President Donald Trumps kunngjøring at USA «umiddelbart» vil starte forhandlinger med Russland for å få slutt på krigen i Ukraina har kastet europeisk politikk ut i ei dyp krise.

Før hans «lange og veldig produktive» telefonsamtale med Putin onsdag hadde Trump verken informert den ukrainske regjeringen eller europeiske ledere. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj fikk først vite om den etterpå av Trump selv. Europeerne mottok nyhetene gjennom sosiale medier. Det ser ut til at heller ikke de vil spille noen rolle i de planlagte forhandlingene.

Forut for dette hadde USAs forsvarsminister Pete Hegseth gjort det utvetydig klart på et møte i Kontaktgruppa for Ukraina i Brussel at det var urealistisk å forvente at Ukraina skulle komme tilbake til landets 2014-grenser – gjenvinne Krim og Donbas – eller bli et NATO-medlem. Begge disse hadde tidligere av Kiev og Brussel blitt ansett som ikke til forhandling som betingelser for å avslutte krigen. Hegseth understreket også at det ville bli Europas ansvar å sikre framtidig fred; USA ville verken besørge tropper eller økonomisk støtte til dette formålet.

USA og Europa hadde under Trumps forgjenger, Joe Biden, i fellesskap forfulgt krigen mot Russland. Deres mål var å integrere Ukraina inn i NATOs og EUs innflytelsessfære og svekke Russland strategisk, for å sikre ubegrenset tilgang til landets enorme ressurser.

Til tross for å ha besørget Ukraina militær og økonomisk bistand for over € 200 milliarder ($ 209 milliarder) – det meste fra Europa – forblir den ukrainske hæren på defensiven. Etter å ha lidd hundretusenvis av ofre og møtt tiltakende desertering, sliter Ukraina til og med med å kunne rekruttere de nødvendige soldatene til frontlinja.

Nå frykter europeerne at Trump kan inngå en avtale med Putin på deres bekostning og uten deres involvering. Tallrike høytstående politikere har protestert mot Trumps ensidige tilnærming.

Tysklands kansler Olaf Scholz advarte mot overdrevne innrømmelser til Russland. «Vi må sørge for at det ikke er noen diktert fred,» sa han til Politico, og insisterte at USA må fortsette sin militære involvering.

Den tyske forsvarsministeren Boris Pistorius sa: «Det burde være klart for alle at vi ikke kan bli sittende ved barnas bord.» Han kritiserte Trump-administrasjonen for offentlig å ha avslørt innrømmelser til Putin før forhandlingene i det hele tatt hadde begynt. «Fra mitt perspektiv ville det vært bedre å diskutere et potensielt NATO-medlemskap for Ukraina eller territorielle tap ved forhandlingsbordet,» sa han. «Fred kan bare sikres fra en styrkeposisjon.»

Polens statsminister Donald Tusk skrev med store bokstaver på X at Ukraina, Europa og USA burde arbeide sammen for en «RETTFERDIG FRED. SAMMEN».

NATOs generalsekretær Mark Rutte understreket at «det er viktig at Ukraina er tett involvert i alt som angår Ukraina».

Tidligere denne uka hadde president Zelenskyj allerede forsøkt å overtale Trump med økonomiske insentiver. I et langt Guardian-intervju tilbød han lukrative forretningsmuligheter i bytte for fortsatt amerikansk militær støtte, og lovet Trump fortrinnsrett til sjeldne jordmetaller for $ 500 milliarder, så vel som Ukrainas betydelige uran- og titanreserver.

«Det er ikke i USAs interesse at disse reservene faller i russiske hender og potensielt deles med Nord-Korea, Kina eller Iran,» sa Zelenskyj. «Dette handler ikke bare om sikkerhet, men også om penger... Verdifulle naturressurser der vi kan tilby våre partnere investeringsmuligheter som ikke fantes før... For oss vil dette skape arbeidsplasser, og for amerikanske selskaper vil det generere profitter.»

Samtidig gjorde Zelenskyj det klart at han ikke trodde de europeiske maktene var i stand til å erstatte USA militært. «Det er stemmer som sier at Europa kan besørge sikkerhetsgarantier uten amerikanerne, og jeg sier alltid nei,» sa han til Guardian. Ifølge Zelenskyj vil det å sikre Ukrainas sikkerhet kreve 100 000 til 150 000 utenlandske soldater – et antall Europa ikke kan mønstre.

Det er foreløpig vanskelig å forutsi hvor langt Trumps initiativ vil gå. Det er usannsynlig at Moskva vil gå med på en avtale som inkluderer utplasseringen av europeiske eller amerikanske tropper i Ukraina, ettersom NATOs utvidelse østover var hovedårsaken til krigens utbrudd for tre år siden.

Ikke desto mindre, Trumps initiativ og de alarmerte europeiske reaksjonene markerer et politisk vendepunkt. Ingen av disse utviklingene er om fred. I stedet signaliserer de fragmenteringen av maktblokkene og alliansene som har dominert global politikk siden den andre verdenskrigen, til fordel for imperialistiske konflikter der alle slåss for deres egne interesser.

Som Der Spiegel konkluderte i sin dekning av «Trumps oppringing til Kreml»: «USA har begynt sin flytting vekk fra Europa. Trumps samtale med Putin og Hegseths opptreden i Brussel har fjernet enhver gjenværende tvil.»

Den tidligere sjefen for Storbritannias MI6 kommenterte: «Vi har flyttet fra en verden av regler og multilaterale strukturer og institusjoner til sterke menn som inngår avtaler over hodene til svakere og mindre land.»

Trumps utenriksminister Marco Rubio oppsummerte «America First»-politikken slik: «Den amerikanske utenrikspolitikkens interesse er å fremme De forente stater av Amerikas nasjonale interesser.» Under banneret av avvising av en «unipolar verden» vender Rubio ryggen til Europas tradisjonelle «partnere» for å refokusere USAs militærmakt på territoriell ekspansjon og konkurranse med Kina.

På sikkerhetskonferansen i München, som finner sted fra fredag til søndag, vil denne debatten utspilles offentlig. Sammen med ei rekke europeiske politikere og militære tjenestemenn vil også USAs visepresident JD Vance og utenriksminister Rubio være til stede.

Munich Security Report 2025, som tjener som grunnlag for konferansen, har tittelen «Multipolarisering» og beskriver en verden der framveksten av konkurrerende maktblokker «øker risikoen for uorden og konflikt og undergraver effektivt samarbeid».

Hva USA angår hevder rapporten: «Donald Trumps presidentseier har begravet den amerikanske utenrikspolitiske konsensusen etter den kalde krigen, at en stor strategi for liberal internasjonalisme best ville tjene amerikanske interesser. For Trump og mange av hans støttespillere utgjør den USA-skapte internasjonale orden en dårlig avtale. Som en konsekvens kan USA abdisere sin historiske rolle som Europas sikkerhetsgarantist – med betydelige konsekvenser for Ukraina. USAs utenrikspolitikk i de kommende årene vil sannsynligvis bli formet av Washingtons bipolare konkurranse med Beijing.»

Europas eneste respons ser ut til å være massiv gjenopprusting i forfølgelsen av kontinentets egne imperialistiske interesser, kombinert med stadig hardere utbytting og represjon av arbeiderklassen for å dekke kostnadene av militarisering. Med dette går Europa i samme retning som Trump.

Et godt eksempel på det rådende krigshysteriet er en gjesteartikkel i Der Spiegel av De grønnes politiker Ralf Fücks. Som tidligere sjef for Heinrich Böll-stiftelsen spilte Fücks en ledende rolle i det høyreorienterte 2014-kuppet i Kiev som la grunnlaget for den nåværende krigen.

Nå beskylder han Trump for å «kaste Ukraina under bussen». Han beskylder tysk og europeisk politikk for ikke tilstrekkelig å støtte Ukraina. «Dersom ikke europeere nå tar seg sammen og gjør alt for å forsvare Ukrainas suverenitet og grunnlaget for den europeiske fredsorden vil de forsegle deres egen politiske ubetydelighet. Europa vil ikke bli noe mer enn en brikke for stormaktene,» argumenterer Fücks.

Denne tilnærmingen former også Tysklands kommende føderale valg. Alle de store partiene – fra Die Linke, Sosialdemokratene (SDP), De grønne, Liberal-demokratene (FDP) og Kristelig-demokratene (CDU/CSU) til det høyreekstreme Alternative für Deutschland (AfD) – er samstemte om at Tyskland drastisk må øke sine militærutgifter samtidig som det kuttes tilsvarende i sosiale programmer. Sahra Wagenknecht-alliansen, (BSW), en antimigrant avsplitting fra Die Linke, berømmer i mellomtiden Trump som en angivelig fredsstifter.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, er det eneste partiet i valgkampen som konsekvent motsetter seg krig og militarisme, og tar til orde for den internasjonale arbeiderklassens enhet på grunnlag av et antikapitalistisk, sosialistisk program.