiktige skjebne». The Times beroliger deres lesere med at Trump vil være en lame-duck president fordi han er forbudt av Konstitusjonen fra å søke en ny periode.

Dette er ønsketenkning. Trump proklamerte åpent at dette ville bli det siste valget, og at hans støttespillerne ikke ville måtte stemme igjen. Den politiske realiteten er at valget av Trump setter scenen for ei uforlignelig bølge av sosial kontrarevolusjon, som han planlegger å håndheve med en jernhæl.

Trump har lovet å bli «diktator» og utplassere militæret for å knuse «fienden innenfra». Han planlegger å deportere 11 millioner papirløse immigranter, en operasjon som vil kreve å sette store amerikanske byer under krigsrett. Han har luftet å fjerne inntektsskatten og lover å kutte skattene for de rike og få slutt på selskapers reguleringer. Den ødeleggende innvirkningen disse politiske orienteringen vil ha på arbeiderklassen kan ikke overvurderes.

Han er ikke ei politisk ulykke. Hvordan enn det ble oppnådd – og dette er ikke for å minimere Det demokratiske partiets politiske medvirkning – en andre Trump-administrasjons komme til makten representerer den voldelige omstillingen av den amerikanske politiske overbygningen for å samsvare med de reelle sosiale relasjonene som eksisterer i USA.

Donald Trump snakker ikke bare som ett kriminelt individ, men som representanten for et mektig kapitalistoligarki som har tatt form de siste tre til fire tiårene. Megamillionærer og milliardærer – anført av slike som Elon Musk, Jeff Bezos, Peter Thiel og Larry Ellison – bruker Trump til å gjennomføre en reaksjonær omstrukturering av det amerikanske samfunnet i deres interesser. De vil bruke tiden fram til innsettelsen den 20. januar til å forberede kryssilden av repressive og sosialt reaksjonære tiltak som vil bli sluppet løs så snart Trump igjen er på plass i Det hvite hus.

Han var i stand til å utnytte fraværet innen det politiske etablissementet av enhver artikulering av det store flertallet av befolkningens interesser. Harris-valgkampen motsatte seg å gjøre noen sosial appell til arbeiderklassen. De innrettet deres valgkamp til de mest velstående velgerne, promoterte forhatte krigshissere som Liz Cheney og lovet å plassere republikanere i kabinettet.

Harris, Barack Obama og andre demokratiske surrogater reiste landet rundt for å klandre velgerne for at en unnlatelse av å stille opp for Harris ville være bevis på deres kvinnehat eller rasisme. De kombinerte uopphørlige appeller til hudfarge- og kjønnsidentitet med helhjertet tilslutning til krig i utlandet. Demokratene lovet ytterligere støtte til Israels genocidale angrep på Gaza og oppfordret til en eskalering av USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina.

Demokratene tilbød ingenting for å adressere den eskalerende sosiale krisa i USA, og presenterte i stedet landet som «på rett vei» til en befolkning som nesten enstemmig mener det motsatte. Figurer som Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez presenterte den absurde løgna at Biden-Harris-administrasjonen hadde forbedret betingelsene for arbeidende mennesker og at Harris ville utfordre «milliardærklassens» dominans. Biden etterlignet Hillary Clintons påstand fra 2016 om at arbeiderklassen består av «ei kurv av begredelige», og kalte Trumps støttespillere «søppel» i de siste dagene av valget.

Stemmetallene viser ikke et oppsving i støtte for Trump, som ser ut til å ha tapt stemmer sammenlignet med 2020-resultatene, men en svimlende kollaps i støtten til demokratene, med Harris som fikk et sted fra 10 til 15 millioner færre stemmer enn hva Joe Biden gjorde i 2020.

Harris presterte dårligere enn Biden i hver eneste region av landet. Det demokratiske partiets bestrebelser for å samle ulike hudfargebaserte og kjønnsgrupper bak Harris-kampanjen på grunnlag av en appell til identitet falt helt flatt. Trump så den største økningen i stemmemarginer i fylker der over 50 prosent av befolkningen er ikke-hvite, og data fra valgdagsmålinger viser at Harris tapte latino-menn nasjonalt med en margin på 54 mot 44 prosent, en reversering fra 2020, da Biden vant denne demografiske gruppa med en margin på 59 mot 39 prosent.

Marginen som demokratene i 2020 vant unge velgere med, falt også betydelig, da utallige unge mennesker nektet å stemme på kandidaten medskyldig i genocidet i Gaza. Harris vant de yngste velgerne med bare 56 mot 41 prosent, mot Bidens margin på 65 mot 31 prosent. Trump vant et flertall av stemmene blant førstegangsvelgere, et tegn på at demokratene ikke klarte å aktivere velgere utover den velstående øvre middelklassen.

Harris forbedret seg faktisk bare blant de velstående. Blant velgere med en inntekt på $ 200 000 eller mer, vant hun 52 mot 44 prosent, og snudde en smal Trump-seier i den inntektsklassen i 2020. Trump vant i 2020 velgere med en inntekt mellom $ 100 000 og $ 200 000 med en margin på 58 mot 41 prosent, der Harris vant med 53 mot 45 prosent. Demokratene så samtidig en kollaps i støtten fra arbeidende mennesker, og Harris mistet de som tjener fra $ 30 000 til $ 100 000, et stort antall av befolkningen som Biden i 2020 vant med en margin på rundt 57 mot 43 prosent.

Velgerne ble drevet av et dypt sosialt raseri. Blant de 43 prosent av velgerne som sa de var «misfornøyd» med «måten ting går i landet i dag», vant Trump med 54 mot 44 prosent. Blant de 29 prosentene som svarte at de var «sinte» vant Trump med 71 mot 27 prosent. Harris vant med 89 mot 10 prosent blant den lille delen av befolkningen som er «entusiastiske» for dagens økonomiske og sosiale betingelser. Den totale prosentandelen av befolkningen som sa deres økonomiske situasjon er «verre» i dag sammenlignet med fire år siden ble mer enn doblet til 45 prosent, med Trump som vant disse velgerne med en margin på 80 mot 17 prosent.

Trump og republikanerne er vel inneforstått med at de vil presidere over ei sosial krutt-tønne, og at de høyreorienterte politiske orienteringene de planlegger å implementere bare vil utdype det sosiale raseriet. Deres strategi er å kombinere massiv politi-stat-represjon med en fascistisk kampanje for å gjøre immigranter til syndebukker for alle sosiale onder. Selv om valgdagsmålingene ikke tyder på at velgere ble inntatt av Trumps beske angrep på immigranter, og selv om store flertall sier de mener immigranter fortjener en vei til statsborgerskap i stedet for å møte massedeportering, er scenen satt for et massivt og voldelig angrep på immigrantarbeidere av en skala som vil få selv hans første administrasjon til å framstå som en barnelek.

Og mens Trumps demagogiske påstander om å opponere mot krig kan ha vunnet stemmer vekk fra de innbitte krigshisserne i Det demokratiske partiet, er Trump selv en hensynsløs imperialistpolitiker som forfekter eskalerende konfrontasjoner med Kina, Iran og Nord-Korea.

Demokratenes respons på Trumps valgseier vil være å søke kompromiss og koalisjon, allerede tydelig åpenbart i Harris’ kapitulerende uttalelse onsdag ettermiddag. Hun kom ikke med noen advarsler om det kommende Trump-regimets diktatoriske karakter, og lovet å samarbeide med overgangen til den vordende amerikanske Führer. Demokratene vil flytte seg enda lenger til høyre, mens de prøver å inngå en avtale med republikanerne om deres sentrale prioritet, eskaleringen av krig.

Trumps politiske og sosiale programs reaksjonære karakter vil bli tydelig nok. Der styringsklassen søker å omstrukturere staten, må det skje en omstrukturering av politikken, langs klasselinjer. Som David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, skrev er valget av Trump «det katastrofale resultatet av Det demokratiske partiets langsiktige og svært bevisste avvising av enhver programmatisk orientering til arbeiderklassen...

I USA blandet den nye antimarxismen seg med antikommunismens mangeårige tradisjon. Venstreorientert politikk, av den typen tilknyttet arbeiderklassens militans, forsvant. Klagene relatert til identitet fortrengte enhver alvorlig bekymring om den massive konsentrasjonen av rikdom i et lite segment av samfunnet, på arbeiderklassens bekostning.

De som har promotert denne formen for høyreorientert politikk, promotert av Det demokratiske partiet, tyr nå til den mest bankerotte av alle responser på valget: skylde på befolkningen.

Det siste året har faktisk sett en eksplosiv vekst av politisk og sosial opposisjon, fra masseprotestene mot genocidet i Gaza til en jevn vekst av arbeideres streikeaksjoner, som streber etter å frigjøre seg fra det korporative fagforeningsapparatets kontroll. Enorme sosiale kamper er på horisonten.

Disse kampene må bli politisk styrt, og de må bli guida av en forståelse av at fascisme bare kan stoppes med utviklingen av en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen mot kilden til politisk reaksjon og oligarki: kapitalistsystemet. Det må bli «en ny fødsel» av genuint sosialistisk politikk, basert på arbeiderklassen og animert av en internasjonal strategi.

Socialist Equality Party, gjennom sin presidentvalgkamp av Joseph Kishore og Jerry White, satte seg fore å mobilisere arbeiderklassen på et internasjonalt, sosialistisk program i opposisjon mot krig, ulikhet og kapitalistsystemet som produserer dem. Dette programmet antar nå en enda mer presserende hast. I tiden framover vil Socialist Equality Party og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – slåss for å vinne lederskapet for en voksende bevegelse av arbeidere og ungdom mot krig, diktatur og ulikhet og for den sosialistiske transformasjonen av samfunnet.