Donald Trumps tale til Kongressen tirsdag kveld var ikke så mye en tale fra en president, men utblåsingene fra en apirerende Führer, om enn med noe mindre dekor enn en tale av Hitler for den tyske Reichstag. Den var ondskapsfull, voldelig og fordervet, og loddet dybdene av kulturell og politisk degradering i USA.
Alle tropene som i en tidligere periode ville ha blitt identifisert som tilhørende fascistutkanten av amerikansk politikk, har blitt hevet til dens faktiske sentrum. Stående og applaudere ved hver setning var Trumps kabinett av milliardærer, personifiseringen av oligarkiets regjering, sammen med de republikanske senatorene og representantene, som gjentatte ganger brøyt ut i talekor med «USA! USA!»
Å forsøke å dissekere alle løgnene Trump spydde ut ville på en eller annen måte være å verdige hans kommentarer. Dette var ikke en tale verdig for seriøs analyse. Det var en serie grisegrynt og hundebjeff, med de nødvendige unnskyldninger til disse intelligente pattedyrene. Det var et grotesk ekteskap av reality-TV og politisk opptog. Trump utnyttet grovt personlige tragedier, paraderte ofre for kameraene, og brukte dem som ei klubbe for å kreve større statlig vold, målrettet mot immigranter og andre seksjoner av samfunnet.
Under det hele, ett tema var klart: Trumps tale var en krigserklæring – mot verden og mot arbeiderklassen. Det var en uttalelse fra et oligarki som ikke vil stoppe for noe for å opprettholde sin rikdom og makt.
Trump la ut en agenda for hemningsløs amerikansk imperialisme, der USA ikke vil være bundet av noen allianser, traktater eller internasjonale lover. Det var et manifest fra en styringsklasse som har til hensikt å løse sin stadig dypere økonomiske krise gjennom handelskrig og militær aggresjon, en kurs som fører direkte til en tredje verdenskrig og fascisme.
Ved senteret av Trumps økonomiske nasjonalisme var vidtrekkende handelskrigstiltak. Han hevdet absurd at massive nye tollsatser rettet mot Mexico, Canada og Kina ville bevare amerikanske jobber og senke prisene. I realiteten vil disse tiltakene utløse masseoppsigelser og skyhøye priser.
Konsekvensen av Trumps visjon om en selvforsynt «Festning Amerika» er det voldelige utbruddet av amerikansk imperialisme. Han gjentok hans løfte om å ta tilbake Panamakanalen, en eksplisitt trussel om militær intervensjon i Latin-Amerika. Han erklærte at Mexico – som han kalte «territoriet rett sør for vår grense» – var «fullstendig dominert av kriminelle karteller», en knapt tilslørt begrunnelse for krig. Han gjenopplivet oppfordringene til USA om å overta Grønland «på en eller annen måte».
Trump hevdet at hans administrasjon ville bringe «en mer fredelig og velstående framtid» til Midtøsten – en «fred» reist på beinrestene til titusener myrdet av Israel i Gaza, et genocid fullt støttet av hans forgjenger og som nå blir ført til sin logiske konklusjon av Trump selv.
Talen var spekket av løgner ment å berettige historiske angrep på Social Security, Medicare, Medicaid og andre sosiale programmer, med siktemål å utarme millioner mens det deles ut hundrevis av milliarder i skattekutt for de rike.
Trump raste mot angivelig «svindel» i Social Security, og refererte, i stor lengde, absurde og fabrikkerte eksempler på påstått misbruk for å legge grunnlaget for massive ytelseskutt. Målet var klart: å uthule en av de siste gjenværende pilarene for sosial beskyttelse i USA.
Samtidig skrøyt Trump av hans massesparking av føderale arbeidere, der han refererte til titusenvis av regjeringsansatte som ble utrensket under hans utøvende ordrer som «ikke-valgte byråkrater». Han erklærte ødeleggelsen av jobber og levebrød som en seier for den «amerikanske skattebetaleren», og presenterte masseoppsigelser som del av hans innsats for å «drenere sumpen».
Ironien var umiskjennelig: Den mest «ikke-valgte byråkraten» av alle, Elon Musk, verdens rikeste mann, var til stede, med hans dumme glis, der han presiderer over denne massakren som leder av Trumps Department of Government Efficiency (DOGE).
Ingen beskrivelse av saksgangen ville være fullstendig uten å inkludere den absolutte feigheten og medvirkning til Det demokratiske partiet. Der Trump gjentatte ganger fordømte dem satt de forsamlede demokratiske kongressmedlemmene passive på deres plasser, iført rosa skjorter og hvor de holdt små skilt for angivelig å demonstrere deres opposisjon.
Selv da et av deres egne medlemmer, representanten Al Green, med tvang ble fjernet fra salen for å protestere mot Trumps uttalelser, gjorde ikke demokratene noe. Det faktum at de til og med deltok – under instruksjon fra deres partilederskap – var i seg selv en forebyggende uttalelse av ryggradsløshet.
Dette opptoget kunne ikke engang funnet sted uten deres aktive samarbeid. Man trenger bare påpeke at mannen som står bak Trump – Speaker of the House Mike Johnson – ble installert med demokratiske stemmer i fjor som del av en avtale for å finansiere USA-NATO-krigen i Ukraina.
Millioner av mennesker som så Trump tale ble kvalme og følte avsky. Alle som imidlertid forventet at fascistutblåsingen skulle bli møtt med en seriøs respons fant seg i stedet utsatt for det tomme, reaksjonære fjaset fra Elissa Slotkin, en nobody håndplukket av Det demokratiske partiets etablissement.
Slotkin, som begynte med å proklamere hennes legitimasjoner som en CIA-agent som tjente under Bush og Obama, leverte partiets offisielle tilbakevising, og sentrerte hennes opposisjon mot Trump, ikke på hans angrep på demokratiske rettigheter eller hans angrep på arbeidere, men på spørsmål om utenrikspolitikk, spesielt krigen mot Russland. (Talende, da Trump refererte til de hundrevis av milliarder som ble allokert av den forrige administrasjonen til Ukraina, applauderte demokratene – som satt i taushet gjennom hans tirader mot immigranter og sosiale programmer.)
Slotkin påkalte eksplisitt Ronald Reagan – presidenten som sløyet sosiale programmer og skrudde opp atomkrigstrusler mot Sovjetunionen – som en modell å etterligne. «Som et barn av den kalde krigen», erklærte hun, «er jeg glad for at det var Reagan i embetet på 1980-tallet og ikke Trump.»
Reagan, sa Slotkin, «ville rulle i hans grav». Med dette tilskrev hun den døde presidenten mer handlekraft enn det levende «opposisjons»-partiet, som snarere kryper på sin mage. Slotkin la til at demokratene var «alle for å kutte sølseri i rettighetsprogrammer», og understreket bare at det «ikke burde være kaotisk» – det vil si, at det skulle gjøres på en måte som unngår en sosial eksplosjon.
Når det gjelder media gjorde de deres beste for å normalisere Trumps tale som del av en slags legitim politisk diskurs. CNNs Jake Tapper refererte til dens «rørende øyeblikk». Hva kan man si?
Tirsdag kveld ble den politiske underverdenen ved makten avslørt – fysiognomien til det amerikanske oligarkiet som styrer over samfunnet. Trump har steget til toppen gjennom en utvelgelsesprosess der hans personlige korrupsjon, markskrikerske framtoning og kriminalitet er relevante karaktertrekk. Det demokratiske partiets manglende ryggrad gjenspeiler det faktum at det også er kontrollert av den samme finanseliten.
Til tross for alle hans påkallelser av en ny «Gullalder», fornyelsen av «Den amerikanske drømmen», Trumps bemerkninger var, snarere, dødslydene fra en styringsklasse som ikke lenger kan regjere annet enn gjennom vold og diktatur.
Motstand vil framkomme, den framkomme faktisk allerede. Raseri over masseoppsigelser, sosiale ødeleggelser og Trumps fascistagenda vokser. Den må utvikles som en bevegelse av arbeiderklassen – som kjemper mot diktatur, oligarki, fascisme og krig. Disse kampene er uatskillelige, forankret i det samme grunnleggende anliggendet: kapitalistsystemet.