USA og Russlands utenriksministre møtes i Saudi-Arabia i dag, tirsdag, for å diskutere krigen i Ukraina og gjenopprettingen av bilaterale relasjoner. Disse samtalene har ingenting å gjøre med å oppnå «fred». Snarere er de nok et skritt i en global konflikt som truer menneskeheten med nukleær utslettelse.

Trump-administrasjonen avslørte de virkelige siktemålene i forrige uke da den sendte finansminister Scott Bessent til Kiev for å foreslå en avtale til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj: I bytte mot tidligere og framtidig amerikansk støtte skulle Ukraina avstå halvparten av landets sjeldne jordartsmetaller, litium og titanforekomster – verdsatt til en halv billion dollar – til USA. Siden majoriteten av disse ressursene er i russisk-okkupert territorium, trenger Trump en avtale med Moskva.

Hvorvidt en slik avtale vil realiseres forblir usikkert. Washington har gjentatte ganger blandet tilbud med trusler om militær eskalering og økonomiske sanksjoner. Trump presser også Putin for innrømmelser i Midtøsten, der USA forbereder for å utvise palestinere fra Gaza og lansere et angrep på Iran, samtidig som det søkes å svekke Russlands allianse med Kina, det sentrale målet for den amerikanske pådriveren for krig. Som forsvarsminister Pete Hegseth uttalte i forrige uke: «USA prioriterer å avskrekke krig med Kina i Stillehavet.»

Zelenskyj, som initielt foreslo ressursavtalen, nølte med å akseptere Trumps mafiatype forlangende, da det effektivt ville redusere Ukraina til en amerikansk koloni. Han er også avhengig av støtte fra de europeiske imperialistmaktene, som er i harnisk over Trumps forsøk på å inngå en avtale med Putin på deres bekostning.

«Ifølge mine kalkyler har vi besørget Ukraina mer enn € 134 milliarder,» sa EUs utenrikspolitiske sjef Kaja Kallas til Reuters. «Det gjør oss til den største internasjonale donoren.» Kallas snakket i reine ord om hva hun synes om Trumps kurs: «Det kan ikke være at Russland får de ukrainske territoriene, USA får naturressursene og Europa dekker regningen for fredsbevaring», sa hun til det tyske nyhetsprogrammet Tagesschau. «Det går ikke. Vi må nå mobilisere våre krefter.»

Denne striden – ikke bekymringer om «demokrati» eller «vestlige verdier» – er rota til den økende spliden mellom USA og deres europeiske allierte. Under Biden koordinerte USA og Europa krigen mot Russland. Nå frykter europeiske makter å bli snytt for krigsbyttet av Trump.

Trump-administrasjonens nylige handlinger har tydeliggjort dens forakt for dens europeiske «allierte». For det første, forsvarsminister Hegseth reiste spørsmål ved USAs sikkerhetsforpliktelser overfor Europa og foreslo en fredsavtale med Russland som ville forlate NATOs tidligere krav: gjenoppretting av førkrigsgrenser og innvilge Ukraina NATO-medlemskap.

Deretter holdt Trump en 90-minutters telefonsamtale med Putin uten å informere hans europeiske allierte. De to diskuterte gjensidige besøk til Washington og Moskva og Russlands gjenopptakelse til G7. Dette førte til de nåværende USA-Russland samtalene i Saudi-Arabia – som utelukker både Ukraina og europeerne.

På Sikkerhetskonferansen i München eskalerte visepresident JD Vance konfrontasjonen med en oppildende tale mot Den europeiske union (EU). «Trusselen jeg bekymrer meg mest for vis-à-vis Europa er ikke Russland,» erklærte Vance. «Det jeg bekymrer meg for er trusselen innenfra.» Han beskyldte europeiske regjeringer for å undertrykke ytringsfriheten og være redde for dere egne folk fordi de visstnok bygde en «brannmur» mot ytre høyre-partier, slike som Alternative für Deutschland (AfD). Deretter møtte han personlig AfDs kandidat til kansler, Alice Weidel.

Europeiske media reagerte med raseri. Der Spiegel erklærte at München-konferansen signaliserte «slutten på den geopolitiske orden etablert etter den andre verdenskrigen». Overskrifter fra the Guardian, Die Zeit og The Economist beskrev Trumps politikk som et «angrep» på Europa og beskyldte USA for å ha forårsaket «kollapsen av den transatlantiske alliansen».

De ledende europeiske maktene responderte ved raskt å innkalle til et uformelt toppmøte for å diskutere «utfordringene til sikkerhet i Europa». Møtet, som ble holdt i Paris mandag kveld, hadde deltakelse av regjeringssjefene i Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Italia, Polen, Spania, Nederland og Danmark, sammen med EUs rådspresident António Costa, EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og NATOs generalsekretær Mark Rutte.

Den europeiske responsen på Trump er ikke mindre reaksjonær enn hans egen fascistpolitikk. Det er å gjenoppruste, gjenoppruste og gjenoppruste litt til. Det vedvarende refrenget at Europa har underinvestert i militæret og nå må kompensere for denne «mangelen», har nådd febernivå. Det er snakk om å øke militærutgiftene til 3 til 5 prosent av BNP, som faktisk dobler eller tredobler dagens forsvarsbudsjetter.

Slike enorme summer kan bare utvinnes gjennom brutale angrep på arbeiderklassen, som krever undertrykkelse av demokratiske rettigheter og etableringen av autoritært styre.

I hennes Tagesschau-intervju tok EUs utenrikspolitiske sjef Kallas eksplisitt til orde for å eskalere krigen i Ukraina for å sikre Russlands militære nederlag – et mål som ville kreve en massiv NATO-intervensjon gitt den ukrainske hærens utmattelse. «For at et land skal komme på rett spor, må det tape sin siste kolonikrig,» sa hun. «Russland har aldri tapt sin siste kolonikrig, så det er opp til oss å sørge for at det skjer. Vi kan ikke gå tilbake til business as usual med dem før det.»

Storbritannias statsminister Keir Starmer, som snart skal møte Trump, har allerede tilbudt å sende britiske tropper til Ukraina som del av en såkalt «freds»-avtale. Frankrikes president Emmanuel Macron la fram et lignende forslag flere måneder siden. I Daily Telegraph forlangte også Starmer at europeiske land «øker våre forsvarsutgifter og påtar oss en større rolle i NATO». Han anser seg som et bindeledd mellom USA og Europa.

Den dypere grunnen til de skarpe konfliktene mellom de transatlantiske maktene er verdenskapitalismens dype krise. NATO ble grunnlagt i 1949 for å inneholde og kontrollere spenningene mellom de europeiske maktene – spenninger som hadde ført til to verdenskriger – og for å smi en felles front med USA mot Sovjetunionen under den kalde krigen. Selv om NATO aldri var fritt for interne rivaliseringer, unngikk NATO stort sett direkte militær konflikt blant sine medlemmer.

Etter oppløsingen av Sovjetunionen førte NATO og dets medlemsland ei rekke imperialistkriger – deriblant i Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Libya og Syria. Men nå bryter NATO selv fra hverandre. Den såkalte «regelbaserte ordenen» kollapser, og viker for jungelens lov og bruken av naken makt.

Trump-administrasjonen gjør krav på Panama, Grønland og Canada og viker ikke unna trusselen om makt. Europeerne reagerer ved å gjøre dem selv «egnet for krig».

V.I. Lenin forklarte denne prosessen i hans klassiske analyse av imperialismen, som han skrev under den første verdenskrigen:

«Inter-imperialistiske» eller «ultra-imperialistiske» allianser, uansett hvilken form de måtte anta, hvorvidt det er én imperialistisk koalisjon mot en annen, eller av en generell allianse som omfatter alle imperialistmaktene, er uunngåelig ikke annet enn en «våpenhvile» i perioder mellom kriger. Fredelige allianser bereder grunnen for kriger, og vokser i deres tur ut av kriger; det ene betinger det andre, og produserer vekslende former for fredelig og ikke-fredelig kamp på ett og samme grunnlag av imperialistiske forbindelser og relasjoner innen verdensøkonomien og verdenspolitikken.

Denne dynamikken utspiller seg nå innen NATO selv. De skjerpende transatlantiske antagonismene, den globale vendingen i retning handelskrig og militarisering, og de tilhørende angrepene på arbeiderklassens betingelser og demokratiske rettigheter, setter enorme klassekamper på dagsordenen.

Dette er det objektive grunnlaget for kampen mot krig. Bare en offensiv fra den internasjonale arbeiderklassen, som kombinerer kampen mot utbytting og militarisme med kampen mot deres årsak, kapitalismen, kan stoppe krigens galskap.