Helt siden den globale finanskrisa i 2008 har markedsanalytikere, regulatorer og mediekommentatorer fundert på spørsmålet hva som kan bli den neste sub-prime.

Krisa i det amerikanske sub-prime boliglånsmarkedet var utløseren for 2008-krisa der en total kollaps av finanssystemet bare ble avverget ved en massiv intervensjon fra den amerikanske sentralbanken, US Federal Reserve, og regjeringen. Krisa var et uttrykk for utbredt spekulasjon og i noen tilfeller direkte kriminell aktivitet fra noen av de største amerikanske bankene.

Et av de mest bekymringsfulle anliggendene i årene siden 2008 har vært stigningen og stigningen av de stort sett uregulerte ikke-bank finansinstitusjonene (NBFI-er). Som så ofte skjer når regulatorer prøver å fikse et problem i en del av kapitalistsystemet skaper den antatte løsningen et annet. Dette har vært tilfelle med hensyn til NBFI-er.

Den ekstraordinære veksten av privat kreditt, spesielt i løpet av det siste tiåret, var resultatet av bestrebelser for å regulere bankene strengere og forhindre en gjentakelse av redningspakkene i kjølvannet av 2008-krisa. Finanskapitalen responderte med å utvide rollen til kreditt utenfor det tradisjonelle banksystemet.

Men, som det har blitt erkjent av Det internasjonale pengefondet (IMF) og andre internasjonale organer, regulatorer har svært lite peiling på disse organisasjonenes aktiviteter, slike som hedgefond, familieselskaper og andre fond som opererer i den private kredittverdenen. Ordet som oftest brukes i rapporter er «ugjennomsiktig».

Av spesiell bekymring er koblingen av privat kreditt til banksystemet som en helhet. Mens de private kredittmarkedene opererer utenfor banksystemet, baserer de seg på det for tilførsel av finansmidler. Dette har økt i en eksponentiell rate.

Ifølge en rapport i Financial Times denne uka har mengden av utlån som de store amerikanske bankene har besørget for private kapitalselskaper økt med en faktor på 30 i løpet av det siste tiåret, fra $ 10 milliarder til $ 300 milliarder i 2023.

I et forsøk på å finne ut hva som skjer kunngjorde US Fed tidligere denne måneden at den ville gjennomføre en «utforskende analyse» som skal gjennomføres sammen med dens stresstester av de store bankene, med siktemål å besørge et innblikk inn i «det amerikanske banksystemets motstandskraft». Den hastet til med å forsikre de store bankene om at utforskingen «ikke ville påvirke kapitalkravene til store banker».

De store bankene er sterkt fiendtlige til ethvert tiltak som tvinger dem til å øke deres kapitalreserver for å dekke potensielle tap, fordi dette betyr uttak av midler som ellers ville blitt brukt for å gjøre profitt.

Fed-uttalelsen som kunngjorde etterforskingen, som vil rapportere sine funn i juni, sa den ville «undersøke risikoene reist for banker» av NBFI-er. Den bemerket at amerikanske bankeksponeringer mot dem hadde vokst raskt i løpet av de fem siste årene, og at bankenes kredittforpliktelser til dem i tredje kvartal 2024 utgjorde $ 2,1 billioner.

«Denne veksten utgjør en risiko for bankene, ettersom enkelte NBFI-er opererer med høye låneopptak og er avhengige av finansiering fra banksektoren.»

Den utforskende analysen skulle undersøke to anliggender: kreditt og likviditetssjokk i NBFI-sektoren under en global resesjon; og effekten av et markedssjokk. Sistnevnte ble definert som «en plutselig forstyrrelse i finansmarkedene som følge av forventninger om redusert global økonomisk aktivitet og høyere inflasjonsforventning» med uroligheter i aksjemarkedene som fører til mislighold av store hedgefond.

Mens ingen kan forutsi nøyaktig hva som kan utløse ei krise, er det ei rekke potensielle triggere.

Fed-uttalelsen pekte på noen av dem, inkludert en plutselig forstyrrelse i markedene forårsaket av reduserte vekstforventninger og høyere inflasjon, og en stigning i verdien av amerikanske dollar mot andre store valutaer. Andre var en stigning i avkastningen (yield) på kortsiktige amerikanske statsobligasjoner, og en økning i forventet mislighold som fører til en utvidelse av kreditt-spreads –avviket mellom renta for privat kreditt sammenlignet med avkastingsrenta på statsobligasjoner.

Potensielle triggere som ikke er nevnt inkluderer et raskt fall i børsverdien til et større selskap.

I forrige måned falt for eksempel markedsverdien til KI-brikkeprodusenten Nvidia, på et tidspunkt det største selskapet etter denne beregningen i verden, med $ 600 milliarder på en enkelt dag. Dette resulterte av kunngjøringen fra det kinesiske selskapet DeepSeek at det hadde funnet en billigere måte å utvikle KI på uten å bruke toppnivå databrikker.

Siden da har det totale kapitaliseringstapet for Nvidia nådd $ 850 milliarder, kuttet av selkapets markedshøyde på $ 3,66 billioner i begynnelsen av januar.

Det som i utgangspunktet er papirtap for investorer som kjøpte på høyden av markedsvanviddet, har potensialet til å oversettes til reelle tap dersom eiendelene må selges for å møte gjeldsforpliktelser og for å igangsette en kjedereaksjon.

Det er også anliggender av bekymring i selve fundamentene for obligasjonsmarkedet. Det som har blitt karakterisert som ei gåte har oppstått siden Fed begynte å kutte sin rente i september i fjor. Over en periode på tre måneder falt Fed-renta med 1 prosentpoeng. Men i stedet for at avkastningen (yield) på den 10-årige amerikanske statsobligasjonen, som er referanseindeksen for finanssystemet, falt som forventet dersom «normale» forhold rådde, har den steget med et prosentpoeng.

Ei rekke kortsiktige anliggender har blitt framsatt som årsak, inkludert frykt for fornyet inflasjon drevet av lavere renter, og effekten av tollsatser.

En analyse utstedt i januar av Rashad Ahmed, en økonom ved Office of the Comptroller of the Currency og Alessandro Rebucci, en professor ved Johns Hopkins University, pekte på dypere prosesser.

De antydet at det kunne reflektere «avtagende offisiell etterspørsel etter trygge eiendeler denominert i dollar, muligens drevet av geopolitiske bekymringer, inkludert frykt for sanksjoner og frysing av eiendeler.»

Som de påpekte, «stigningen i 10-års yields sammenfaller med en betydelig reduksjon av dollarreserve eiendeler holdt av utenlandske offisielle institusjoner.»

Forfatterne sa at utenlandske offisielle kjøpere kunne skifte til andre fiat-valutaer enn amerikanske dollar og også til gull, der prisen har steget med nesten 30 prosent det siste året.

De konkluderte med å si at juryen fortsatt var ute angående hvorvidt dollarens status som den dominerende reservevalutaen ble undergravd. De bemerket imidlertid at «det er mulig for selv en liten reduksjon i andelen amerikanske dollar av utenlandsreserver å ha en vesentlig kortsiktig innvirkning på US Treasury markeder.»

En av disse innvirkningene kan godt være i de private kapitalmarkedene som har mesket seg på lave renter, bygget opp gjeld for å finansiere deres spekulative foretak, men nå konfronterer et høyere rentemiljø.